En katt med en plan

Vi slapp henne ut, tidlig en morgen for over en uke siden. Poff, så var hun borte! Det var varmt ute, og nå var hele verden hennes matfat atter igjen. Hun sier i fra når vi går inn i kjelleren, for det er der hun bor når det er varmt. Da prater hun og skravler som aldri før. Det er mye å fortelle når verden har blitt så levende igjen. Men på jordet, der vil hun helst være alene. Der jakter hun på det som beveger seg under bakken.

Det hender jeg ser henne fra kjøkkenvinduet, og da går jeg ut for å høflig minne henne på at hun ikke må la smådyrene lide. Men jeg tviler på at hun bryr seg om hva jeg mener. Vi vet jo hva vi har funnet i kjelleren og i lysthuset tidligere.

Jeg forundres over at noen som er så kontaktsøkende og kjærlig hos oss, kan være så hard og brutal ute i naturen. Men det er slik naturen er. Jeg aksepterer det jo(for hvilket valg har jeg?), og tenker at jeg heller må lære meg å bli litt hardere. Som onkelen min, som jakter, alltid sier til meg “Du er ikke en jeger. Du er en sanker”. Sant, så sant. Og det minner Stjerna meg på, der hun sitter time etter time og venter på sitt neste bytte. Og jeg lurer på om jeg ville overlevd i naturen, så bløthjertet som jeg er.