Drømmen om selvforsyning

I hele mitt liv har det ligget en grunnleggende forkjærlighet for den frodige, fruktbare naturen, latent i meg. Helt siden jeg tråkket mine barnesko blant rabarbra, og de hjemmegrodde grønnsakene på familiehytta vår. Jeg syntes naturen var brutal, men vakker. Jeg lot meg fascinere av blomster og blomstervekster. Hadde dog ikke noen særlig tålmodighet for bærplukking og fisking, men ble dratt med i skog og mark for å delta. Til tross for at dette kunne innebære hyling og skrikende motstand fra min side, har det likevel befestet seg et forhold til selvforsyning - og fordelene som følger med. Til tross for at jeg måtte bli voksen, og ha noen psykiske knekker for å forstå viktigheten av å omringe seg av naturens ro, og spisskammer. Det har vært noe svært behagelig med det å kunne forsyne seg med sommerens goder gjennom vinteren. Å kunne spise hjemmelaget syltetøy på brødskiva, spise ørret vi hadde dratt opp fra vannet på hytta, eller spise poteter vi selv både har satt, og dratt opp. Jeg ser større og større nytteverdi i å kunne produsere noe eget, og samtidig gjøre det til noe større enn en hobby. Jeg lurer på hvem jeg ble mest påvirket av - og har sett innflytelse av en handy pappa som lærte meg å ro, slik at vi kunne sette garn sammen. En bestemor som elsket naturen, og alltid hadde jord under fingerneglene, eller matet fuglene. Eller mamma og tantene mine, som også var under påvirkning av selvforsyningsånden fra de mange hytteturene.

Etterhvert som jeg ble voksen, og så for meg hvilken fremtid jeg ønsket meg, følte jeg på kriblingen etter å ha en hage å gjøre noe med. Noe å skape av, arbeide med, stikke hendende i jorda, bli skitten. Problemet var jo bare at jeg hverken er født med grønne fingre, eller har hatt noen anelse om hvordan man begynner å arbeide med planter (man kommer bare så så langt av å ha skreket seg gjennom blåbærplukking og tynning av gulrøtter). Jeg er fremdeles langt nede i startgropa av en læringsprosess, men nå kan jeg omsider se at veien blir til mot noe som ligner selvforsyning - med tiden.

Det har begynt med tomater i vinduskarmen, og lavendel på trappa. Nå har vi en kjøkkenhage på over hundre kvadrat som skal utarbeides med årene.

Jeg har skaffet meg mange bøker, som gir god innføring i hvordan å bruke naturens skafferi til å skape en hage, der plantene lever i symbiose med hverandre. Noen har vært bedre forklart enn andre, og jeg begynner å forstå mer om jordsmonn, insekter og samplanting. Her innser jeg også at jeg må legge all utålmodighet til side, og forstå at dette kommer til å ta flere år. Jorden må bearbeides, og jeg må lære meg å bruke de midlene vi har tilgjengelig. Som for eksempel å skape egen kompost, egen gjødsel, og gjøre gråstein om til gull.

Jeg må forstå mer om hvilke planter som trenger hvilken type jord, og forstå at jeg ikke kan gape over mer enn jeg kan håndtere. Ingen av oss er interesserte i å bruke mange tusen kroner på produkter til hagen hvert eneste år, og jeg ser dessuten større mestring i å kunne lære meg å lage en hage av det naturen allerede kan tilby. For eksempel: Nylig lærte jeg meg at jeg kan lage gjødsel av brennesler, som vi har forferdelig mye av. Eller hvordan vi kan bruke dette årets ugress til neste års jorddekke. I stedet for å lete meg ihjel på nettet, har jeg nå fått et oppslagsverk som forteller hvordan nedbrytningsprosesser foregår, og hva de ulike symptomene er en indikator på. Tidligere følte jeg at mengden kunnskap var så overveldende at jeg hadde lyst til å gi opp, for jeg visste ikke i hvilken ende vi skulle begynne i. Men nå har jeg fått en mer fornyet energi og giv: Dette skal vi klare!

I år har vi hatt fokus på å bli kjent med hagen, og jorda. Vi ville se hvordan plantene oppførte seg, og hva som vokste godt, og hva som ikke gjorde det. Det er litt sånn det er - at man lærer mens man lever. Og nå ser vi litt bedre hva som fungerer, og hva som ikke fungerer. Og det hjelper oss å legge planer for både neste sesongen, og årene etter. Jeg har hatt lyst til å tenke “faen”, og føle på manglende mestring. Men jeg har vært nødt til å innse at dette året blir levning for prøving og feiling. Vi vet rett og slett for lite om plassen vi har flyttet til.

Vår reise mot selvforsyning vil i hovedsak begrense seg til grønnsaker, bær og hønseegg. Men skal vi klare å produsere nok til å leve på gjennom deler av vinteren, vil det være plass nok i massevis til å få det til. Det vil ta tid å lære seg å komme inn i de vanene vi trenger for å få det til, og vi må opparbeide oss nok kunnskap.

Denne sesongen har jeg lært meg at jorda ikke er god nok for enkelte planter, men også hva som gjør at ugresset tar overhånd, til tross for at vi har frest den opp. Jeg har lært hva vi kan gjøre i år, for å sørge for at vi har et jorddekke til neste vår, slik at ugresset ikke får nok luft og lys. Jeg har også lært meg mer om gjødsling, at fuglene i området her er noen virkelige gribber som forsyner seg av frøene vi har sådd. Jeg har lært meg at forkultivering ikke er så enkelt med vårt inneklima, og at vi trolig må skaffe oss masse plantelys. Vi har også sett hvor enorme rotsystemer ugresset utenfor tomta vår, har innover tomta. Og at vi må gjøre et enda større forarbeid neste års vår. Jeg har lært så mye mer enn dette, men det viktigste har vært å ta tiden til hjelp, og la hagen få utfolde seg naturlig over tid. Det er lett å la seg stresse til et ferdig resultat, men dette blir en investering i fremtiden. Og det må få lov til å ta den tiden det tar. Og når kunnskapen sitter, da er den der. Og da kan vi gjøre dette så lenge vi bor her, eller så lenge det gir oss mening.