Om ufrivillig barnløshet del 3. Ann-Torills ferd

14257668_165301823911665_8945405343579709378_o.jpg

Etter at jeg leste Juliannes innlegg på Instagram, samt innleggene hennes om Ufrivillig barnløshet på bloggen, fikk jeg styrken til å være åpen om min historie.

Jeg håper dette innlegget bevisstgjør folk om at det er enkelte temaer man ikke bør nærme seg uten å være sikre på at temaet kan være utrolig sårbart. Jeg ønsker å skjerme oss kvinner, som lengter etter et barn, for spørsmål om når vi skal få barn. Jeg gjør dette slik at vi kan slippe å svare på noe som kan føles så krenkende eller nedverdigende å måtte svare på. Eller høre på klagende kommentarer over ens egne barn, når det finnes kvinner som ville tatt imot hva enn slags form for vansker, bare for å få oppleve det å få være mamma. Jeg håper dette får flere til å tenke litt over at det å få barn IKKE er lett for alle.

Så, selv om dette føles så utleverende, privat og ikke minst skamfullt; siden dette er ikke bare er min historie, men også I sin; her er min historie om da vi fikk vår knusende beskjed fra Rikshospitalet om at vi hadde minimale sjanser for å bli gravid. Samt historien om den lasten som har fulgt meg siden.

Plusstegnet lyste mot meg

“uops, jeg er gravid”, tenkte jeg. det var så altfor tidlig.

Jeg og I ble spontant gravide bare litt over et halvt år ut i forholdet vårt. Symptomene var helt klart tilstede. Slapp, trøtt til alle døgnets tider, murringer og oppblåst mage, ømme bryster. Alt var tilstede. Selv om ingen av oss var helt klare for det så tidlig i forholdet vårt, var vi begge innstilt på å nå bli foreldre. Men bare noen uker etter positiv test kjente jeg det. Ekstreme murringer, harde krampetak, problemer med å gå, vondt for å sitte og ligge. Og de kraftige blødningene; en spontanabort..

Jeg var så skuffet, så redd.. Redd for å fortelle I, og jeg gikk rundt med en massiv gråteklump som satte seg mer og mer fast. “Ro ned kjære. En dag får vi baby. Det var bare ikke meningen at det skulle skje nå”, sa I.

Prøverørsferden som brått ble avbrutt

Etter det første plutselige svangeskapet, lot et nytt vente på seg, og prosessen for å sette i gang med IVF-forsøk ble satt i gang. Vi var heldige som kom inn til behandling uten ventetid. I oktober var vi i gang. Hormonstimuleringen var mildt sagt utfordrende. Migrenen varte konstant i 3 1/2 uke, samt hetetoktene som fulgte i selskap med svettetokter, selv om jeg satt helt stille.

På selve uttaksdagen fikk vi ut 11 egg, hvor 4 lot seg befrukte. Vi ble også valgt ut til å være med på i en testgruppe på en inkubator som testes på offentlige sykehus i Norge. Det var en Geri+ inkubator ,som skulle ta bilder av delingen hvert 5 minutt slik at de fikk en video av delingen. Dette ville bidra til å gjøre det lettere for sykehuset å se hva som evt går galt under delingen.

Det verste med å gå igjennom prøverørsbehandling, er ventetiden mellom uttak og innsett av egg, synes jeg. Jeg var både spent, redd og nervøs. Men roen senket seg mye da selve innsettdagen kom. 1 time før avtalt tid setter jeg meg på bussen for å komme meg til Rikshospitalet. Ca 15 min senere ringer mobilen. Det var laboratoriet fra Rikshospitalet.

”Hei. Det er fra laboratoriet på Reproduksjonsavdelingen Rikshospitalet.. Dere er vel ikke allerede på vei hit..?” Bare de ordene føltes som et realt slag rett i magen. “Det var det jeg visste”, tenkte jeg for meg selv. Sjokket var hvordan jeg kunne vite at det ikke var noen vits å fortsette turen før hun sa noe mer, og at det var på tide å komme seg av bussen, så fort som overhodet mulig. For jeg visste hva neste beskjed ville være.

”Vi har ingen egg å sette inn i dag”. De forsatte: “Av de 4 eggene som ble befruktet gav to opp allerede lørdag. Egg 3 gav opp på søndag og det siste egget har ikke delt seg på 24 timer”

Tusenvis av tanker og følelser løp løpsk i meg. Det var så vidt at jeg klarte å gå av og ut bussen. Og så fort jeg kom meg ut, presset tårene på og jeg kan ikke huske sist jeg gråt så mye. Jeg hadde brystsmerter, og følte jeg mistet pusten. Jeg hadde det vondt. Jeg klarte å be om å få en time med legen. Jeg ville ikke vente på å få svar. Jeg og I dro til Rikshospitalet med et håp om å få noe positivt ut av dagen.

”Jeg har ikke noe svar å gi dere enda. Jeg må snakke med bioteknisk leder og overlegen først. Hvis dere kommer om 1 uke skal vi ha flere svar til dere. Det eneste jeg kan si er at vi har en liten utfordring med deres tilfelle. Det er en mulighet for at dere må benytte dere av… Donor”

Jeg har aldri sett for meg eller tenkt over å måtte bruke donor for å kunne få barn. Og jeg var rask med å si til I at dette ikke var et alternativ for meg. Det var heller ikke et alternativ for han. Vi dro hjem, og det var lite prat mellom oss resten av kvelden. Jeg klarte ikke komme over tanken på å at vi kanskje må bruke en donor for å kunne få barn sammen. ”Jeg vil være biologisk mamma. Jeg vil ikke bruke eggdonor” 1 uke senere blir vi tatt med inn på et lite kontor sammen med overlegen.

”Det er noe galt med eggene dine. Mest sannsynlig er det en genfeil hos deg, så dere har kanskje 3% sjanse for å bli gravide med prøverørs behandling.”

Hvordan reagerer man når man først får den beskjeden.? ”Det er noe galt med eggene dine. 3% sjanse..?”

Og hvordan reagerer man når legen nevner det ordet som jeg tror både kvinner og menn frykter mest når man ønsker å få barn sammen.?

Og midt oppi alt dette velger legen å si til oss: ”Men eggdonor får dere ikke bruke i Norge, så da må dere utenlands.. Og det vil koste dere minst 200.000 – 300.000, såå…”

”Så..?” presset jeg frem bak tårene, mens jeg følte at sjelen min forlot kroppen min.

I var heldigvis raskere til å stille spørsmålene enn meg. Han spurte legen om hvilke andre alternativer vi hadde nå. Om vi kunne få prøve en gang til. Om vi kunne teste eggene mine for å finne ut hva som er feil. Å teste eggene sa han ville bli for slitsomt for oss å gå igjennom. Det irriterte meg at han følte at han ikke bare kunne vurdere, men også bestemme hvor slitsomt det ville være for oss.

Legen virket ikke så interessert i å hjelpe oss med et forsøk til. Det virket mer som han bare ville at vi skulle gi opp. Motvillig foreslo han et aller siste forsøk med nedregulering i 3mnd. Jeg følte meg sviktet av det norske helsevesenet. Jeg ville helst ikke gå igjennom noen flere forsøk her. Jeg følte meg ikke ivaretatt.

Så hva var det som var feil med eggene mine? Hva var det som fikk legen til å si at det mest sannsynlig var en genfeil hos meg, og det uten å teste meg?

”Bildeserier fra Geri+ instrumentet avdekket at alle befruktede egg utviklet flerkjernede celler som gjennomgikk unormal celledeling. Delingen innledes med oppløsning av kjernemembranen, men separasjonen til datterceller blir ikke fullført og da blir kjernemembranene gjenformet”

Til tross for at beskjeden hovedsakelig gjaldt meg, var det to som sørget over nyheten, på hver sin måte, og vi begge mistet nok litt fotfeste i forholdet vårt akkurat da. For hva gjør en sånn beskjed med en? Jeg måtte innse at jeg mest sannsynlig ikke kan gi I barn og jeg har knust begges drøm. Jeg ser ingen grunn til at I skal være sammen med ei som ikke kan få barn. Det å måtte innrømme for meg selv, for I og samfunnet generelt at JEG, jeg er ikke kvinne nok... Ikke kvinne nok til å kanskje få et barn som er biologisk mitt og I sitt. Å innrømme noe sånt er så å si umulig.

“Dette skal vi klare”

Men er det noe jeg alltid har vært ganske sikker på, så er det at universet gir oss beskjeder. Gjerne på litt ukontroversielle måter. Ved flere anledninger fikk jeg bekreftelser på det å bruke donor, fortsatt ville gi meg følelsen av at det vil være mitt og I sitt biologiske barn. For det er vi som et par som må velge donoren sammen. Vi går igjennom hele prosessen sammen. Det er jeg som bærer frem fosteret. Det er vi som deler ventetiden sammen. Jeg har blitt mer åpen for eggdonasjon om det skulle vise seg at det blir eneste måten å kunne få et barn sammen på.

Vi har på ingen måte gitt opp å få et barn som er biologisk vårt. Vi skal ta ferden vår videre i Aarhus, Danmark hos Maigaard Fertilitetsklinik. En klinikk som har tatt imot oss og situasjonen vår med en positivitet, og ikke minst en iver etter å hjelpe oss med å finne det ene gullegget. De har ikke gitt oss noen garantier, men et løfte om å gjøre alt de kan Dette har vært utrolig utmattende, psykisk og fysisk.

Jeg har tatt i bruk teknikkene jeg har lært fra meditasjon til å finne tilbake til meg selv. Jeg har gått inn i meg selv, sett igjennom prosessen med egne øyne, snakket om prosessen med egne ord til meg selv og delt alt det vanskelige om prosessen med andre. Jeg har minnet meg selv på at jeg er en sterk og fantastisk kvinne. For jeg ville ikke kommet meg igjennom dette, hadde jeg ikke vært akkurat det. Og er det en ting jeg har innsett, så er det at jeg aldri må slutte å elske meg selv.

Nå har jeg gjort alt det jeg kan.

Og jeg går nå inn i forsøk i Danmark med en større ro enn noen gang. Jeg kan endelig si at jeg stoler på den nye prosessen vi nå skal igjennom. Jeg og I kommer til å få et barn sammen. Jeg blir mamma

Julianne Rydberg1 Comment