Om ufrivillig barnløshet del 1.

_DSC0556.jpg

Kommentar

I over et år har jeg møysommelig vurdert om jeg skulle skrive om dette temaet. Det har nok ikke gått en dag hvor jeg ikke har lurt på om hvorvidt jeg skulle dele min erfaring eller ikke. Jeg har alltid latt det ligge, og dette av flere grunner; For det første fordi det ikke bare er min historie, men også min manns. For det andre, fordi jeg føler det er utleverende og privat. For det tredje, fordi det føles skamfullt.

Likevel har jeg vært plaget av en indre uro. Av natur er jeg antiautoritær, med et behov for å gjøre opprør og sette meg i opposisjon. Tabuer er til for å brytes. Det skamfulle må normaliseres. Kvinnehelse og kvinnesak må på agendaen. Vi kvinner må begynne å dele mer av disse erfaringene vi besitter, men ikke tør å snakke om. Etter jeg delte et innlegg på Instagram, fikk jeg massive tilbakemeldinger som tilsa at dette er noe vi trenger flere fortellinger om. Fortellinger som befinner seg utenfor anonyme nettforum, som kan være med på å føre til mindre ensomhet og større motivasjon til å bygge seg selv opp i ettertid.

Spontanaborter og Missed Abortions er et av de temaene jeg vil ha mer prat om. Internt mellom oss kvinner, og samfunnet for øvrig. Når godt over halvparten av alle graviditeter ender i en eller annen form for abort, er det bak mål at vi ikke skal snakke mer om dette temaet uten å vegre oss. Også for å bevisstgjøre folk flest om at det er enkelte temaer man ikke nærmer seg uten å være sikre på forhånd. Også for å skjerme oss kvinner, som lengter etter et barn, for spørsmål som “Skal ikke dere ha barn snart?” eller “Skal dere ikke bare sette i gang snart?” Ærlige og bastante spørsmål skal kunne besvares med ærlige og bastante svar. Når slike spørsmål dukker opp, skal vi kunne si “Vi har ikke fått til enda.”, uten å velte oss i skam. Disse spørsmålene skal i teorien kunne være like lett å besvare, som spørsmålet man ble møtt med. Ikke fordi de føles enkle, men fordi de ikke skal føles skamfulle.

Å oppleve en ufrivillig form for barnløshet, eller sjokket som følger av en spontanabort, er traumatisk for kropp og psyke, og krever mye styrke for å både gjennomgå og leve videre fra. Aborten er ikke over når du er ferdig å blø. Og vi er mange. Så fellesskapet burde være lett å oppdrive, hvis vi holder sammen og tør å snakke.

Jeg slet med å bearbeide min erfaring fordi jeg skrinla det, og prøvde å leve som normalt uten å ta innover meg hva som hadde skjedd. Dette førte til mye indre stress, uro, en kamp mot min egen kropp, som videre nektet å samarbeide med meg. Dette er min fortelling om da vi mistet det vi trodde skulle bli vårt barn, og den lasten som har fulgt meg siden. Jeg håper det kan bidra til at flere føler seg mindre alene i sin erfaring.

To streker

“Vi skal bli foreldre”, tenkte vi. Det var så spennende.

Jeg var så glad og så paff da jeg så de to strekene på graviditetstesten. Jeg tok fem til, bare for å være sikker, og alle ga det samme resultatet. Jeg hadde vært bortreist i en ukes tid og var akkurat kommet hjem. H hadde kjøpt et nytt spisebord til verandaen, og vi satte oss ned der og var tause og blide. Han måtte ta seg en sigar. “Vi skal bli foreldre”, tenkte vi. Det var så spennende.

På grunn av mye stress i kjølvannet av pappas død, hadde syklusene mine forverret seg, og jeg ante ikke hvor langt jeg var på vei. Men symptomene var der, og de var helt klare. Slapphet, sovning stående eller sittende, murringer og krampetak, ømme bryster. Alt var tilstede.

Vi skulle også gifte oss om under to måneder. Hvordan skulle vi holde dette hemmelig? Jeg bestemte meg for å si i fra til mine nærmeste venninner, for hvis noe skulle skje, ville det være enklere om de bare visste. Håvard ville ikke si det til noen enda, og det respekterte jeg. For min del føltes det lettere slik.

Jeg hadde en legetime stående i midten av juli, men vi følte vi trengte svar på hvor langt jeg var på vei. Vi bestilte en time, og fikk en vikarierende gynekolog etter cirka to uker. En mann sådan. Jeg har alltid vært litt skeptisk til mannlige leger, ettersom jeg alltid (stort sett uten unntak), har opplevd dem som usympatiske, kalde og kliniske. Særlig når det kommer til kvinnehelse og spørsmål om følelser. Det viste seg at denne karen ikke var noe annerledes. Han stilte noen kjappe kontrollspørsmål og ba meg hoppe opp i stolen. Og ut kom frasen “Ja, dette kan jo være dødt!” etterfulgt av en liten pause, og “…eller så er du bare kort på vei.”

Han viste oss ultralyden, ba meg om å tørke meg og sette med ved bordet. Der forklarte han at han ville måle HcG-nivået mitt gjennom en blodprøve, for å sjekke stigningen. Deretter ville han at jeg skulle komme på ny time to uker etterpå. Jeg hadde allerede en time stående to uker fra den dagen, hos min faste gynekolog, men nå skulle jeg altså tilbake for å sjekke at det fantes “liv” der. I mellomtiden skulle jeg reise nordover på ferie. Jeg har aldri opplevd et slikt nivå av stress i hele mitt liv. Aldri før har jeg ønsket at en ferie skulle være overstått så raskt.

Jeg var så redd, og jeg gikk rundt med en massiv klump som sank dypere og dypere ned i buken min. Ikke hadde jeg fortalt dette til veldig mange, så jeg prøvde å late som at alt var greit. Symptomene ble sterkere i løpet av de to ukene. Blærekapasiteten var mye knappere, jeg var trøtt, hormonell og hadde stadig kramper i underlivet. HcG-nivået steg som normalt, og utifra det vi visste der og da, var alt i orden.

“Du må slappe av Julianne. Vi skal ha baby snart”, sa H. Og jeg husker at idét han sa dette var den første impulsen min å svare “Nei, det skal vi ikke.” Hvordan jeg kunne vite det, vet jeg ikke, men jeg fikk rett.

Avbrytelsen

Jeg følte på hvor lite hensynsløs og brutal naturen er. På hvor forvirret du blir når kroppen forteller deg en ting, men hodet vet noe annet. På hvor unaturlig det kan være for kroppen å avbryte noe den har innstilt seg på.

Fra jeg kom til legetimen, og innen det hadde gått ti minutter, fikk jeg beskjeden “Denne graviditeten har ikke forløpet seg på normalt vis.” Hjertet banket ikke. Det hadde sluttet å utvikle seg, men jeg visste dette fra før av. Det var som at det hadde blitt sendt et signal fra sjel til sjel om at “Jeg forlater kroppen din nå. Hadebra, mor.”, men at beskjeden ikke nådde frem til kroppen.

Jeg husker spesielt sjokket. Det var ikke tilstedeværende. Det føltes ikke sjokkerende, men heller en bekreftelse. “Det var det jeg visste.” Sjokket var hvordan jeg kunne vite noe vitenskapen fremdeles ikke hadde bekreftet. Nå var det også halvannen uke igjen til bryllupet vårt. Halvannen uke til jeg skulle late som ingenting. Halvannen uke til jeg skulle late som at jeg ikke hadde blitt tvunget til å ta piller som skulle få livmoren min til å presse ut et embryo, som egentlig skulle ha blitt barnet mitt.

Jeg følte på hvor lite hensynsløs og brutal naturen er. På hvor forvirret du blir når kroppen forteller deg en ting, men hodet vet noe annet. På hvor unaturlig det kan være for kroppen å avbryte noe den har innstilt seg på. Hvor lett og hemningsløst morsinstinktet kan være, allerede så tidlig. Jeg følte på hvordan kroppen fremdeles trodde den var gravid flere dager etter at aborten var overstått, men at jeg samtidig følte meg så tom og så alene. At selv om det lille som hadde ligget der inne ikke var særlig stort, følte jeg at vi var to. At det var oss. Jeg og deg. Nå var det bare meg.

Til tross for at vi var to om dette tapet, og to som sørget over det vi mistet, og at vi mistet illusjonen om det som skulle bli, følte jeg meg så veldig ensom. For det hadde ligget inni meg. Jeg følte på alle symptomene, smertene og de forventningene om hvordan kroppen min skulle reagere og bære meg gjennom svangerskapet.

Det vondeste var da jeg fikk høre “Jaja, da kan dere bare prøve igjen”. eller “neste gang, sitter den!” Venninner som ventet barn, eller allerede hadde fått, sendte (i sin egen lille boble), bilder av poppende mager ( typ, “nå er det bare 12 uker igjen til den lille kommer”) og babyer som lå på stuegulvet og smilte. Og dette fikk jeg tilsendt på telefonen innen et par dager, til tross for at det var de samme som visste.

Der og da kunne de like gjerne ringt på døra hjemme hos meg for å si “Haha, du får ikke barn, men det gjør jeg!” Jeg ble provosert og sint, selv om jeg ikke sa det.
Men hun som hadde vært gjennom det samme som meg tidligere, kom til meg samme dagen og satt sammen med meg. Vi gråt sammen, og det var så forløsende og godt å bli sett og hørt. Uten skam. “Du blir mamma. Men du må gi det tid”, sa hun mens hun satt ved min side og minte meg på at hun også fikk det til, til slutt. Det neste døgnet gikk jeg rundt med sterke kramper og intense blødninger. Dagen etter måtte jeg på operasjonsbordet for å kvitte meg med det den lille pillen ikke fikset.

Det er noe så brutalt med at en aborterende kvinne blir sendt hjem for å blø ut et døende foster, eller embryo, rett ned i toalettet. Ja, det er vondt. Men det er vondt med hele kropp og sjel. Både krampene, oppkastet, diaréen, sorgen. Men det vondeste var å se.

Halvannen uke senere stod jeg hvit brud.

224.jpg
Julianne Rydberg1 Comment