Hvordan min fars bortgang endret synet jeg har på konsum

_DSC0938.jpg

Da pappa hadde sovnet inn, og bisettelse var overstått, kom jeg hjem med en underliggende uro som ikke kunne temmes av noe. Jeg endevendte på huset, fordi fargene på veggene irritert meg, og malte derfor veggene hvite i påvente av at den perfekte fargen skulle dukke opp. Den siste fargen jeg malte var den tredje fargen som skulle prege rommet i løpet av et år.

Tidligere ble en grå dag lysere ved innkjøp av en ny vase, et nytt putetrekk eller fornyelse av et rom. Følelsen av et lettere sinn var lett tilgjengelig gjennom materialistisk tilgang. Dermed var lykkerusen lettkjøpt, og fungerte slik hver gang det klødde etter endring.

Hvor lenge lykkerusen varte, varierte fra gang til gang. Det var ikke det at jeg levde over evne, for brukthandlere ble hyppig brukt og merkevarer imponerte meg ikke stort. Men nå fungerte ikke lengre ting som plaster på såret. Å endre på huset var en måte å forandre på det jeg kunne råde over i livet, fordi det var så mange andre faktorer jeg ikke kunne forandre. Jeg likte ikke stedet jeg bodde på, trivdes ikke i byen, savnet familien og vennene mine, og ventet på at tiden skulle bli moden nok til at vi kunne ta steget vi ønsket. I tillegg slet jeg med en syk kropp, som ikke ville fungere normalt, og var dermed låst til hjemmet de dagene jeg ikke var på skolen. Da pappa ble borte, ble det jeg hadde av kontroll borte.

For hver gang stua ble ommøblert, ble jeg mer stresset. «Hvorfor fungerer ikke dette på humøret lengre?» Så jeg fortsatte å prøve, til en gang forstod at dette ikke gikk.

Det er kanskje en klisjé det der å prøve å fylle et tomrom med noe som aldri kan fungere på den måten man ønsker. Samtidig er dette foran alt et veldig menneskelig trekk. Det ga ikke mening å fylle livet med ting når savnet etter en person som aldri kommer tilbake, er tilstedeværende i hver ting blir gjort.

Jeg innså: uansett hva jeg gjør, hva jeg kjøper, hvordan farge jeg velger til veggene våre, vil ikke dette være de faktorene som fyller hverdagen min med mening.

For meg handlet det om noe som stakk dypere enn «decluttering» og det å redusere eiendelene mine. Det var en påminnelse om livets skjørhet, og det at pappas brå bortgang (i tillegg til de årene han hadde tilbrakt i rullestol som invalid), fikk meg til å se min egen udødelighet i øynene. Forandringen jeg ble kastet inn i, var ikke nødvendigvis frivillig, men jeg ser at den har gjort meg godt på mange områder.

Å holde pappa i hånden, og erklære min udødelige kjærlighet til han idet hans jordlige liv gikk mot slutten, skapte en edruelighet i mitt forhold til gjenstander.

Materialisme skapte en klaustrofobisk følelse. Som om en plastpose som ble trukket over hodet mitt. Å gå i en butikk ble aldri det samme igjen. Jeg innså hvor døde gjenstandene rundt meg er, og hvor lite de kan tilføre livet hvis de ikke har en konkret, og praktisk funksjon som forenkler livet. Jeg forstod at verden er fylt av ting som ikke gjør noe annet enn å ta plass. Ting som skapes av den ene årsaken; å skape behov vi ikke har.

Alle disse eiendelene i huset vårt — plutselig var de ikke så viktige lengre. De ga ikke den substansen, eller den samme livskvaliteten som en lang samtale med pappa kunne gjøre. Ikke minst fikk det meg til å forstå at det var en spesifikk ting pappa ikke gjorde da han døde:

Han tok ikke med seg noen eiendelene sine da han reiste.

Året etter døde mormoren min, som stod meg minst like nær. Jeg ble derfor mer sikker i min sak angående hva mine verdier er, og hvordan jeg ønsker at livet skal se ut. Selv om sorgen har vært - og fremdeles er veldig tilstedeværende, har jeg trukket ut lærdommer som hverken fyller skap eller spiser penger av kontoen.

  1. Å skape minner med de du elsker, koster som oftest veldig lite, men er verdt mer enn penger.

  2. Verdiene du blir tillært i livet, er det som skal få deg opp og frem i livet. Samme hvor mye du har på kontoen din.

  3. Mennesker er verdt mye mer enn ting.

  4. Lønn for hardt arbeid gir en veldig berikende følelse, men ingen følelse er så tilfredsstillende som følelsen av å ha mestret hardt arbeid, og nådd et mål. Penger er midler som kan bli borte, men mestringsfølelsen forsvinner ikke.

  5. Arv vil aldri kunne erstatte et menneske. Å krangle om arv vil aldri føre med seg noe annet enn mer sorg.

  6. Opplevelser, eller bekreftelse på hva man betyr for andre, er ofte en bedre gave enn ting.

  7. Du trenger ikke eie alt som du bare trenger noen få ganger i året. Del-eierskap og utlån, er både praktisk og lønnsomt.

  8. Man trenger færre ting hvis man planlegger godt.

  9. Aldri gjør noe for noen for at du skal kunne kreve noe tilbake.

  10. Når du dør, vil alle eiendelene dine bli værende igjen. La den største arven du etterlater deg, være arven av et godt levd liv.

Siden pappa gikk bort, har vi redusert antall eiendeler betraktelig. Vi har utviklet et svært bevisst forhold til hva tingene våre betyr og hva de skal brukes til. Vi har flyttet ut på landet, til et gammelt hus der vi må tilpasse oss en langt enklere tilværelse enn den vi hadde i et nybygg i byen. Vi har valgt et liv der vi streber etter mer tid, romslighet og enkle gleder. Det er et liv hvor reisen er viktigere enn endestasjonen.

Selv om alle omstillinger kan være tøffe, har vi vært nødt til å prate oss frem til hvilke prioriteringer og ønsker vi har for livet, og samlivet vårt, slik at vi kunne klare å finne et kompromiss som er funksjonelt for oss begge.

Penger, arv og eiendeler var aldri et tema for meg da mine nære ble borte. Vissheten om at vi mennesker betyr mer enn det vi omgir oss med, eller bærer på kroppen, gjorde det lettere å stille de riktige kravene til mitt liv. Således ble et enklere liv svaret på spørsmålene våre.

Jeg ble inspirert av livet pappa hadde levd, og innså hvor verdifulle historiene hans var da han ble borte. Jeg innså at den arven jeg tjente mest på, var inspirasjonen av en mann som nysgjerrig utforsket alle verdens hjørner via et lasteskip. Som spilte musikk over flere tiår, og som satt oppe om nettene for å lære seg å beherske bluesskalaer, og som presset på meg viktigheten av hardt arbeid. Inspirasjonen til å leve et liv som ga mening for meg, ble til gjennom en person som brukte tiden sin til å være det mennesket han selv ønsket å være.

Her for litt siden, innså jeg hvor langt denne tankegangen hadde ført meg, og at jeg faktisk har klart å implementere disse verdiene i mitt eget liv. Endelig verdsetter jeg dette verdigrunnlaget på den måten den har fortjent.

Julianne RydbergComment