Blessingway

Lenge før jeg ble gravid, snakket jeg mye om mine tanker om kommersielle ritualer som “babyshowers” og kjønnstypiske normer som at gutter er forbeholdt blått, og jenter rosa. Jeg synes ikke noe om bleiekaker, og de amerikansk-inspirerte tradisjonene som egentlig bare er til for at produsenter skal tjene penger på oss. Og til tross for at disse tradisjonene er veldig nye i Norge, blir jeg ofte sett på som litt rar og avvikende som ikke synes noe om dem. Jeg var derfor litt smånervøs for at venninnene mine skulle arrangere noe lignende for meg, som var noe uforenelig med de verdiene jeg har. Men for en tid tilbake fikk jeg tilsendt en lenke til noe som heter “Blessingway”, og den traff noe i meg.

Det skal sies at jeg fikk en “babyshower”, med fine gaver og god mat. Men pynten var kjønnsnøytral, og blå ballonger og bleiekake, var byttet ut med fjær og grønne kopper. Jeg hadde mine nærmeste venninner sammen med meg, og vi skravlet og spiste mat. Babyen fikk fine klær, og jeg fikk kvalitetstid med de jeg er mest glad i. Og jeg fikk snakket litt om forventningene jeg har til denne overgangsfasen jeg står midt i. Men det fineste var at lillesøsteren min hadde tatt initiativ til ‘blessingway’, selv om hun ikke helt forstod konseptet (i min krets er nok jeg den mer spirituelle enn de fleste). Så det ble en mer modifisert versjon, men jeg vil gjerne forklare konseptet likevel.

‘Blessingway’ er forankret i gammel Navajo-tradisjon. Den går tilbake til tiden hvor kvinner levde i landsbyer, og barneoppdragelse var noe hele landsbyen medvirket i. ‘Blessingway’ er en spirituell tilnærming til kvinnens rolle, og har blant annet vært brukt som et rituale for å markere unge pikers overgang til å bli kvinne. Og da i forbindelse med første menstruasjon. ‘Blessingway’ kan ha mange funksjoner, men i dette ritualet er det altså kvinnens overgang til moderskapet som står i fokus. Tradisjonelt sett er det en seremoni der fødekvinnen omringes av kvinner i nær krets, som gir henne nærhet, trygghet og skjemmer henne bort. I motsetning til en ‘babyshower’ der det fokuseres på å gi gaver til babyen, er det altså ritualet og fødekvinnen som står i fokus under en 'blessingway’. Man kan utføre flere ritualer, som å lage et armbånd eller et smykke av perler som representerer vennskapsbåndet man deler med fødekvinnen. Gjestene kan også skrive ned dikt, vers, affirmasjoner, eller små beskjeder som er ment til å gi fødekvinnen styrke i prosessen hun har foran seg. Armbåndet eller smykket er ment til å være på til barnet er født. På den måten bærer hun med seg sine medkvinners urkvinnekraft under prosessen.

Lillesøsteren min hadde kjøpt inn utstyr til å lage armbånd. Jeg fikk et armbånd av alle vennene mine, men måtte ta av tre stk da to av dem satte seg fast i alt (og jeg ville ikke ødelegge dem), og et hoppet av låsen i dusjen. Men ingen av vennene mine hadde hørt om denne type rituale før (noe som er forståelig, for det var helt nytt for meg også), men jeg synes absolutt det er verdt å spre ordet videre om. I denne tiden vi lever i, trenger vi ikke flere kommersielle ritualer som oppfordrer til kjøp og kast. Men vi kvinner trenger hverandre, og særlig i overgangen - som en graviditet faktisk er.

For min del har siste delen av svangerskapet vært svært tøft, og hormonforandringene i kroppen har vært ganske brutale. Jeg har slitt med en hel del angst (særlig sykehusangsten har vært påfallende), og jeg har virkelig trengt å ha medkvinner å lene meg på. I en slik situasjon er det ikke bleiekaker og blå ballonger som har vært viktig for meg, men det å kunne se ned på håndleddet og bli påmint om at jeg har mine medkvinner i ryggen, har vært veldig avgjørende for hvordan jeg har klart å overkomme - og leve med, disse ufordringene. Det er ikke meningen av vi skal stå alene om utfordringene som kan følge med et svangerskap, og vi kvinner trenger også den landsbymentaliteten for å føle oss ivaretatt. Derfor slår jeg et slag for ‘blessingway’, slik at fødekvinnen føler seg trygg(ere) i møte med fødsel og det som skal komme.

_DSC5638.jpg