Mens vi venter

For noen få uker siden hadde jeg besøk av to fantastiske damer, som tidligere har gjort en reportasje om vårt gamle hus. Nå var det hovedsakelig for kosen sin del, og fordi Irene ønsket å ta bilder av meg og magen. Det å bli fotografert med gravidmagen var i utgangspunktet litt sårt, fordi dette var noe Maria og jeg planla allerede i første trimester, at vi skulle gjøre i juni. Jeg hadde alle slags tanker om hva slags type bilder hun kunne komme til å overtale meg til å ta, men skjønte i løpet av det siste halvåret at det kunne komme til å bli utfordrende å gjennomføre på grunn av sykdommen. Men vi holdt begge en finger på ‘dette skal skje’, og snakket om kreative ideer og morsomme løsninger. Maria elsket nemlig å arbeide med gravide og fødende, så jeg forespurte ikke noen andre fotografer. Men med tiden ble formen hennes dårligere, og det virket som at det kunne bli vanskelig å gjennomføre. Noe det ble. For livet tok en brå vending, og plutselig var hun ikke rundt oss lengre.

Irene kontaktet meg i tidlig vår og ville ta bilder av meg og magen, og jeg takket ja. Når jeg ser tilbake, ser jeg at dette var et tilfelle av synkronisitet, for jeg tror nå at det var meningen at Irene skulle fange denne stunden. Jeg synes bilder er en fin investering for fremtiden, og det er viktig for meg at den som avbilder meg i slike anledninger er på samme energifrekvens som meg, og klarer å kommunisere følelsene mine gjennom bildene. Jeg er litt sær sånn sett, men jeg er veldig takknemlig for at Irene ønsket å avbilde meg, og jeg trippet som et lite barn på julaften da jeg åpnet mailen og så at Irene hadde sendt meg det ferdige resultatet. For gjett om hun klarte å fange et uttrykk som jeg kan kjenne meg igjen i.

Dagen hun og Ann Merete kom til meg, spiste vi lunsj i stekende sol, og snakket og delte dype tanker om liv og verden. Jeg næres av slike stunder, og elsker når mennesker deler personlige og nære tanker i fortrolighet til hverandre. Det er vakkert når mennesker kan skape bånd til hverandre gjennom slik energiutveksling, og jeg er helt sikker på at det bidro til at bildene ble så fine.

Jeg og H satt ivrig og tittet gjennom bildene, og er så forferdelig glad for at jeg har bilder jeg kan vise til gutten vår når han blir gammel nok til å forstå hvor hans livslinje startet. Vi er i en endringsprosess som jeg ønsker å dokumentere. Dette er starten på en helt ny tilværelse, og det var en liten drøm å ha denne tiden dokumentert. Irene er forferdelig dyktig, og jeg synes hennes talent kommer til sin rett når hun får jobbet med å portrettere mennesker.

Jeg og Irene har rukket å bli godt nok kjent til å at vi hadde en forståelse for hvilket uttrykk som er meg, og det var så fint at hun ville komme til oss for å foreviggjøre denne spennende tiden. Jeg glad for å ha slike kreative sjeler i livet mitt. Jeg kan varmt anbefale Irene til alle som trenger en fotograf. Ikke bare basert på hennes evner til å fotografere, men for hennes varme vesen og evne til å skape fotoverdige øyeblikk.

Her er et lite utdrag av bildene hun har tatt.
(Trykk på dem for å gjøre dem større)