Nyttårsforsetter eller mål for livet?

Siden romjulen har jeg lest utallige tekster om nyttårsforsetter. Jeg setter meg alltid nye mål for det nye året, men kaller det sjelden for “nyttårsforsetter”. For det første har fått en negativ og urealistisk undertone, og for det andre forbinder jeg det med midlertidige endringer. For meg er hvert år en ny mulighet, og en vei som leder videre til nye muligheter, og mer personlig vekst. Det er lenge siden jeg brukte nyttårsforsettene til å ta grep om min egen vekt, eller utseende. Hvert år er en gave, og jeg er ferdig med å la livet kretse rundt slik jeg ser ut. Vi er da mer enn skallet vi bor i? Min personlige mening er at vi er for dårlige til å ta grep om vår egen mentale og åndelige utvikling.

Vi fokuserer for mye på hvordan vi ser ut, og for lite på hvilke mennesker vi er, eller ønsker å være. Både for oss selv og andre. På radioen hørte jeg snakk om at 50% av alle nordmenn (henholdsvis alle de undersøkte), mente de ikke hadde god helse. Til tross for at de lever tilsynelatende friske liv, og ikke har kroniske sykdommer. Dette er noe som forbløffer meg, for det betyr jo at det må være noe galt med hvordan vi tenker.

Å være helsebevisst handler ikke bare om hva man spiser, men også om hvordan man tenker, og tenker om egen tenking (såkalt metakognisjon). For hvert år jeg lever, ønsker jeg å tre sakte ut og tilbake ut av det samfunnet vi lever i. Dette utseendefokuset, overfladisk materialisme, manglende kontakt med selvet.. Kan vi ikke begynne en prosess hvor vi alle tar oss tid til å sette mål om mer kontakt, mer medmenneskelighet, mer kjærlighet og takknemlighet for det vi har?

Mange begynner denne tiden av året med mål om vektnedgang, detox og livsstilsendringer. Jeg er ikke i mot slike endringer i seg selv, men jeg er skeptisk til tanken om å gjøre det utvendige arbeidet før man tar tak i det indre. Å kun jobbe med det ytre, kan lett skape et fokus som er svært usunt, fordi man fanges i en tanke om hvordan ting skal se ut. Ikke hvordan ting egentlig er.

Når man jakter etter et ytre, et utseende, kan man enkelt få bekreftet fra omverdenen om at dette ser bra ut. I dag blir det ofte bekreftet gjennom “likes”. Forskning har vist at det er en reell vitenskap bak disse funksjonene, som gjør oss avhengig fordi det får hjernen til å produsere dopamin, som produseres i hjernens belønningssenter. I vår digitale tidsalder blir vi avhengig av det ytre fokuset, og føler oss bra når folk bekrefter at det vi gjør er riktig, fordi hjernen blir avhengig. Dette sammenlignes også med dopavhengighet. Ikke bare har skapere av sosiale medier, klart å knekke en kode som lurer oss inn i avhengighet - Men hva gjør det egentlig med oss?

En britisk forskningsrapport viste nylig at de jentene som er mest avhengig av sosiale medier, også er de jentene med dårligst psykisk helse. Man får også dårligere konsentrasjon, mer rastløshet, og opplever mer stress.

Jeg klarer ikke å la vær å lure: hvis vi hadde jobbet mer med tankene våre, ville vi da valgt bort sosiale medier i større grad, fordi vi ikke hadde hatt behov for denne konstante bekreftelsen? Eventuelt, vært mer selektiv i hvem vi følger (og kanskje valgt bort mange av disse usunne influencerne). Og ville vi fått bedre helse, hvis vi hadde gjort slike tiltak? Jeg er ingen forsker, så jeg kan ikke gi noen konkrete svar på dette. Men min erfaring har vært at jeg har følt meg bedre når jeg:

1) Har vært mindre aktiv på sosiale medier
2) Har hatt en større kritisk holdning til hvem jeg følger (og ikke)
3) Har slettet Facebook-appen, Snapchat, samt Messenger fra telefonen
4) Bruker mer tid på å fokusere på hvem jeg er, og hva slags behov jeg har for å bli et bedre menneske i denne verden

I 2018 ble jeg flinkere til å trykke “unfollow”, jeg ble også flinkere til å bruke tiden min på de som er rundt meg, og ikke de jeg snakker med via apper. Det frigjorde overraskende mye tid til å tenke over det som skjer inni meg. Når jeg forstod mer hva jeg tenker, og hvorfor jeg gjorde det, kunne jeg også ta de nødvendige grepene for å få det bedre. Jeg ble mindre stresset, fikk større ro, og ble mer klar over hva jeg ønsker.

I 2019 er målene mine utelukkende basert på kreativ og personlig utvikling. På det å dokumentere livet vårt mer, foran å dokumentere tingene vi omgir oss med. Det er mål om større aksept, om grenser, færre krav til meg selv, mot det å leve ut egen sannhet, og se andre mennesker. Målene mine handler i stor grad om å jobbe med å forbedre de egenskapene jeg ikke liker, og bli en bedre person. Noe som føles helt overkommelig og riktig. For det er litt slik som dette: alt begynner med tankene våre, og derfor føles det utelukkende ulogisk å skulle jobbe med andre områder enn det innvendige først. For å gjøre dette, skal jeg også ha mindre skjermfokus, ta mer avstand fra det som skaper unødvendig stress, og jeg kommer til å jobbe mer med å ivareta meg selv og de ekte behovene.

Er du med?

_DSC2117.jpg
Julianne RydbergComment