Happy peony Friday!

I just wanna wish you a lovely friday with these wonderful peonies and a song I'm very fond of.  This weekend is filled with summer parties, and my floral dress is ready and my nails are freshly painted for the occasion. I hope you get a stress free weekend filled with blissful moments. 

Jeg vil bare ønske deg en fin fredag med en bukett bugnende peoner, og en sang jeg har blitt så veldig glad i. I helgen vanker det to sommerfester, så blomsterkjolen henger fremme og neglene er lakket. Ønsker deg en stressfri helg fullspekket med gode øyeblikk og opplevelser. 

Our new home: dreams and hopes of a slow life

Translate:
Every night, when we sit and watch tv, the sentence "We're actually gonna move", comes up in the middle of the silence. Last weekend I was at a bachelorette party, and one of my friends said "It's almost as if hat house was waiting for you to find it". I'm pinching my arm. 

Is is perfect? Far from it. It's smaller than what we actually need, but what we lack in bedrooms in the house, we gain in beds in the guesthouse/storehouse. What's important for me is having enough space to our guests. We don't even get fiber, and its several kilometers to the next store or public transport. 

I get somewhat sceptical when I think about the access we give away when we move. It's a short drive to the nearest city. But still, it feels so right. It's a brand new existence. 

I'm SO exited! How will our life be at the end of this year?

Hver kveld, når vi setter oss ned i sofaen og ser på en tv-serie vi liker, dukker setningen "Tenk at vi faktisk skal flytte" frem midt i stillheten. I helgen var jeg i utdrikningslag/bursdag til en av mine nærmeste venninner, og hun sa det så fint "Det huset stod egentlig bare og ventet på deg!". Jeg klyper meg i armen.

Er det fullkomment og perfekt? På ingen måte. Det er mindre enn det vi egentlig trenger, men antall soverom tas igjen i gjestestue (eller stabbur med innredet soverom og fyring). Det viktigste er at vi får plass til gjester. Vi får ikke fibernett, det er flere kilometer til nærmeste butikk, og det er et godt stykke til offentlig transport.

Jeg får litt sug i magen av å tenke på tilgjengeligheten vi gir fra oss. Likevel føles det så riktig, og vi gleder oss så veldig til en helt ny tilværelse. Det er en kort kjøretur til nærmeste by, både med sykkel og bil. Jeg tripper av spenninger som dette. Hvordan kommer livet vårt til å se ut innen året er omme?

_1694633689.jpg

During my childhood in northern Norway, I dreamt of living in a place like where we have our cabin. Secluded, but still a short way to everything we need. A place where there's animals around us, where birds sing, and a place where we can sit on our staircase and soak in the morning sun. 

Every time I travel back home, I still want to go to our cabin. Because that's the only place in the world where I can find that kind of peace I crave. Now we can finally find it in our own home. 

Through my upbringing, we've spend a lot of time outdoors. We've used our surroundings both during winter and summer. We've had barbecues all year long, dressed ourselves in thermo suits and watched the stars during winter and done gardening during the summer. I'm so grateful that our new garden can be used for such now. 

 

Da jeg trådde mine barnesko hjemme i nord, ble hver helg tilbrakt på hytta vår. Da drømte jeg om å kunne bo på et lignende sted hver dag. Der vi er skjermet, men likevel tilgjengelig. Der fuglene synger i harmoni døgnet rundt, der det er et myldrende dyreliv og vi kan sitte på trappa med hver vår kopp og la sola kysse nesa.

Hver gang jeg reiser hjem, vil jeg fremdeles på hytta. For det er der jeg finner den roen jeg ikke finner noe annet sted i hele verden. Savnet etter en lignende ro er med meg hele året, og nå kan vi endelig finne den hjemme hos oss selv.

I min oppvekst har vi brukt mye av tiden utendørs på hytta. Ikke fordi vi har vært på så lange turer, men fordi vi har utnyttet områdene rundt oss.

Om det har vært grilling med pølser og bål, eller sittet ute i thermodress og sett på stjernene. Jeg er glad for at hagen er tilgjengelig for slike aktiviteter. 

It's important for me that this will be a place where our close ones can feel welcome and at home. I really wish that this will be a place where we can gather, eat, and be together. It's important that this is a place where people can find their calm and feel at peace. And that it'll be a place filled with music, life and laughter. 

I really don't need more if I have exactly that.

Det er viktig for meg at dette blir et sted hvor våre nære skal kunne komme når de måtte ønske. Det er viktig for meg at vi skal kunne bruke plassen som et samlingssted. Både vinter og sommer. Det er viktig at dette blir et sted hvor både store og små kan finne roen. Jeg håper så inderlig at folk vil føle seg velkommen hos oss, og at årene vi tilbringer her blir fylt av liv, musikk, og latter. Jeg trenger ikke mye hvis jeg kan få nettopp dét. 

_2018563729.jpg

It's been a longtime dream for me to have hens in my garden. And here it is: our henhouse. As ordered! I dream about being able to get up and pick up fresh eggs for breakfast. I'm thinking about the profound love my grandmother had for everything that lived, and how she had names for the birds outside her window. To tend for the needs of animals, is something I'm feeling drawn to as I get older. I'm dreaming of having happy hens, laying eggs with really yellow yolks for us. 

Det har vært en lang drøm å ha høner, og her står jaggu hønsehuset. Som bestilt! Drømmen er å kunne stå opp om morgenen, for å hente ferske egg til frokosten. Jeg tenker på hvordan bestemoren min hadde navn på småfuglene utenfor vinduet sitt, og hvordan jeg håper jeg blir lik henne. Å stelle og ordne, slik at jeg sørger for dyrenes behov. Jeg drømmer om at hønene får matrester, er lykkelige og tilfredse, at plommen i egget blir ekstra gul, og at de kakler tilbake når jeg sier hei. Desto eldre jeg blir, jo større blir behovet for å yte omsorg for mennesker og små dyr.  

_1098049929.jpg

And then there's this place. The gazebo where I'm gonna have my cucumber plants, do yoga, meditate, drink wine with my girlfriends, and the place where I'm gonna surround with a allotment garden. 

Også denne plassen. Der jeg skal meditere, ha agurkplanter, gjøre yoga, drikke vin med jentene og lytte til regnet. Lysthuset som skal stå ved siden av plassen der jeg skal ha grønnsakshage og parsellhage. 

_2013091299.jpg

The fact that our home wont be as big as we would have wanted, we'll just have to raise with charm. Like the fact that it has old wooden walls, beams, and a basement for storing home brew and vegetables. I'm looking forward to hanging up art on the walls and decorate with our own photographs. 

At huset ikke er så stort som vi opprinnelig hadde ønsket er noe vi må gjøre det beste vi kan ut av. Vi får også ta det igjen på sjarm. Som tregulv, en knirkende trapp, en kjeller der vi kan lagre selvdyrkede grønnsaker og hjemmebrygg. Men også tømmervegger og bjelker i taket. Jeg gleder meg til å henge opp kunst og egne bilder. At vi skal bo oss inn og sette vårt eget preg på huset. 

_1008070962.jpg

But still, it's sitting on the staircase outside that I'm looking most forward to. To be able to bring my cup outside, with Balder walking behind me, sit on the stairs, looking out on our garden and think "This is our life." And then rest my head on Håvards shoulder and really know that it's a dream that's 

Og likevel er det trappa jeg gleder meg mest til å sitte på. Å kunne ta med meg koppen min fra kjøkkenet og ut. Sette meg på øverste trappetrinn, med Balder trippende etter, se utover hagen og tenke "Her er det så godt å leve." Legge hodet på skuldra til Håvard og tenke at dette faktisk er livet vårt, og at det er en drøm som kommer i oppfyllelse. 

Sanking, løvetann- og nesle-te, ting jeg gleder meg til i vårt nye hus

Jeg har ikke særlig stor kunnskap om det å sanke mat fra naturen, men jeg blir stadig mer interessert. Det er et helt kjøkken ute i de grønne skogene våre, og jeg vil så gjerne lære meg mer om det å hente næringsrike urter og planter inn til mitt eget kjøkken. Jeg vil tørke urter, planter og blomster, slik at jeg kan lage te og smakstilsetninger til maten. I det nye hjemmet vårt vil jeg få muligheten til å dyrke i en større skala enn jeg gjør nå, uten at det går på bekostning av plen og grøntarealer. Siden vi skal bo nærmere sjøen vil jeg også få muligheten til å hente tang og tare som jeg kan bruke til gjødsling. Det er så mye å lære. Akkurat nå har vi vært i full sving med å gjøre huset klart til både annonse og visning (nå er omsider huset vårt til salgs, og du kan se annonsen her), så det har tatt mye av tiden vår å fokusere på de praktiske gjøremålene. Men her for litt siden fant jeg ut at jeg skulle gå inn i skogholtet for å plukke løvetann, brennesle og skvallerkål. Løvetann og neslen skulle bli til te. Jeg tror ikke jeg har knekt koden helt ennå, og jeg kan ikke si at jeg synes denne blandingen ble den beste jeg har smakt. Men jeg er innstilt på å lære mer.  

Ein skal ikkje sova bort sumarnatta

We should not sleep away the summer night,
it is too light for that.
Then we shall wander together in the open
under the trees that are heavy under their leaves

Then we shall wander together in the open
where flowers in the grass are standing
We shall not sleep away the summer night
which with dew our hair does fuss

We shall not sleep away from the smell of hay
and the singing of the grasshoppers in the fields
but wander together under the pale blue sky
till the birds lift their wings

And feel that we are of the same kin as the earth
with the wind and the white clouds,
and know that we shall be together
all the time till dawn

Vi skal ikkje sova bort sumarnatta,
ho er for ljos til det.
Då skal vi vandra isaman ute,
|: under dei lauvtunge tre. :|

Då skal vi vandra isaman ute,
der blomar igraset står.
Vi skal ikkje sova bort sumarnatta,
|: som kruser med dogg vårt hår. :|

Vi skal ikkje sova frå høysåteangen
og grashoppespelet i eng,
men vandra i lag underbleikblå himlen
|: til fuglane lyfter veng. :|

Og kjenna at vi er i slekt med jorda,
med vinden og kvite sky,
og vita at vi skal vera isaman
|: like til morgongry. :|

We tend to really prioritise these summer evenings. It's a sort of magic that's unique for this season. Our bodies against the water, the sound of one or two mosquito, the feeling of wrapping your body in a hot and dry towel when you get up. Summer magic. 

 

 

 

Disse stundene vi tar oss tid til hver kveld. Uten mobiler og hele verden som skue. Bare kroppen i vannet, lyden av en og annen mygg, og følelsen av å tulle kroppen inn i et varmt håndkle i (det som føles som) kaldt trekk. Sommermagi.  

Livsendringer

Akkurat nå har livet vårt tatt en helt ny vending. 

1. Vi har funnet drømmehuset vårt! Etter snart et år på leting etter et hus hvor vi ser vi kan slå oss til ro for mange år fremover, har vi funnet det. Det perfekte stedet hvor vi kan dyrke hobbyene våre, med både dyrking, brygging, mat, nærhet til natur og det urbane bylivet. Vi har ønsket oss til Vestfold i flere år. Det er nærhet til alt vi trenger, og det er et knutepunkt mellom familie og venner på begge sider. Og i september tar vi over huset. Et mellomstort hus fra 1875, med flere bygninger og en tomt på to mål. Vi fikk det til takst og før visning. Jeg klyper meg i armen. Det føles nesten som om at huset allerede var vårt, og bare stod og ventet på at vi skulle finne det. 

2. Vi kan jo ikke sitte på to hus, så nå måtte brått dette legges ut for salg. I går kom takstmann, i dag har vi folk her til å male huset, på mandag kommer fotograf og denne helga må vi pakke ned overflødige ting og rydde ut. Hoi, så ting går unna!

3. I ukene som følger, skal vi i bryllup, reise på Norgesferie, pakke ned huset litt etter litt, og reise til Finland. Jeg har vært veldig flink til å holde helger åpne for ikke å stresse meg fordervet, men denne sommeren er allerede fullbooket. Jeg er bare veldig takknemlig for at den er fylt opp av gode gjøremål (stort sett). 

4. Og ja - jeg er glad. 

"Atter engang skal syrinene gi deg et tegn når de står tunge og dufter av juni og regn."

♡ Inger Hagerup ♡

Utenfor huset til besteforeldrene mine, stod det en stor syrinebusk. Den plukket vi alltid av, både jeg, mamma og "mor". Mor og jeg, delte en stor forkjærlighet for blomster. Da tante feiret 50-års lag for snart to år siden, var det jeg og mor som stod med krummet rygg og plukket blomster i grøftekanter og bed. Vi brukte mange timer på å pynte teltet. Jeg satt i vaser og krukker, og hun gikk etter og korrigerte på oppsatsen min. 


I nord blomstrer ikke alt før uti juli, så det at det bugner over av blomster så tidlig som i mai her nede, er en luksus for meg. Jeg reiser stort sett nordover i løpet av sommeren, og da får jeg alltid en forlenget blomstersesong. Duften av syriner minner meg om bestemødrene mine på begge sidene av familien. Pappa sin mor hadde en stor syrine utenfor huset sitt, og da mamma og pappa bygde barndomshjemmet mitt for nesten tredve år siden, tok mamma et rotskudd som fikk vokse seg stor i hagen vår. Nå er treet nesten høyere enn huset. 

Ingen av bestemødrene mine er mer, men minnene kan ingen ta fra meg. For hver blomsterbukett jeg plukker, mimrer jeg de fine, gode kvinnene som jeg var heldig å få kjenne. Victor Hugo sa det så fint "Ingenting vekker minner bedre enn lukt". Lite stemmer vel mer, for i duften ligger en biologisk evne til å knytte lukt til fare og trygghet. Duften av syriner minner meg om de enkle, varme og kjærlighetsfulle stundene. Den varme, lyse tiden av året der livet er enkelt å leve. I går kjørte vi til mitt "hemmelige sted", der syrinene har gått totalt amok utenfor et forlatt hus. Jeg forsynte meg grådig av buskene, fordi jeg ville fylle huset med syrineduften. De er her så kort, og jeg vil nyte hvert sekund jeg får. Jeg hadde også på meg en av favorittkjolene mine, som ble kjøpt på bryllupsreise i fjor. For en lykke.

Er det ikke en vakker årstid vi har nå? 

The becoming of a garden

Det begynte med mange små frø i begynnelsen av året. Allerede mens jeg stod og plantet frøene på spisebordet, og følte jorda mot fingertuppene, kunne jeg forestille meg vårvarmen. Jeg lukket øynene, luktet på jorda og hentet frem erindringer om sol, jordsmonn, varm vind og rasling i den store bjørka utenfor huset vårt. Hver gang vi gikk ut i hagen, og håpet på at snøen hadde smeltet litt mer enn den hadde gjort dagen før, gledet jeg meg til å kunne sette pottene ut i drivhus, sette opp flere pallekarmer og jobbe i hagen. Det er lenge siden kroppen min sa til meg at innendørs trening ikke var det jeg trengte akkurat nå, så det å kunne gjøre tunge løft i hagen, bruke armer og bein, har vært helt fantastisk. Nå er varmen endelig her. Det spirer og gror. Agurkplantene strekker seg fra bakke til tak i drivhuset, tomatplantene vokser sakte, men får tykke og kraftige stammer. Solsikkene har fått plass i bed, og knoller og frø har blitt satt i jord. Belgfruktene har begynt å stikke hodet frem i bedene, og peoner, eple-, plommetre og syrinebuske har blitt grønn og frodig. Jeg føler meg levende. Like levende som de plantene som lever i hagen vår. Til og med insektene er et kjærkomment syn, noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle tenke. Men etterhvert som jeg lever, ser jeg hvor viktig alt liv er for planeten. Og jeg forstår mer og mer at vi mennesker ikke kan heve oss over naturen, og at naturen til syvende og sist eier oss. Jeg elsker naturen, og jeg elsker livet. Måtte sommeren vare like lenge som vinteren varte i år. 

SÒKN

Følelsen av frihet er vanskelig å forklare. Det er litt som å forklare hvordan kjærlighet føles. De aller fleste av oss kan forstå hvordan disse to oppleves, såvel som fraværet av dem, men sjelden klarer vi å forklare hvordan det virkelig føles å enten elske eller være fri. Vi klarer bare å forstå andres følelser på bakgrunn av egne følelser. Hva legger man egentlig i ordet "frihet"? Å definere begrepene "frihet" og "kjærlighet" i sin fulle dybde, er vanskelig. Likevel, disse to dagene gir har gitt meg en sterk indikasjon på hva som ligger i disse begrepene for meg. Det er noe som blomstrer i meg når våren eksploderer i all sin prakt, og det mest perfekte er å utforske moderlandets juveler når alt lever og spirer. Jeg kan ikke forklare noe nærmere hvordan frihet føles, men jeg kan forklare hva som leder til den. Når fraværet av forpliktelser skaper et tomrom som kan utforskes uproblematisk og uforstyrret - da føler jeg meg fri. 

De siste månedene har jeg vært jaget av en grå, tung sky som har fulgt meg hvor enn jeg har gått. Jeg har grått litt (eller mye), hver eneste dag. Om morgenen har virkeligheten slått meg i magen, og den intense angsten har gjort meg motløs og gitt meg den blytunge følelsen av å være utilfreds. Lever jeg slik jeg ønsker? Hvem lever jeg for? 

Siden jeg var liten skolejente har jeg valgt bort alt jeg elsker og interesserer meg for, fordi jeg følte at jeg måtte passe inn i "normalen". På utsiden skilte jeg meg ikke særlig mye ut, men på innsiden skjønte jeg at måten jeg tenkte på og om livet, ikke passet inn. Jeg fikk det bekreftet ofte og mye. De filosofiske tankene jeg hadde, musikken jeg likte og kunsten jeg beundret, var jeg alene om å like. Men jeg var ikke sterk nok til å stå i mot presset, så jeg gjorde alt jeg kunne for å forandre meg. Det har jeg senere vært nødt til å lide for, for identitetskrisene har kommet i store, skyllende bølger over mange år. I dag blir jeg lykkelig, dypt inne i hjertet mitt, når jeg ser ungdom som tør å skille seg ut og er seg selv mot alle odds. Etter faren min gikk bort for snart to år siden, har jeg vært på en stor søken etter identiteten min igjen. Han var nemlig en slik type som gjorde det han selv ville, og hva andre gjorde og mente, var han totalt likegyldig. Det er en egenskap jeg tar til meg og setter stor pris på i dag. Jeg vil finne den gnisten, nysgjerrigheten og den frihetsfølelsen jeg følte på som barn. Og jo mer jeg finner den frem, i form av klær, interiør, interesser, skriverier, foto, øyeblikk, samtaler og mennesker jeg beundrer - desto mer føler jeg at mitt indre kompass styrer meg inn på det riktige sporet. Det å skulle trosse andres meninger om meg og mitt, er den største utfordringen jeg har støtt på. Største delen av livet mitt har dreid seg om å tilpasse meg andres meninger. Derfor er søken etter frihet særs stor for meg akkurat nå. Og jeg ønsker så veldig at flere av oss gjør det samme. Søk etter det som gjør deg fri, lykkelig, og som gjør deg til deg. Gjør det som får deg til å puste.

Det var litt sånn det ble da vi bestemte oss for å pakke bilen for å kjøre vestover. Vi planla himmelretning, men ikke destinasjon. Vi utforsket Sogn, og jeg tror universet ville at vi skulle oppleve Sogn fra sin beste side, for været var med oss hele veien. Vi visste ikke hvor vi skulle sove, og vi dro fra sted til sted. Vi var bare borte i to dager, men det føltes som en uke. Jeg er full av inntrykk og "ekte opplevningar". Jeg elsker naturen, det grønne gresset, sildringen i bekkene, de brusende frossefallene, den salte sjølufta, de stupbratte fjordene og det smaragdgrønne vannet. Jeg følte meg øyeblikkelig hjemme i Sognefjorden. Naturen er ikke ulik naturen hjemme i nord, og jeg merker stadig hvor intens lengselen etter sjøen er. Å reise fra sted til sted, uten noen forpliktelser eller krav, er helt perfekt. Ettersom vi skal på en ny og lengre biltur om en måned, var dette den perfekte treningen. 

Trykk på bildet for å se bilder fra turen.