Sakteliv med Marthe Holien Bø : Å kysse hverdagen

Marthe er - i de sosiale mediers verden, bedre kjent som hun med de vakre bildene av det vakre tømmerhuset i Stryn. Hun som leker med ord, og formidler stor leseglede, samt en forkjærlighet for natur og det vakre i livet. Det er hun som løper opp fjellsider, og nå lærer Norge hvordan å kysse hverdagen.

Jeg har fulgt Marthe på omtrent hele hennes bloggreise; fra da hun bodde i en bygårdsleilighet i Oslo, til oppussing av det gamle tømmerhuset i Stryn, samt realisering av drømmer i bokform. Etter mange år med utvekslinger av meldinger, fikk jeg æren av å endelig klemme litt på Marthe etter et foredrag hun holdt her i Horten. Hvis du lurer - ja, hun er akkurat like fin som hun virker. Og så heldig jeg var da hun ville la seg intervjue. La deg fortrylle av hennes livsbetraktninger om sakteliv og hverdagskyssing.

Å kysse hverdagen - tilstedeværelse i praksis

Hei Marthe! Hvis du skulle beskrevet deg selv med få ord - hvordan ville du presentert deg selv? 

Jeg er en ekstrovert introvert, som klarer meg over middels godt i sosiale sammenkomster, men som blomstrer og trives best alene eller med få, nære mennesker rundt meg. Jeg kan snakke om alt, men slipper ikke mange inn i mitt innerste rom. Jeg er følsom, sensitiv, uredd og lysten på livet. Stort sett smilende og glad, med unntak av når jeg har PMS, haha. 

IMG_4412.jpeg

Du har gitt ut den råfine boka «Kyss hverdagen», og gratulerer så veldig mye med det. Kan du fortelle kort hva boka handler om? 

Tusen takk for det! Boka var i første omgang tenkt som en familielivsstilsbok, med tips til aktiviteter og oppskrifter for barnefamilier. Men etter utgivelsen i fjor høst ser jeg at den har fått en bredere leserskare enn jeg opprinnelig hadde trodd (og håpet og drømt om). Både fjortenåringer og åttiåringer leser boka, og det er skikkelig fint. Men kort sagt er det en oppskriftsbok som hele veien er krydret med små tekster som omhandler tilstedeværelse. Mitt ønske er at boka skal bidra til litt lavere skuldre, og inspirere til å leve livet med litt færre krav, litt mer tid og en god dose takknemlighet.

Du flyttet fra storby til bygd. Hva fikk deg, og familien din til å velge det rolige bygdelivet foran den myldrende storbyen? 

Vi gikk noen beinharde runder, og disse valgene er aldri lette. Mannen min, Rasmus, er odelsgutt, og det fører med seg noen forventninger. Han var heldigvis snill med meg og pusha meg aldri, men det lå liksom i kortene at vi skulle se mot Vestlandet og Stryn og det gamle tømmerhuset som lå der og ventet på oss.  Vi satte oss med notatblokka og fikk ned svart på hvitt hva som var det positive og negative med stedet. Plussidene var så mange, og de tingene vi hevet ut med stor skrift var nettopp roen, stillheten, og det enklere hverdagslivet. Nå er jeg så glad for at barna mine vokser opp i ei lita bygd. Det føles som om alle passer litt på alle, og den følelsen liker jeg. 

_MG_9311.jpeg

Du er en av Norges største bloggere, og har lenge skrevet om interiør. Nå kan vi vel imidlertid, trygt si at du er mer livsstilsorientert i skrivingen din, og snakker oftere om det å leve saktere. Hva innebærer et saktere liv for deg? 

Ja, bildene mine har ofte kretset rundt interiøret mitt, men tekstene har nesten alltid handlet om noe annet. Jeg er ikke så opptatt av å skryte av den nye puta mi. Jeg viser den gjerne frem, folk må gjerne få si noe fint om den, men tekstene har aldri omhandlet det materielle i særlig stor grad. Jeg er mer opptatt av å formidle disse små tingene vi har rundt oss, som vi lett tar for gitt. Følelsen av dagens første kaffekopp. Av at pusen smyger seg rundt beina mine. Av å åpne verandadøra og puste frisk luft. Av følelsen av å gå på en myk sti på fjellet. Dette er et sakte liv for meg, og noe jeg øver og øver på å leve etter.

Hva er drivkraften din, når du formidler et budskap om det å leve saktere? 

Alt jeg skriver om og formidler på bloggen og de andre sosiale medienekanalene mine ligger naturlig for meg, og da er det lett å formidle. Jeg klarer ikke gjøre noe uten at det er indre motivert. Det er både en god og en dårlig egenskap, til tider. Jeg ønsker ikke å belære noen med det jeg skriver eller gjør, vise at ”dette får jeg skikkelig bra til” eller si at ”sånn må dere også leve”, men jeg håper jo at det kan inspirere andre til å fokusere mer på disse nære, små, fine tingene vi har rundt oss. 

Når livet blir hektisk, travelt og stressende (som det blir en gang i blant, for oss alle) - hva er dine holdepunkter som jorder deg, reduserer stress og henter deg tilbake til nuet? 

Ja, gjett om livet er stressende og travelt, ikke bare i blant, men veldig ofte, spør du meg. Men jeg har fått en slags stahet i meg de senere årene. Jeg skal søren ikke la tidsklemma få skvise livet ut av meg! Og hvem er det som kan kontrollere dette? Jo, meg selv. Dette har jeg blitt veldig bevisst på. Jeg kan ikke forvente at andre skal redde meg ut fra en stressende tilværelse, det er jeg selv som må ta valgene som er riktige for meg. For meg innebærer dette yoga, skogen eller bare det å ta en pause for å kikke ut av vinduet. Da ser jeg på fjellene, på elva, på folk som går forbi, fuglene, været. Også har jeg blitt helt nerd på å skrive ned alt jeg skal. Det hjelper meg til å frigjøre plass i hodet, og gjør meg mindre stresset. 

_MG_9531.jpeg

Hadde du et vendepunkt, eller en aha-opplevelse som fikk deg til å skifte fokus? 

Høsten 2017 hadde jeg et vendepunkt i form av at jeg turte å gå til psykolog. Dette hjalp meg på så mange plan, og i kombinasjon med å skrive boken, kan jeg med hånden på hjertet si at jeg ble et helt annet menneske innvendig. Jeg klarte plutselig å puste skikkelig igjen, og det hadde jeg ikke gjort på mange, mange år. Jeg er takknemlig ovenfor meg selv for at jeg tok grep, og jeg ser tilbake på det som et vendepunkt som fikk positive konsekvenser for mitt eget liv og livet til de rundt meg. 

Hva tror du er den viktigste grunnen til å skulle roe ned tempoet i hverdagen? 

Jeg tror rett og slett at vi ikke er laget for dette høye tempoet vi holder nå. Vi blir overstimulerte, og det tror jeg gjør noe med kroppene våre. Vi er konstant logget på og vi stiller store krav til oss selv på altfor mange plan. Det er ikke logisk at det skal gå an i lengden! Hvorfor tror vi at vi må være supermennesker som skal få til absolutt alt? Jeg tror den viktigste grunnen til å roe ned er at hvis vi ikke gjør det raser livet vårt forbi mens vi står igjen på perrongen og, vips, så var det hele over. Fritt for å ikke sitte igjen med den følelsen når jeg blir gammel.

_MG_3981.jpeg

Du er jo mor til to, fine jenter. Hvordan bruker du kunnskapen din når du forbereder dem til livets hektiske virkelighet? Har du noen råd til andre mødre (og fedre)? 

Jeg snakker og snakker og snakker med barna mine, og noen ganger tenker jeg at jeg kanskje har litt for lite filter? De har en mamma som viser alle følelser, og jeg håper det ruster barna til å stå støtt i seg selv, bli kjent med alle de fantastiske og fæle følelsene som bor inni oss, lære seg å jobbe med disse, og ikke forvente at livet kun er en dans på roser – for da ender de fort opp med å lure på hva i alle dager de har gjort feil. Vi snakker mye om takknemlighet og at veldig få mennesker i verden har det så bra som oss. Jeg er opptatt av at barna mine skal være tolerante og aksepterende vesener med mye kjærlighet og trygghet inni seg. Det blir spennende å se hvordan barna mine blir som voksne, for jeg har lest og diskutert svært lite om det å være forelder og oppdrager. Jeg forsøker å ha tillit til at jeg er en god nok mamma ved å være meg selv. Også er jeg god til å si unnskyld, det tror jeg er en god egenskap å ha som mamma og pappa. 

Hva er din største kilde til energi og glede? 

Naturen! 

_MG_9497.jpeg

Hvis vi kan snakke litt om selvfølelse og selvtillit - hva gjør Marthe når hun vil bygge seg selv opp? Har du noen råd du vil dele med verden? 

Da logger jeg helt av alle sosiale medier og er sammen med familien min. Spiller spill og tegner med barna, lager god mat, sier ja til overnattingsbesøk og gir lov til å bruke alle putene i huset til å bygge hytte i stua. På slike dager føler jeg meg som et supermenneske og har det godt med meg selv. Og helt motsatt: de dagene jeg er mye på mobilen, har puttet altfor mange ting inn i kalenderen og har prioritert helt feil; da føler jeg meg som en tyrann og en hunndrage. 

Har du lest noen bøker som har hjulpet deg å få perspektiv på de viktige tingene i livet? 

Det er en bok, eller rettere sagt, en trilogi, som har gitt meg mye, på så mange plan. I Helga Flatland sine bøker om de tre guttene fra ei lita bygd som blir drept av en veibombe i Afghanistan satte dype spor. Flatland skriver så utrolig godt fra flere forskjellig perspektiv og menneskesinn, og denne vissheten om at vi er så forskjellige og bærer med oss så mange personlige erfaringer som andre ikke har forutsetninger for å forstå – det satte spor. Dessuten er titlene på de tre bøkene så fine: ”Bli hvis du kan, reis hvis du må”, ”Alle vil hjem, ingen vil tilbake” og ”Det finnes ingen helhet”. Jeg er enormt opptatt av språket når jeg leser, og setter godt språk foran selve handlingen i en bok. Jeg leser mye, men mest romaner, så jeg har ingen gode selvhjelpsbøker å anbefale. Jo, kanskje Pippi Power, som jeg leste for ti år siden. Den gav meg styrke til å tørre å være rar. Og rar er bra. 

_MG_2622.jpeg

Hvem er dine største forbilder, og hvorfor? 

Pappa! Han er rettferdig, tør å følge drømmene sine og ber meg følge mine. Han forteller de beste historiene, har en god penn, er kreativ og ekstremt løsningsorientert. Når jeg tenker meg om kan disse beskrivelsene også tilegnes mannen min, så svaret mitt får bli de to mennene i livet mitt: pappa og mannen min.

Hva inspirerer, og motiverer deg til å skape et liv du trives i? 

Jeg har ikke noe annet valg, slik jeg ser det. Jeg har ett liv, hvorfor skal jeg ikke gjøre det beste ut av det? Jeg vil leve mens jeg gjør det. Jeg vil ikke angre på at jeg ikke turte ting eller brukte tiden min på noe som ikke var verdt det. Jeg vil bruke energien min på ting, folk og opplevelser som fortjener min tid. 

_MG_3102.jpeg

Til sist: Med få setninger - hva er det viktigste livet har lært deg så langt? 

Livet har lært meg at jeg er den eneste som har ansvaret for meg selv. Det er både skremmende og givende å tenke på. Jeg må gjøre jobben, ta valgene, prioritere. Når dette gikk opp for meg ble det mye lettere å se egne behov. I dette ligger det også at jeg ikke trenger å ta ansvaret for alle andre hele tiden. Selvfølgelig gjør jeg mitt ytterste for at folk rundt meg har det bra, men jeg øver meg på å ikke måtte si ja til alt og fikse alt mulig som jeg ikke har forutsetninger for å klare. Jeg får lov til å slappe litt av og senke kravene, jeg også. 

Tusen takk for fine ord. Og tusen takk for all den fantastiske inspirasjonen du gir til oss.

Du finner bloggen til Marthe HER, og IG-kontoen HER. Og ta en titt på Marthe som viser frem boka “Kyss hverdagen” HER.

9oCqtySw.jpeg