Om ufrivillig barnløshet del 2.

_DSC0382.jpg

Videre skulle livet gå

På bryllupsreisen vår kom første menstruasjon tilbake. I to dager lå jeg på hotellrommet og måtte være i umiddelbar nærhet til toalettet og dusjen. Det var nok en påminnelse om hva jeg hadde tilbakelagt en måned tidligere. I ettertid ble menstruasjonssyklusen min stadig mer ustabil. Det var umulig å kunne forutse når neste eggløsning skulle skje.

25, 53, 28, 30, 38, 43, 36. Det er antall dager på syklusen min over syv måneder. Syv måneder der det nærmest var umulig å treffe på riktig tidspunkt, og man ikke kunne stole på om det var så enkelt som at to celler skulle møtes og smelte sammen, og senere bli et barn.

Vinteren kom og gikk. Jeg tok blodprøver, sjekket meg, snakket med leger, og beskjeden var den samme “stress ned”. Som om at det var så enkelt når feeden på sosiale medier var fullpakket av ultralydbilder. Bitterheten begynte å bli vanskelig å føle på. På samme tid som jeg skulle stresse ned, ble tre stykk på jobben gravide. Venninner ble gravide, begge søstrene mine ventet barn. Venner spurte oss om vi ikke skulle ha barn snart. Jeg vet ikke hvor mange kvelder jeg har ligget og grått fordi jeg ikke forstod hvorfor kroppen min ikke ville. Hormoner ble presset inn i kroppen for å gjøre den unormale syklusen normal. Sommeren kom og gikk, fremdeles ingenting. Det hadde gått måneder, på måneder, med røde skuffelser. Måneder, på måneder, der jeg ikke ville lytte til min egen kropp.

Vendepunktet og veien videre

“Kjære deg. Kan du ikke ta en pause nå? Har ikke du vært gjennom nok?”

Vendepunktet var et nytt legebesøk hos en ny kvinnelig lege, og det fikk noe til å løsne for meg. Nei, jeg venter fremdeles ikke barn. Men jeg fikk en beskjed som skjøv meg i en annen retning.

“Kjære deg. Kan du ikke ta en pause nå? Har ikke du vært gjennom nok?” Tanken på å ta pause hadde egentlig ikke nådd ordentlig inn. Jeg hadde fått beskjeden om å “hive meg tilbake på hesten igjen”, så mange ganger. Jeg hadde hørt historier om kvinner som ble gravid igjen etter noen uker, fordi “kanalen var så åpen”.

Det tok en historie om to dødsfall i nær familie, forlovelse, masteroppgave, bryllup, sterke emosjonelle påkjenninger til før at hun sa “Det er jo ikke rart at kroppen ikke vil. En graviditet er en stor påkjenning for kropp og psyke. Med så mange påkjenninger du har vært igjennom, er det helt naturlig å tenke at dette er kroppen sin måte å forhindre deg i å gå gjennom flere påkjenninger på en liten stund til.”

Jeg fortsatte med å fortelle at vi nå hadde overtatt nytt hus, og skulle renovere kjøkkenet. Hun slo håndflaten i fjeset sitt og sa “Herregud, jenta mi. Skal dere ikke, noen sinne, ha litt pause?”

Hun var veldig min type person. En healer - både i medisinsk og spirituell forstand. Ikke fordi hun sa at hun var det med ord, men fordi jeg merket det. Både på kroppsspråk, på forståelsen hun utviste, på den matriarkalske fremtoningen. Blikket hennes festet seg, og det føltes som at hun så direkte inn i hele meg, forstod hver en enda tanke og følelse jeg gikk og bar på, og det løste et skred av tårer. Varmen av hennes vesen, pulserte og varmet hele rommet. Hun reiste seg opp og hentet papir, vandret opp til meg bakfra, strakte ut hånden med papiret i, og ga meg en klem. “Dette er forskjellen på mannlige og kvinnelige leger”, tenkte jeg. En mannlig lege, i hvertfall ingen av de jeg noen sinne har møtt, har vist den type omtanke og forståelse for meg som person. Eller sett meg som noe annet enn et klinisk objekt, eller et vandrende symptom de er ansatt for å behandle.

“Du er så fin der du sitter, i den røde kimonoen din.”, fortsatte hun. “Pynt deg. Gjør noe morsomt med mannen din. Vær kjærester, og nyt det faktumet at du fremdeles kan sove uavbrutt på natta.”
Jeg kom ikke på så mye å svare, men hun fortsatte “En dag sitter du der med en skrikerunge og tenker på hvor dum du var som stresset så mye som du gjorde.” Hun lo, før hun sa “Hvis du ikke har fått til noe innen vinteren er omme, sender vi deg på IVF. Det er den enkle delen. For da vet vi hva vi skal gjøre. Men det du holder på med nå, er langt fra enkelt. Det er ikke bra. Det er vondt for deg, og det er ikke bra for kroppen din. Gi deg noen måneder pause, slutt med Klomifen for en periode, og flytt fokuset på noe annet.” Jeg nikket.

Manglende kontakt med vår kvinnelighet?

Vi må fremdeles ære kroppen for den den er. Og noen ganger, eller svært ofte, trenger vi mer ro til å bearbeide opplevelsene, og huske på at kroppen vår er der for oss.

Hun hadde rett. Jeg hadde ikke lyttet til kroppen min. Jeg hadde latt den sterke trangen, det stresset som fulgte etter den avbrutte graviditeten, ta overhånd. Jeg hadde kjempet med nebb og klør for å bare hoppe tilbake til der jeg var i juni 2017. Jeg lot som ingenting, og proppet kroppen full av hormoner hver eneste måned for å få det til, til tross for at alle undersøkelser viste at jeg faktisk er helt frisk.

Jeg bestemte meg derfor for å ta mer vare på meg selv. Jeg bestemte meg for at nå er det jeg, og mitt velvære som står som første prioritet. At jeg nå legger fokuset bort for en stund og lytter til det Moder Jord prøver å fortelle meg. Kroppen er ikke klar. Kroppen har ikke bearbeidet sorgen, for jeg har ikke gitt den rom til det.

Vi kvinner har en tendens til å kaste all skyld over oss selv. “Var det min feil?”, “Spiste jeg noe jeg ikke tålte?”, “Var det øla jeg drakk før jeg visste at jeg var gravid?”, “Var det stresset som ødela?”, “Trente jeg for hardt?”. “Hvorfor greier jeg ikke å få dette til?” “Hva gjør jeg galt?”

På linje med alt annet vi kritiserer oss selv for, er det ikke rart at vi blir syke av stress. Vi gjør kroppen vår, og de naturlige funksjonene den har, til noe ekkelt. Menstruasjon, utflod, svette, hår, magefett (som er der for en grunn), gjør vi til noe ekkelt. De aller fleste av oss utvikler et sterkt forakt for kroppen vår, fordi vi ikke synes den er bra nok. Fordi vi ikke synes den er pen å se på, og glemmer av at vi er mer enn kropp. At kroppen og sinnet henger sammen. Og at skjønnhet handler om mer enn å være definert og slank. At bekreftelse burde komme innenfra før vi gjør oss avhengig av den utenfra.

Jeg opplever at mye av stresset vi skaper, handler om en forestilling om at vi ikke når mål. Ikke på noe plan. Har du noen gang observert hvor mange kritiske tanker du samler opp i løpet av en dag? Har du tenkt på hvordan det kan påvirke de funksjonene i kroppen din?

Vi må jobbe på linje med kroppen vår. Vi må lese signalene og forstå hva kroppen prøver å fortelle oss. Noen ganger forteller kroppen din deg “Du er ikke glad nok i meg.” Overført til at du ikke behandler kroppen din bra nok. At du stresser for mye, strever for mye, sammenligner deg med andre, og utvikler hat fordi du spiste for mye sukker i forrige uke. Og det er ikke derfor spontanaborter oppstår, men i ettertid av en slik opplevelse, kan vi ikke hate kroppen for at det skjer. Å bry seg om kroppen handler om mer enn hva du spiser. Kroppen gjør det den kan for å beskytte oss, og noen ganger er det bare ikke embryoet levedyktig. Vi må fremdeles ære kroppen for den den er. Og noen ganger, eller svært ofte, trenger vi mer ro til å bearbeide opplevelsene, og huske på at kroppen vår er der for oss.

Jeg har forstått at kroppen min er i sorg, at den er i sjokk, og har et traume den må bearbeide. I stedet for å stresse den gravid, vil jeg nå gjøre alt jeg kan for å ta mer vare på den. Sette livet på pause. Nære den med riktig mat, drikke nok vann, meditere, snakke pent til meg selv, bruke tiden på aktiviteter og mennesker som gjør meg godt. Vi skal fokusere på å komme på plass i vårt nye hjem. Også skal jeg følge det siste rådet hun ga meg: “Kjøp deg noen fine blomster”

Også vil jeg at du skal være glad i deg selv, og tilgi deg selv de feilene du mener du begår. Hvis du sitter med samme erfaring som meg, skal du også vite at du ikke er alene.