Å være en empat - En velsignelse, eller en last for omverdenen?

Denne teksten er dedikert til alle som føler verden så veldig sterkt.

_DSC9369.jpg

Å skulle definere hva empati er, kan virke tilsynelatende enkelt og oppklarende:

«…innlevelse, evne til å identifisere, forstå og anerkjenne gyldigheten av andres følelsesmessige tilstand og reaksjoner». (Store Norske Leksikon)

Oppklarende og greit, ikke sant? Man er i stand til å sette seg inn i andres sko, og forstå menneskers følelsesliv. Man er i stand til å bruke følelsene sine som et kompass gjennom livet, og på den måten forstår man de menneskene man møter på et dypere plan. Ser man på empati slik, vil det umiddelbart høres ut som en gave. Mennesker med høyt utviklede, empatiske evner, har ofte sterkt utviklet intuisjon, og forstår verden fra et veldig reflektert ståsted. Det er mye enklere å være tilstede for mennesker når man opplever verden slik, fordi man oftere vet hva man skal si og gjøre. Men å være en empat, er en virkelighet som kan være svært brutal i en hard verden. Og da er ikke dette med empati, så enkelt som man først tror heller. Det kan faktisk være langt mer komplisert enn man skulle tro. Men fremfor alt er ikke det å være hverken sterkt empatisk, eller høysensitiv, en diagnose eller en sykdom. Det er et personlighetstrekk man har, og som man har for resten av livet.

Min motivasjon for å skrive denne teksten, er en kommentar jeg fikk nylig om at min evne til å bli såret er i særklasse. Det ble påpekt for meg at ingen (absolutt ingen), var i stand til å bli såret av de kommentarene jeg tok til meg. Uten at jeg skal gå dypere inn i hva dette gikk ut på (for det er ikke relevant), fikk det meg til å forstå hvilken kamp man må gjennom som høysensitiv, for å takle utfordringer som for veldig mange andre ikke er en utfordring i det hele tatt. Og at det å være et menneske av sterke følelser, er veldig skambelagt, og for andre ikke-sensitive, og særlig rasjonelle mennesker, både uforståelige og ubehagelig. Det gjorde at jeg følte meg matt, men også motivert til å prate om dette temaet som ligger meg så tett til brystet.

Følelser til besvær for enhver

Jeg var voksen før jeg forstod rekkevidden av de utfordringene jeg møtte på bakgrunn av følelseslivet mitt. Det tok meg hele mitt unge liv, før jeg innså at det ikke var noe galt å være hun som tok lett til tårene, og følte inntrykkene verden ga, så veldig sterkt på kroppen. Men i løpet av den tiden jeg hadde levd med slike sterke sanseinntrykk, hadde jeg opplevd å føle en dyp skam over å være den jeg er. Man sier at man ikke er sine tanker, sine feil, eller handlinger - men mine følelser er en enormt stor del av den jeg er som menneske. For det er gjennom de at jeg handler, vurderer og forstår verden. Når jeg har kommet i kontakt med mennesker som opplever verden slik jeg gjør, har der vært en lettelse å høre at de opplever verden på lik måte. Når sterke følelser er en så stor del av deg, og følelser også er noe man opplever blir rasjonalisert, er det vanskelig å finne sin plass.

Hos familie, venner, lærere, leger, ukjente, fikk jeg høre at jeg var for nærtagende og alt for sutrete. Jeg ble lett såret, og når mennesker blir lett såret, har mange en tendens til å tenke at følelsene blir mindre verdt å ta hensyn til. Det stemte nok at jeg gråt ofte, men jo mer utrygg jeg var, desto lettere kom tårene. Det hersket en slags tanke om at det å kjefte noen sterk, et den riktige innfallsvinkelen for å bygge opp svake, sensitive mennesker. Men er man egentlig svak, fordi man føler? I dag lurer jeg: Hadde jeg klart å talke disse overveldende følelsene hvis mine nære hadde gjort det trygt å føle?

Hvis jeg kranglet med mine foreldre, kunne det veldig raskt eskalere ut til en konklusjon om at alt dreide seg om mine manglende evner til å ta kritikk, eller takle mine egne følelser. De samme opplevelsene hadde jeg også i skolen, med lærerre, og i møte med jevnaldrende. Utviklingen ble slik at for hver gang jeg følte klumpen bli stor i halsen, holdt jeg pusten til jeg ble kvalm. Jeg gjorde alt for å stagge den ustanselige gråten. Jeg ville ikke vise at jeg følte. Når jeg ikke fikk det til, følte jeg meg så veldig mye mindre verdt, og misunte alle de som ikke gråt. Men igjen, desto utryggere jeg var, desto kraftigere var reaksjonene mine. Det måtte jo være noe galt med meg? At jeg var svak, ble en veldig innarbeidet tanke. Den preger meg fremdeles, men jeg er i en aktiv løsrivelsesprosess mot mine egne begrensninger.

«Å gråte er svakt», var en tanke som var veldig A4 i tiden da jeg var liten. Jeg ser det i sammenheng med min foreldregenerasjon som vokste opp på 1950- og 1960-tallet. Det var et annerledes forhold til følelser, tanker og sjeleliv som hersket, enn det vi begynner å forstå i dag. Vi må også huske på at det i denne tiden var vanlig å legge hånd på barn. Min far fortalte om læreren som slo pekestokken så hardt over ryggen til klassekameraten at den knakk, og etterpå ba eleven om å gå på sløyden å lage en ny. Vi har kommet lengre, og vi vet at ord og handlinger både preget og former mennesker. Vi vet også at barn formes lett av sine omgivelser. Men fremdeles henger det igjen en forestilling i samfunnet om at gråting er svakt. Man merker kanskje ikke dette før man er den svake som gråter. Jeg håper at vi kan lære fremtidige generasjoner at gråting også er sunt for vår mentale helse, og at gråting er bearbeidelse, forløsende og helbredende for vår kropp.

Psykologien og pedagogikken har kommet mye lengre i å forstå menneskers sammensatte følelsesliv. Også det at kvinner var hysteriske vesener som lot følelsene ta overhånd, var i lange tider vært en akseptert tankegang. La oss heller ikke glemme at menn ikke skulle gråte (min far var oppdratt til å tenke slik), for da er man ikke mann. Selv om det fremdeles debatteres heftig om det er stuerent for menn å være følsomme, er debatten om å føle mer romslig rundt kvinner. Men spørsmålet koker ofte ned til hva vi føler, og når vi viser det. Hva er akseptert å bli såret av, og hvorfor? Hvorfor er det så vanskelig for noen å akseptere at andre føler mer enn andre?

Er det slitsomt å forholde seg til en person som gråter og føler? Klart det er det. Men å være den som bærer med seg verden på sine skuldre, er heller ingen enkel jobb. Det kan, om ikke annet, ødelegge en hvis man ikke tar kontroll.

Når jeg ser beskjedene jeg fikk, i lys av mine voksne forbilders oppvekst, er det ikke rart at det er denne tankegangen som også skulle prege min. Jeg har sett meg ferdig med å akseptere at det er slik verden skal forstås, for å føle verdens byrder gjør en ikke svak. Det kan heller være tvert i mot. Det krever mye styrke å bære disse lastene gjennom livet. Og mange empater er høyt utdannede mennesker, med lange karrierer bak seg. Jeg er en sterk empat, og særlig høysensitiv, men jeg er absolutt ikke et svakt menneske av den grunnen. Og jeg skal forklare hvorfor jeg har kommet frem til denne konklusjonen.

I følge Magnus Helgheim Blystad, Ph.D i atferdsanalyse ved Oslo Met, kan vi skille mellom sympatiske og empatiske handlinger. For der en sympatisk handling kan være å gi penger til en tigger, eller å trøste noen fordi du ønsker at noen skal ha det bedre - er empati evnen til å plukke opp andres følelser uten at de har behøvd å gjøre noe for å vise det.

De aller fleste mennesker har empati, men når du er en empat (eller har sterke, høysensitive trekk), kan du ofte oppleve å gå inn i et rom og plukke opp en stemning helt ufrivillig. Du får med deg små fragmenter av menneskers kroppspråk, blikk, tonefall, og du føler ikke bare på det som blir sagt, men også det som blir ikke blir sagt i stillheten. Man leser mellom linjene, og oppfatter det usagte. Det som er viktig å få med seg her, er at slike sanseinntrykk er verken frivillige, eller spesielt enkle å skru av. Derfor blir man lett spist opp av andres energi, og må ofte ha lange pauser for å hente seg inn.

Blystad forklarer også at empati har en sentral plass i evolusjonen, og har bidratt til utviklingen av mennesket, fordi det har vært i stand til å kommunisere reaksjoner til omgivelsene. Empati handler også om evnen til å formidle det man føler, i like stor grad som å forstå andres. Også dette er et viktig poeng, for det er her jeg kommer frem til det jeg mener er viktig å få med seg når man enten er en empat, eller kjenner en.

Psykiater Judith Orloff, M.D ved UCLA, har forsket mye på høysensitivitet og det å være en empat. Det at hun selv er en høyst, intuitiv og sensitiv person, har gjort henne særlig opptatt av dette temaet. I denne artikkelen viser hun til de 10 mest typiske trekkene en empat bærer med seg (engelsk).

10 Traits of an Empath

1. Empaths are highly sensitive
Empaths are naturally giving, spiritually open, and good listeners. If you want heart, empaths have got it. Through thick and thin, they’re there for you, world-class nurturers. But they can easily have their feelings hurt. Empaths are often told that they are “too sensitive” and need to toughen up.

2. Empaths absorb other people’s emotions
Empaths are highly attuned to other people’s moods, good and bad. They feel everything, sometimes to an extreme. They take on negativity such as anger or anxiety which is exhausting. If they are around peace and love, their bodies take these on and flourish.

3. Many empaths are introverted
Empaths become overwhelmed in crowds, which can amplify their empathy. They tend to be introverted and prefer one to one contact or small groups. Even if an empath is more extroverted they prefer limiting how much time they can be in a crowd or at a party.

4. Empaths are highly intuitive
Empaths experience the world through their intuition. It is important for them to develop their intuition and listen to their gut feelings about people. This will help empaths find positive relationships and avoid energy vampires. Read Five Steps to Develop Your Intuition to learn more.

5. Empaths need alone time
As super-responders, being around people can drain an empath so they periodically need alone time to recharge their batteries. Even a brief escape prevents emotionally overload. Empaths like to take their own cars when they go places so they can leave when they please.

6. Empaths can become overwhelmed in intimate relationships
Too much togetherness can be difficult for an empath so they may avoid intimate relationships. Deep down they are afraid of being engulfed and losing their identity. For empaths to be at ease in a relationship, the traditional paradigm for being a couple must be re-defined. For strategies see my article Relationship Tips for Sensitive People.

7. Empaths are targets for energy vampires
An empath’s sensitivity makes them particularly easy marks for energy vampires, whose fear or rage can sap their energy and peace of mind. Vampires do more than drain an empath’s physical energy. The especially dangerous ones such as narcissists (they lack empathy and are only concerned with themselves) can make them believe they’re unworthy and unlovable. Other vampires include The Victim, The Chronic Talker, The Drama Queen and more. To help you deal with the drainers in your life read 4 Strategies to Survive Emotional Vampires.

8. Empaths become replenished in nature
The busyness of ever day life can be too much for an empath. The natural world nourishes and restores them. It helps them to release their burdens and they take refuge in the presence of green wild things, the ocean or other bodies of water.

9. Empaths have highly tuned senses
An empath’s nerves can get frayed by noise, smells, or excessive talking.

10. Empaths have huge hearts but sometimes give too much
Empaths are big-hearted people and try to relieve the pain of others. A homeless person holding a cardboard sign, “I’m hungry” at a busy intersection; a hurt child; a distraught friend. It’s natural to want to reach out to them, ease their pain. But empaths don’t stop there. Instead, they take it on. Suddenly they’re the one feeling drained or upset when they felt fine before.

As an empath myself, I use many strategies to protect my sensitivities such as fierce time management, setting limits and boundaries with draining people, meditation to calm and center myself, and going out into nature. Being an empath is a gift in my life but I had to learn to take care of myself. Empaths have special needs. It’s important to honor yours and communicate them to loved ones.

Er man svak når man føler? Eller er man sterk?

Selv har jeg opplevd at verden har vært ekstra utfordrende å forstå, fordi jeg legger merke til de direkte, og ikke-direkte beskjedene i menneskers språk. Jeg har derfor brydd meg mye om hva andre tenker, og andres følelser og opplevelser kan befeste seg i kroppen min slik at jeg kjenner det i hele meg. Jeg har opplevd det som nødvendig å gi omsorg til andre, helt til jeg selv ikke hadde noe igjen til meg selv. Jeg opplevde også at jeg lett kunne være deprimert, irritabel, frustrert og engstelig. Andres problemer ble ofte mine egne, og jeg kunne miste nattesøvn i lange tider, fordi jeg pønsket ut løsninger og planer som skulle hjelpe andre ut av deres problemer. Konfrontasjoner er noe av det absolutt verste jeg vet, fordi jeg vet at sannsynligheten for å gråte er ganske stor. Ubehaget blir veldig intenst. I dag vet jeg at det ikke er rart at jeg ble deprimert og sliten, for hvem klarer å bearbeide inntrykk og andre menneskers følelsesliv, parallellt med sine egne?

Men på samme tid, elsker jeg at jeg er slik som dette. Jeg elsker at jeg kan være en ressurs for andre. Jeg elsker at jeg har stamina til å stå i et langt løp, hvis andre trenger min tilstedeværelse. Det er en enormt stor styrke i det å kunne være i stand til å sette sine egne følelser til side, når andre trenger deg. Når jeg jobber som lærer, er det nettopp evnen til å forstå mennesker som gjør at jeg greier å bygge relasjoner. I livet for øvrig, er jeg sjelden i stand til å ha overfladiske relasjoner til mennesker jeg møter. Smalltalk blir jeg dårligere på desto eldre jeg blir, fordi jeg vil forstå og lære mennesker å kjenne. Er ikke kjemien tilstede, da forsvinner jeg veldig raskt. Jeg har blitt flinkere til å formidle mine egne tanker, og tar mer hensyn til min kropps signaler. Behovet for å hjelpe, blir sterkere med alderen. Dette er ikke egenskaper jeg lengre tar for gitt, men ser at samfunnet trenger mer av. Særlig har jeg opplevd at signalene jeg plukker opp fra andre, nesten alltid stemmer. Og dette er noe jeg stadig jobber med for å kunne bruke til noe godt, og ikke bare være en last i hverdagen. Jeg får uttrykt meg gjennom skriving, musikk og kreativitet. Vi empater er nemlig også veldig ofte kreative.

Hvis det er en ting jeg begynner å bli ferdig med, så er det nettopp denne følelsen av å skam som har hengt ved meg hele livet. Jeg ønsker heller ikke at andre i samme posisjon skal føle på den skammen jeg har levd med. Hvis du er, eller kjenner en empat/høysensitiv, vil du komme langt ved å undersøke hva dette dreier seg om. Det finnes nok av forskning og bøker om temaet, og en slik bevisstgjøring vil øke livskvaliteten til både den som er sensitiv, og den som lever med en sensitiv tett på.

Bokanbefaling:

«Sensitiv og sterk» av Ihrén Abrahamsson, Lian Kirksæther.

«Boken om høysensitvitet» av Trond Edvard Haukedal

«Er du også høyensitiv?» av Susanne Møberg

«Særlig sensitiv - la sårbarheten din bli din styrke» av Elaine N.Aron

Kilder:

https://forskning.no/forskeren-forteller/forskeren-forteller-hva-er-egentlig-empati/415974
https://drjudithorloff.com/top-10-traits-of-an-empath/

Julianne RydbergComment