Iver

Jeg var spent på hvordan det skulle være å overvære min første fødsel. Det var skummelt, nytt, men også svært spennende. Heldigvis fikk jeg øve meg på fotograferingen med min lillesøster, som veldig gjerne ønsket at jeg skulle være med som fødselsstøtte. Det var magi fra den ene enden til den andre, og jeg ble dratt inn i dypet av den kvinnelige urkraften. Å se hvordan kvinnekroppen, og fødekvinnen gjør det arbeidet hun er skapt for å gjøre, er en av de mest transformerende stundene jeg har opplevd. Med et fantastisk team av jordmødre og barselpleiere, lærte jeg mye. De var varme og rause, og lot meg være en del av det som skjedde.

Etter to uker med innleggelse på grunn av mystiske smerter, bestemte legene seg for å sette Sunniva i gang. Det skulle ta tre dager før den lille krigeren kom til verden. Tre dager med tette rier, med vandringer i korridorene, venting, lite søvn, undersøkelser og bytting av rom. Likevel var humøret lystig og humoren satt løst. Det er noe med nordlendingen og behovet for å le seg gjennom det vonde og krevende. Samtidig var det noe med vissheten om at smertene ville bære med seg noe vakkert i andre enden.

Med prekestolen tillot vi oss både sang og dans underveis. Sunniva tok alt som kom på strak arm, og spøkte og lo mellom riene. Som den musikkelskende jenta hun er, ønsket hun å ha på musikk gjennom hele seansen. Hun pustet seg gjennom de tøffeste takene, og korrigerte samboeren, Glenn, på faktafeil han kom med mens hun lå med lystgassen.

Det var varmt og fantastisk å kunne se hvordan kjærligheten mellom de to var med på å hente frem det siste av kreftene da alt stod på som verst. Og da alt virket uutholdelig, var han her. Helt plutselig. Og med hans nærvær, ble også smertene borte. Plutselig var tiden de hadde ventet på så lenge, her. Følelsene satt løst og roen senket seg i rommet.

Endelig kom du, Iver. Velkommen til livet.

(bildene er publisert med tillatelse)