Refleksjoner på en onsdag

Av og til kommer det dager der trangen til å reflektere er større enn andre dager. I dag er en slik dag. Her med et lite bildedryss fra dagen i dag: 

Midtveis i uka sitter jeg her og leser til både teoritentamen og historieformidlingsfaget. Dagen startet ute på trappa, med en powerbullet coffee og macen på fanget. Balder gikk løst fordi han alltid holder seg like i nærheten. Det er fordelen med å ha en hund som er fryktelig hjemmekjær: han vil aldri løpe fra flokken. Innimellom lesing og skriving ser jeg på YouTube-kanalen Boho Beautiful, som jeg har fulgt siden nyttår. I disse tider er det mye forandring i lufta hos meg, og jeg finner derfor stor inspirasjon hos folk som tør. De som lever drømmen. De som formidler et budskap om lys og kjærlighet til alle. 

Kirsebærblomsten blomstret så kort. Nesten metaforisk kort.. 

Kirsebærblomsten blomstret så kort. Nesten metaforisk kort.. 

For noen uker siden våknet jeg til en tekstmelding der det stod at en svært betydningsfull person i mitt liv hadde gått bort. Det er ikke alle som får et like nært forhold til barnehagetantene sine som det jeg gjorde. Og ja, jeg sier barnehagetante selv om det ikke lengre er greit, fordi hun var en tante for meg. Ikke av blod, men av nære bånd. Jeg kalte henne tante fra jeg kunne snakke og frem til hun ble borte. Og hver gang jeg minnes henne skal jeg fortsette å kalle henne tante. Hun som fulgte meg hver dag fra fem måneder til skolealder. Hun som var både hyttenabo, familievenn og barnevakten min. Familien min. Og etter siste års hendelser er jeg mer bevisst enn noen gang på hvor kort livet er. Hvor viktig det er at vi tør å være den vi er, og hvor viktig det er at vi flytter verdiene våre fra utsiden til innsiden. Hvor lite viktig det egentlig er å ha ting, når det vi trenger mest er kjærlighet. Til oss selv, til de som står oss nærmest og til de vi ikke kjenner. For hva er vel ting hvis vi ikke har kjærlighet?

Det er en klisjé det der, men en sannhet likevel; at livet er så kort. Og jeg husker hva pappa sa etter han ble rullestolbruker - hvor GLAD han var for at han ikke visste hva som ventet. Og når jeg ser tilbake på tiden som var, er jeg så glad for det vi hadde. Jeg tenker mye slik for tiden. Kanskje fordi jeg snart skal gifte meg. Kanskje fordi jeg snart skal være ferdig med seks års studier. Kanskje fordi jeg opplever de krefter jeg ikke rår over. Eller kanskje fordi jeg er i et skifte: det livet jeg en gang hadde, er forbi. Og nå venter noe nytt og ukjent.

Midt i alt, forstår jeg hvor mye jeg lever i fortid eller fremtid, men ikke i nuet. Selv om jeg prøver. Og gamle vaner gjør at jeg alltid streber etter mer. Et bedre utseende, finere klær, et finere hjem.. Slik som de fleste gjør. Samtidig er så jeg lei av akkurat det. Lei av presset, lei av det vi presset VI skaper for oss selv. For du skjønner.. Jeg tror ikke på det å gi skylden på alle andre for presset vi lever under. Vi skaper det for oss selv. Og jeg begynner stadig å ta mer ansvar for mitt eget liv og slik jeg ønsker å leve. Og jeg prøver å strebe etter en større definisjon på hva som er viktig for meg. Her og nå. Og jeg tenker nok mer slik nå, enn jeg en gang gjorde. For nå vet jeg hvor viktig det er å være tilstede her og nå. Takknemligheten for det jeg har og det jeg får. Og samtidig gi en god f*** i det andre skulle komme til å mene om det jeg foretar meg. Og jeg må samtidig innrømme at sistnevnte er vanskeligere enn antatt.. 

Jeg leste et sted "Your vibes attracts your tribe", og jeg tror noe inni der stemmer på en prikk. Etter jeg begynte å snu mine egne tanker og samtidig gå litt i dybden på hva som betyr noe for meg, begynte helt vidunderlige mennesker å dukke opp i livet mitt. Helt ut av det blå. Folk som levde etter samme prinsipper som meg. Som hadde samme interesser, samme humor, samme verdier. Og det var helt nytt for meg. Plutselig følte jeg meg ikke så alene lengre. Og nå begynner jeg virkelig å tro mer på hva tankens kraft kan utrette. Tankens kraft, universet, urkraften, eller hva enn slags krefter som rår der ute.. 

Jeg henter mesteparten av inspirasjonen fra min fine pappa. Jeg føler han er der, hver eneste dag. Som når jeg kjenner lite stikk i ryggen, eller når jeg hører et dunk i veggen etter å ha tenkt på han. Og jeg tror virkelig at han er der. Kanskje han veileder meg? Jeg velger å tro det. 

Ten things

1. Denne kjolen fra Asos, som jeg har SÅ lyst på til sommerens bryllupsesong.
2. Fiona Indian Duster Coat fra Odd Lovin
3. Når Amal Clooney går til FN for å adressere de grusomme angrepene på Yazidifolket i Irak, er tabloidene langt mer opptatt av hva hun har på seg og den voksende "baby bumpen". Og jeg blir nok en gang oppgitt over hvordan kvinnelig intelligens ignoreres i media og politikk. 
4. Kokosyoghurten som jeg tenker å lage denne uka. Forberedelsesvideoen finner du her
5. Jeg er på utkikk etter bryllupsko, og er helt lost på hva jeg vil ha. Egentlig vil jeg bare ha sandaler, men skredderen min mener jeg burde ha et par pumps til kirka også. 
6. Pop på nordnorsk er i vinden, og jeg ELSKER det. Kristian Kristiansen har en fantastisk sang som jeg har falt pladask for! 
7. Jeg drømmer om bryllupsreise og nye bikinier fra Zaful
8. Balders halsbånd begynner å bli utslitt, så jeg ser litt rundt etter alternativer
9. Denne kaffekjelen i copper. 
10. Etter at Balder spiste opp mine hvite Birkenstock (som var en stor sorg, ettersom de var helt perfekte for min plattfot), har jeg vært nødt til å se etter et nytt par. Og selv synes jeg disse med gullspenn var ganske så snasne. 

Bits+Pieces of a friday

Fredagen kommer som bestillt. Hver eneste uke, syv dager siden sist, dukker den lojalt opp igjen og igjen. Og det er den dagen i uka jeg koser meg mest. Forventningsfullt over de to dagene som oftest er dedikert til totalt ro eller aktiviteter som fyller meg med energi. Jeg pusler rundt i huset, vasker litt, støvsuger, flytter på småting og forbereder meg selv og huset til helg. Innimellom tar jeg meg tiden til å kose med Balder. Ingenting er så fint som en lykkelig hund når jeg tar meg pauser. Mens jeg sysler rundt i min egen verden, prater litt på telefonen med en nær venninne som kom med den fineste beskjeden på lenge, er sangen til Fleetwood Mac soundtrack for dagen. Teksten minner meg om den beste venninnen jeg har og hva hun betyr livet mitt.  
Alt må være nogenlunde på stell før helga starter. Ikke slavisk. Bare akkurat passe til at skuldrene kan senke seg. Fredagsblomsten har fått hedersplass i stua og på nattbordet. Noen blomster fra sist uke har overlevd, noen har visnet hen og noen har blomstret mer. Huset føles alltid så nakent uten blomster, og det er den ene ekstravagansen som alt annet gjerne kan vike for. I dag har jeg min siste kveld alene for en stund, og jeg tror den skal brukes på egenpleie. I morgen kommer han hjem, og huset fylles med litt mer liv. Nå kjenner jeg litt på at det blir godt med en ekstra person i hjemmet. Det er liksom ukomplett foruten han.  

Green livingroom

Om ikke lenge har vi bodd i huset vårt i to år. Men det er ikke før nå at jeg føler vi har fått en stue der jeg kan gå inn i rommet uten å finne feil og mangler. Og ja, jeg vet det bare sitter i mitt eget sinn. Men jeg følte hele tiden at jeg ville finne et uttrykk som sa noe om oss, som fortalte hva vi liker og hvem vi er som samboere. Endelig har vi funnet en farge som begge er like tilfreds med, som knytter fargene i rommet sammen på en mye bedre måte, og som passer til tapeten vi har på spisestueveggen vår. Sistnevnte var en veldig vanskelig oppgave, og jeg måtte gjennom ganske mange grønnfarger før jeg fant den riktige. Håvard var nok ikke superbegeistret over å måtte male stua igjen, men til mitt forsvar malte jeg stua selv de to siste gangene ;) 

Nå må jeg tilbake til masterskriving. En oppgave som tydeligvis ikke vil skrive seg selv. Og noen ganger tror jeg ikke at jeg selv ønsker å skrive den. Så nå må alle luker spikres fast så jeg kan isolere meg med den i noen timer. Jeg har sittet fast i samme kapittel i flere måneder uten å komme meg noen vei, men nå tror jeg endelig det begynner å løsne. Kryss fingrene for meg!
 

Inspirasjon: Flower Power

Jeg ble tidlig introdusert til rock&roll, og jeg fikk tidlig mine egne konsert VHSer av pappa. Stort sett all musikk han hørte på, hørte jeg på. Om omvendt. Men det skal sies at The Beatles fikk en større rolle i mitt senere liv, enn musikk-kasetten til Kaptein Sabeltann fikk. Jeg følte også veldig tidlig at jeg var født i feil tid, og jeg kunne ofte sitte å bla i fotoalbumene til foreldrene mine og gråte fordi jeg følte jeg hadde gått glipp av de mest fantastiske tiårene i historien. Jeg var, og er, et veldig følsomt barn og hadde alltid følelsene mine på utsiden av kroppen. Men det var tanken på at jeg hadde gått glipp av 1960-tallets kraftfulle politiske bevegelser som manifesterte seg i popkultur og motebildet, som plaget meg.

Jeg kunne se på den flere timer lange dokumentaren om Woodstock om og om igjen, og hadde bedre kontroll på Led Zeppelin enn Pytagoras på skolen. Og jeg var så forelsket i hippiebevegelsen. Det lange håret, de lange skjørtene, slengbuksene, gå barfot i gresset, friheten, tanken om fri kjærlighet. Alt. Og jeg vil definitivt si at den interessen har vært med på å forme hvem jeg er som person i dag. Og det blir stadig tydeligere, og tydeligere for meg. Og jeg elsket musikken som kom ut av rockerevolusjonen. At det brøt med alle tidligere normer og tøyde grenser. Men i oppveksten hadde jeg på samme tid et veldig distansert forhold til dette så snart jeg var ute av huset. For jeg syntes det var viktigere å skli inn i mengden (noe jeg slet veldig med). Jeg hørte på musikk jeg egentlig ikke likte og kledde meg slik jeg egentlig ikke ville, fordi jeg ville være som alle andre. Jeg fikk gjerne høre at musikksmaken min sugde, noe som førte til at jeg gjemte meg bort. Jeg var ikke sterk nok til å stå i mot det presset man er under som barn, fordi det blir sett ned på å skille seg ut når man er i den alderen. Og det er ikke før i dag jeg forstår hvor sinnsykt kule "særingene" på skolen egentlig var. De der som kledde seg svart, eller farget håret blått, eller kledde seg i hemp og var politisk aktive. Og åh, som jeg kunne ønske at jeg var en av dem i dag.

Kanskje hadde jeg vært stemplet som rar, men jeg ville hvertfall vært tro mot den jeg var på innsiden. Det er et dilemma jeg tror veldig mange slet med. For mange blomstret i alle mulige retninger etter vi ble gamle nok til å studere. Jeg var nok ikke alene i den søken etter hvem jeg var og er. Veldig mange kom ut av skapet, noen klipte håret superkort, enkelte begynte å bry seg om politikk, og andre som hadde vært idrettsfolk reiste verden rundt og ble rene omstreifere. Noen jenter som alltid hadde vært ganske anonyme ble offiserer i forsvaret, der en annen gutt farget håret lilla og ble brått en superdyktig danser, mens andre som tidligere hadde vært rebelske, fant roen og utdannet seg som sykepleiere og lærere. Også hadde vi metalfolkene som gikk med kattelinser og hvit sminke i skoletiden, som begynte på musikkonservatoriet og ble jazzmusikere. Fantastisk å tenke på! Og for meg er det vel kanskje det "flower power" innebærer; at du skal være tro mot deg selv, den du er, akseptere andre mennesker for hvem de er, elske ubegrenset, ha kontakt med naturen, være snill med din egen kropp og fordype deg i det som mater sjela di og gjør deg lykkelig. At du skal få elske den du elsker og at det ikke er noe som heter "å komme ut av skapet", sånn egentlig Og ikke minst fortsette å utvike deg som person ved å oppsøke nye mennesker og ny kunnskap. Og ved å gjøre dette får vi det overordnede målet som hippiebevegelsen jobbet for: Fred og kjærlighet. Som regel føler jeg bare dette fullt og helt når jeg er på konsert. Så derfor vil jeg dele denne videoen med dere for litt inspriasjon. Kanskje den inspirerer oss til å skape en litt enklere tid å leve i, midt opp i alle urolighetene. 

 

Sunday breakfast

En myk start på en myk søndag. Denne frokosten er veldig i vinden om dagene: gresk yoghurt og ymse frukt og bær. Og bittelitt økologisk akasiehonning og rå kokosflak. Jeg er veldig glad i kombinasjonen bringebær, blåbær og kiwi. Ved siden av har jeg lagd en kopp powerbullet coffee, som regelrett er fettkaffe. Her har jeg kjørt kaffe, kokosfett og en liten skje med smør sammen i blenderen. Det er en liten frokost i seg selv og hjelper deg i aller høyeste grad å holde blodsukkeret stabilt utover dagen. Den er perfekt som en kjapp frokost når man har dårlig tid. Det er noe jeg lærte for lenge siden hos min gode venninne Linn, som nå jobber hos Vita Univers
Jeg har visstnok også fått luftveisinfeksjon i løpet av foregående uke, så jeg er veldig lite fungerende og kan ikke gjøre noe annet enn å holde meg i ro den kommende uka. Så det er et bevis i seg selv om at du burde vente til du er helt frisk fra en forkjølelse før du trener. Og samtidig huske på å kle deg godt selv om det blir varmt når sola skinner. Vi blir virkelig lurt av varmen fra sola, og nå forstår jeg omsider hva mamma mente med at "varmen lyver" da jeg var liten. Som trøst hører jeg på den nyeste singelen til Fleet Foxes, som jeg føler jeg har ventet på i hundre år. Hør den her. 

Friday

Hipp hurra for fredag! Og FOR en fredag det har vært! Sol hele dagen. Åpne jakkekrager, bar asfalt, kaffe i sola og ferske blomster på bordet. Denne uka har vært et jag uten like, og når fredagsfølelsen endelig melder seg er det som å lukte på frihet og ro. Denne uka og neste uke er jeg gressenke, så etter en lang husvask (med denne sangen på høyttaleren) og mat, ser jeg frem til å synke ned i sofaen under pleddet. Forkjølelsen jeg fikk sist uke har nok en gang blusset opp, og jeg har ikke lyst til å gjøre noe annet enn å ligge i sofaen for å kose meg med å synes synd på meg selv. Det er lov av og til. Og selv om gullrekka er en storfavoritt hos de fleste, skal jeg ha det stille og lese gjennom Bleubird-bloggen, for å sanke inspirasjon.

Ha en nydelig helgestart!

KVINNEDAGEN

Dette innlegget er skrevet til alle som mener at kvinner - i 2017, ikke lengre har noe å heve stemmen for. Det er for den som mener at vi bør være stille og mener at norske kvinners ubehagelige opplevelser er bagateller. Det er skrevet for den som mener dette, selv om jenter i Norge, daglig, opplever sjikanering bare på bakgrunn av kjønn. Jeg skriver dette innlegget til den som måtte synes at seksuell antasting på en uteplass er akseptabelt. Og jeg skriver dette til den som mener at lettkledde jenter er horer. Jeg skriver dette til deg som valgte å stå i ryggen til han, eller hun, som voldtok - og ikke offeret. Jeg skriver til deg som klager på at feminister drar alle menn over en kam, men aldri eller hever stemmen for å vise din solidaritet til kvinner som må kjempe alene. Jeg skriver til deg som synes det er guttestreker å stikke hånden din nedi trusa på jenter som ikke har gitt sitt samtykke, eller blir sint når hun ombestemmer seg og ikke vil ha sex. Jeg skriver til deg som kaller deg antifeminist, er medlem av "Mannegruppa Ottar" fordi de har så god humor, og synes Donald Trump er en fin fyr. Jeg skriver til deg som bruker ordet "bitch" mot en kvinne som velger å sette grenser. Jeg skriver til deg som bruker ordet "homo" som et skjellsord, eller som synes Gay Pride er unødvendig. Jeg skriver til deg som skriver nedsettende om kvinner i offentlige forum.  Jeg skriver til deg som ukritisk onanerer til gratis porno som er stappfulle av narkotikaavhengige jenter og hevnporno. Jeg skriver til deg som mener at feminisme gjør menn om til kvinner, men ikke forstår at enkelte menn trenger friheten til å vise følelser, selv om DU ikke gjør det. Jeg skriver til deg som har gjort det utrygt for kvinner å gå hjem fra byen, eller ta del på et naschpiel: det er du som gjør alle menn til en potensiell voldtektsmann i våre øyne. Det er ikke vi. 

Men jeg skriver også til mine medkvinner. Dere som er med på å skape konkurranse, uoppnåelige skjønnhetsidealer, som oppfordrer til plastisk kirurgi fordi det er trendy. Jeg skriver til dere som føler en trang til å eksponere dine veltrente glutes på instagram, men ikke tør å stå naken i fellesdusjen. Jeg skriver til deg som ber mødre om å amme spedbarn på et offentlig toalett fordi det er ekkelt, men ellers ikke har noe problem med nakenhet i sosiale medier. Jeg skriver til deg som kaller deg antifeminist, men som aldri i livet kunne gått tilbake til 1950-tallets kjønnsroller. Jeg skriver til deg som sier du hater feminister, men samtidig klager på hvordan kvinner i toppsjiktet ikke blir respektert på linje med menn. Jeg skriver til deg fordi vi tar store tilbakesteg ved å vende fokuset bort fra det våre forgjengere har jobbet for å gi oss. Og ved å fortsette å heve stemmen, ved å kjempe for at våre rettigheter skal vedlikeholdes, sender vi ut et budskap til de landene og de lederne som mener at vi er mindre verdt fordi vi er født som kvinner. At vi er svakere, selv om vi er skapt til å sette liv til verden, til å være mødre, til å være omsorgspersoner, til å være et av naturens største mysterier. 

Gå ut og vær en sterk kvinne! Vær deg selv. Vær god nok! 

Gratulerer med dagen! 

Ten things

1. Disse bildene av amerikanske hippiesamfunn på slutten av 1960 årene. Som ser helt fantastisk, fredfulle ut. 
2. Denne blusen fra Indiska
3. Bleubirds oppskrift på kyllingsalat
4. MONQ aromaterapi sigaretter, som er blottet for skadelige stoffer og kun inneholder urter, eteriske oljer røkelse. 
5. Thomas Dybdahls nye album. Og konserten vi skal på 25.mars på Sentrum Scene. 
6. Intervju med Earth Mama Kelci Potter i Mother Mag.  
7. Intervju med Jemima Klarke: om å gi slipp på Girls og om livet.
8. Alt jeg vil kjøpe fra Bohemian Diesel
9. Lookbook fra Electric Love Company
10. Denne kropsskrubben jeg lagde i går, av kaffegrut. Som forresten var helt fantastisk!

Siden sist

Siden sist har jeg feiret Fastelavn med min niese som er på vinterferie fra den nordlige delen av landet.. 

Vi har besøkt Kongsbergmarken som åpner i forbindelse med den årlige vinterfestivalen. 

Har jeg tatt med meg lillesøster og niese til Oslo for litt etterlengtet kvalitetstid. Noe som ikke kommer for ofte når vi bor på ulike steder av landet.

Vi har spist lunsj på Nighthawk Diner. Burgere, Cæsarsalat og Chili Cheese Fries. 

Jeg og H har også prøvesmakt kaker til bryllupet. Jeg fallt for ostekaka og krysningen mellom pasjonsmousse og sjokolademousse. Jeg gleder meg skrekkelig til å smake på dette igjen. Og flaks for oss kan vi spise de samme kakene i kakedisken, siden cateringen har egen kafé. Condelica i Drammen.

Og i dag startet vi dagen med nykvernet kaffe og ovsstekt potetomelett med serranoskinke. 

Vinterferie, altså.

Vinterferie, altså.

Jeg kjemper mot en dårlig blogglyst og innser stadig at dette er et overskuddsprosjekt. Instakontoen min har mistet ganske mange følgere, og jeg føler ikke for å legge så stor innsats i sosiale medier akkurat nå. Noen ganger må det virkelige livet bare leves. Og det er så deilig. Så plutselig kommer inspirasjonen tilbake og bloggingen blir litt hyppigere. Men akkurat nå må den bare komme i rykk og napp. Og jeg håper du ikke straffer meg for hardt for det. I stedet kan du høre på Thomas Dybdahls nye album. 

Hvordan sambaen forandret livet mitt

For tre år siden, omtrent på denne tiden.. Faktisk, for nøyaktig tre år siden denne uka, var jeg hjemme i nord på vinterferie. Hvordan jeg vet at det var tre år siden, lurer du på? I uke åtte var det ferie fra høyskolen. Og nå er vi nok en gang i uke åtte. Og det ble en uke som bestemte utfallet for de neste tre årene av livet mitt. Et sammensurium av en rekke hendelser som skulle flyte inn i hverandre og føre meg frem til der jeg sitter nå. På en stol, på biblioteket i Kongsberg og skriver dette innlegget. 

Jeg skulle skrive en oppgave i moderne økonomisk historie. Laissez faire, og alt det der. Bare snaue 2500 ord. Ah, hva jeg hadde gjort for å bare skrive en så liten oppgave i dag. Men det gikk ikke. Noe inni meg - om det var hodet eller kroppen var umulig å si, sa helt stopp. Jeg stirret inn i et blankt dokument og det eneste som ville ut var tårer. Jeg husker at kroppen allerede hadde begynt å bli tung som bly. Skulle jeg og H ut for å trene, kom jeg meg sjelden lengre enn til dørstokken i gangen før jeg begynte å gråte. Kroppen ville ikke. Av en eller annen grunn var jeg utslitt. Som om at jeg en dag hadde satt meg i en stol og ikke kom meg opp igjen. 

Resultatet av dette ble et halvt års sykemelding. Du må ikke tro dette var et lett valg. Jeg stod foran mitt siste semester på bachelornivå, og var klar til å uteksamineres med forholdsvis gode karakterer. Og i de påfølgende månedene skulle jeg bare bli mer og mer sliten. Faktisk så sliten at jeg ofte ble sengeliggende. Da sommeren kom trodde jeg at jeg var ME-syk. Men min fastlege sa det var depresjonen som hadde grepet om meg. Jeg forstod ikke hvordan en depresjon kunne gjøre en så utmattet. Jeg sov gjennomsnittlig 12-13 timer i strekk, og resten av døgnet lå jeg på sofaen i en koma som best kan beskrives som hjernetåke. Hva som skjedde klarer jeg fremdeles ikke å svare på. Men jeg begynte på skolen igjen til høsten. Som at jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke gadd å være syk lengre. Det skulle bli en lang strabasiøs ferd. 

Jeg gikk ut av skolen neste semester med flere A på vitnemålet. En A i seg selv er ikke så veldig betydningsfullt. For meg ble det likevel et vitnesbyrd om en kamp jeg kunne vinne over det som hadde grep om kroppen min. Jeg var tungt deprimert, manglet livskvalitet i meg selv og var ytterst sensitiv mot alt som var negativt. Jeg fikk ikke til å trene på halvannet år. Den som har vært deprimert i løpet av livet vet hvor livsviktig mosjon er. Jeg ble etterhvert så svak i kroppen at jeg på et tidspunkt endte opp med prolaps nederst i korsryggen. Men jeg er lik min mor og min far, og bygd opp av muskler. Så jeg skulle også ha en sterk kropp, men fant fort ut at trening ikke bare er trening. Jeg måtte ha noe som ga meg mosjon, glede, livskvalitet og vitalitet. Jeg var lei av å leve dag til dag, være tungsindig og ikke like den jeg så i speilbildet. 

Våren 2015 satt jeg hos Ann-Torill og Ellen på Rockin Nails and Beauty i Oslo og snakket om akkurat disse tingene mens jeg fikk lagt negler. Jeg sa jeg hadde vurdert å danse, men fant ikke et tilbud i nærheten av Kongsberg eller i Oslo som var prisvennlig for en student. Ann-Torill tipset meg om Jenny, som nylig hadde startet opp nye kurs. Jeg hadde jo søkt master i Oslo, og visste jeg kom til å være i Oslo en del i tiden fremover. Så jeg sendte henne melding på Facebook, og da august kom stilte jeg opp på sesongens første trening. Helt uten danseerfaring eller noen som helst peiling på hva jeg bega meg ut på. Jeg var tung til sinns, engstelig og nervøs. Men faen heller. Jeg forsøkte. Midt under treningen kom Jenny bort og kakket meg i skuldren og sa "Julianne?? Har du danset samba før?!" Jeg ristet på hodet. Jeg hadde knapt danset swing og syntes det var helt forferdelig.

Jeg husker bussturen hjem. Jeg hørte på Madcon som fortalte meg at jeg ikke trengte å bekymre meg for en ting, og følte noe jeg ikke hadde følt på lange tider. Ikke på flere år; jeg var glad. Ikke bare fornøyd, eller i godt humør. Jeg var euforisk lykkelig. Fra tåspiss til hodebunn. Hva skjedde her? Kroppen gikk fra å være kontinuerlig nedstemt til å ha en så inngående lykkefølelse at den ikke taklet det. Jeg knakk sammen i gråt. For meg betydde dette to ting: Ikke bare hadde jeg funnet det jeg lette etter, dette betydde at jeg hadde et håp om å bli frisk. Jeg kunne bli bedre. Kanskje jeg en gang kunne slippe å være så plaget. Det betydde alt. 

Det tok ikke mange øvingene før jeg var kommet i kontakt med flere av jentene. Jeg oppdaget rimelig fort at disse jentene ikke bare kom inn og ut av timene for å danse. Disse jentene var kontaktsøkende, åpne og kunne begynne å prate med hverandre som om de hadde kjent hverandre hele livet. En annen tilværelse enn den jeg kjente til i Kongsberg, der jeg hadde kjempet for harde livet for å få venner, men ikke lyktes. Og det var jenter i alle aldre og livssituasjoner. Fra unge erfarne dansere til småbarnsmødre og pensjonister i høye hæler, Og de heiet på hverandre! Turte du å danse solo ble du hyllet. Turte du å skille deg ut begynte hele salen å juble. Var du ny på timene fikk alle beskjed om å ta deg inn i varmen. Etter timene stod alle og skravlet. Om alt. Ikke bare dans. Selv om man var i totalt forskjellige livssituasjoner. 

Jeg fortsatte å ha tøffe tak i tiden som kom. Men disse timene gjorde meg mer motstandsdyktige mot sofaen. Det hjalp å ha noe å trene frem mot. Vi øvde mot elevshow, kjøpte paljettkjoler og hadde workshops i helgene. Plutselig danset jeg koreografier. En virkelighet som var helt fjern for meg tidligere. 

Litt etter litt har skyene blitt litt mindre grå over hodet mitt. Kanskje det har noe med den brasilianske varmen å gjøre, eller fargene på alle fjærene eller bateria-musikken. Men mest av alt tror jeg det er disse jentene. For meg ble ikke dette en hobby hvor jeg kunne koble ut hodet. For meg ble dette en reise mot bedre helse og livskvalitet. Og jeg skulle lære hva selvtillit er, hva det vil si å være mer komfortabel i egen kropp, ha det gøy og forstå hva livskvalitet egentlig er. 

Men det stopper ikke med disse timene. Jentene har ambisjoner og har sterke ønsker om å viderebringe de varme rytmene til andre. Så en forespørsel om å holde show førte til kostymeverksted som igjen har ført til disse bildene og dette innlegget. 

I går etter photoshooten, som Anne Sofie skulle bruke til en skoleoppgave, satt fire av oss på en kafé og snakket sammen. Det kom frem at flere hadde opplevd å få skråblikk av venner og kolleger for å danse. Fordi man tør å være annerledes. At man tør å gjøre noe som ikke er A4. Og i en verden hvor man opplever kritiske holdninger fra alle hold er det så godt å kunne møte disse jentene hver eneste uke. De komplimentene hagler og alle er flinke til å stå sammen og bygge hverandre opp. 
 

Når jentene observerer deg, ikke for å kritisere, men for å se hvordan du har det - det er unikt. Og slik jeg ser det; et lite stykke fredsbygging. Når jeg sitter på telefonen i to timer med en jeg knapt har kjent i et år fordi hun tør å ta en plass som folk jeg kjenner godt ikke tør å ta, da fikk jeg klump i halsen. To dager senere delte hun ut slike kort til alle på gruppa. 

Og etter denne helga sitter jeg igjen med en dyp takknemlighet og en følelse av hvor mye bedre verden blir når vi, særlig vi kvinner, tør å stå samlet for å bygge hverandre opp. Vi som fra naturens side er omsorgsmennesker. Vi som gir liv og kan nære det med hele kroppen vår. At vi kan forandre verden bare ved å være det beste i oss selv, er det ikke levnet tvil om. 

Og med alt det disse jentene, disse kursene, disse aktivitetene gjør for meg, er ikke ordet "takk" tilstrekkelig. Det har gitt en mangeårig indre, kamp sterk motstand, og gitt meg lys og håp for en fremtid der jeg kan fungere slik jeg egentlig er. Og gir meg et ønske om å hjelpe andre i samme situasjon som meg til å forstå at også de kan bli bedre. For meg er dansen medisinen. For deg kan det være hva som helst annet. Men det finnes håp. 

Bildegalleri:

All things beautiful on a thursday

Dagene mellom søndag og torsdag forsvinner alltid like raskt som de kommer. Det kan være fordi det er de travleste dagene i uka for min del. Det er alltid de dagene der jeg pendler, der jeg skriver, der jeg jobber mest. Plutselig kommer helga, og jeg føler alltid jeg ikke har fått gjort like mye som jeg skulle. Men kanskje jeg tenker slik fordi det er så mye fint som ligger i lufta som får meg til å føle at jeg ikke får gjort like mye hardt arbeid som jeg egentlig gjør.

Jeg må faktisk ta meg en liten tenkepause for å reflektere over alle små og store ting som er så godt for tiden. Som gir meg godfølelsen. Den der deilige, rumlende, glade følelsen i magen. Jeg innså plutselig at det er så mange ting, så tenkte jeg å liste alt sammen opp.En søvnrytme som stabiliserer seg, stadig ny musikk som dukker opp i Spotify-lista mi og mange invitasjoner til å være med på aktiviteter med nye folk. En overlykkelig labrador.  

_DSC2494.jpg

En glad gjeng som møtes hver uke for å danser seg til endorfinrus. Å møte nye mennesker som blir gode venner og gir hverandre klemmer når man sier hei og hade. Nære, varme samtaler med hjertevenner. Å høre at noen er glad i meg. Men også å kunne si at jeg er glad i dem tilbake. Gamle venninner som kommer på besøk. Å drikke kaffe med nye venninner. Planlegge danseshow. Være kreativ og lage kostymer sammen. 

Men også blomster som holder seg friske i flere uker. 

Men også blomster som holder seg friske i flere uker. 

Å kunne gjenvinne litt motivasjon til å gjøre det fint hjemme (Jeg har ikke hatt så mye glede av det siden før jul, og har heller ikke lagt så mye energi i det. Noe instagramkontoen min har fått lide for). Å lære masse nytt. Som nye måter å trene kroppen sterk på, som ryggskaden min har hatt så utrolig godt av. At dagene blir lengre hver dag. At min forlover og beste venninne er så bevisst på sende meg meldinger flere ganger i uka, bare for å la meg vite hva jeg betyr for henne. 

Å skulle ut å spise middag med vennepar, eller kunne invitere til sosialt lag med nye venninner. Eller de nye symøtene vi jentene i Håvards vennekrets har begynt å ha sammen. Faste yogatimer og en økende smidighet i kroppen. En skuffe full av kaffebønner klar til kverning. Gjærbakst. At jeg har funnet et sted i Kongsberg der jeg får tak i surdeigsbrød. At jeg har funnet en shampoo jeg ELSKER lukta av. At jeg spiser mindre kjøtt enn før. 

At jeg stadig oppdager nye ting om meg selv. Enten igjennom å praktisere stillhet eller fordi vanskelige stunder har brakt med seg lærdom. At jeg opplever meg som sterkere enn jeg hittil har vært. At jeg ser at jeg kan. Og at jeg duger. At jeg begynner å forstå litt mer om hvor jeg vil hen i livet.

At jeg har funnet mennesker på min vei som inspirerer meg. At en god kaffekopp kan føre med seg så mye bra. At mamma skal være her i to uker. At denne sangen gjør meg lykkelig til beinet. At vi skal møte konditor til bryllupskaka vår, og at vi skal planlegge menyen. Håvard har funnet bryllupsdressen, og den store dagen blir stadig en realitet. 

Små gleder som er store overalt. 

 

<3

 

Sunday breakfast

Tidlig i uka bestilte jeg tre surdeigsbrød fra et bittelite bakeri her i Kongsberg, som heter Øyvinds  Microbakeri.  På fredag gledet jeg meg allerede til søndagsfrokosten, Disse menneskene som tør å skape noe unikt som de deler med omverdenen får hjerte mitt til å danse av glede. 

Det er en sann glede å vite at maten jeg spiser er lagd med stor kjærlighet. Og det er så deilig å trekke seg inn i nuet med musikk på høyttaleren. Som alltid er det NRK Jazz som gir meg den gode morgenfølelsen, og som gir meg assosiasjoner til Nitimens vignett som gikk over høyttaleren under helgefrokosten i barndommen. For jeg husker nemlig den tiden veldig klart og tydelig. Selv om jeg vet at den stadig brukes i dag også.

_DSC2456.jpg

Den siste tiden har vi fått større og større fokus på å være sammen uten særlig bruk av skjermer. At jeg er uten telefon for tiden gjør nok dette veldig mye enklere. Men siden jeg nylig har kjøpt meg nye bøker, kan vi sitte i hver vår stol og lese i tosomheten. Og likevel er vi mer tilstede enn når vi sitter stille og stirrer inn i en skjerm. 

Å høre på jazz, spise frokost, se at snøen laver ned utenfor og ta seg god tid med viten om at hele dagen fremfor oss, er oppskriften på en mer mindful tilstedeværelse. 

Jeg har lest klassikere av Victor Hugo, Knut Hamsun, Steinbeck (og forderdelige Hitlers Mein Kampf) tidligere. Nå står Walt Whitman og Hemingway for tur. Jeg føler jeg er omringet av bokelskere som leser opp til syv bøker på en ferie, der jeg stort sett bare leser faglitteratur og samfunnslektyre. Men når jeg først leser bøker, liker jeg å forsvinne inn i hodet på klassikerne. Jeg har foreløpig bare lest de første kapitlene i Solen Går Sin Gang, men har så langt likt skildringene at bohemenes tilværelse i Paris. 

Jeg er datter av to bokelskere. Mamma er atpåtil bokhandler med fagbrev. Hun har stålkontroll på alle kjente og mindre kjente forfattere, og leser gjerne setning for setning, istedet for ord for ord. Det er litt vanskelig for meg å forstå hvordan min bokinteresse ble så smal. Samtidig har interessen for skriving vært sterk siden barndommen. Det er litt ironisk siden interessen for lesing og skriving alltid går hånd i hånd. 

Hva er et (av de mange) tegn på at man blir voksen? Å spise sild på brødskiva kan kanskje være et av tegnene på at alderdommen henter meg inn. Eller at savnet til Nord-Norge henter meg inn. Sild på brødskiva er noe jeg forbinder med min lofotbestefar. Men det er faktisk sabla godt i små, tynne skiver. Også så sunt, a'gitt!

I dag snør det som tusan her. Og vi skal straks ut for å fange snøflak med tunga. Men først blir det formiddagskaffe- og vafler hos svigers. Det ligger an til å bli en god søndag her. Håper du har en nydelig søndag du også. 

Et blikk på lørdagen

Hei lørdag. 

Siden før jul har jeg hatt lyst til å teste ut treningsopplegget til Jenny, som heter Inspired Movement. Og i dag var visst dagen til å teste det ut. Hurrameg rundt, så gøy! Og annerledes.

Vi kjørte inn til Oslo tidlig og var allerede på trening før klokken 10. I en time krøp vi rundt på gulvet som elefanter, frosker, katter og hunder. Vi hang i ringer, stod på hendene og viklet kroppene våre inn i rare positurer. En annerledes og naturlig måte å bevege kroppen på, inspirert av dyrs og vår naturlige mobilitet. Og jeg gikk der ifra med ny energi, masse livsglede og ekstremt mye inspirasjon til hvordan man kan bli sterk i kroppen uten å låse seg fast til et treningssenter. Ikke minst i forhold til det å finne frem den barnslige måten å bruke kroppen på. Hvorfor sluttet man egentlig å klatre i trær, for eksempel?

Håvard var utrolig flink. Og jeg er glad vi begge likte dette like godt. Da har vi i det minste funnet enda en ting vi kan gjøre sammen. 

Siden vi befant oss på Kyrre Tæxnes studio på Vulkan, var vi rett ved siden av Mathallen. Og for å belønne vår egeninnsats gikk vi til Mathallen for å få litt mat i kroppen. Og drikke en god kopp kaffe. Det blir jo ikke ordentlig helg før man har fått en god kopp kaffe?

Jeg måtte selvfølgelig innom å snuse på økologiske matvarer. 

Og matvalget fallt på intet mindre enn nystekte surdeigsbaguetter med ost og skinke, og økologisk eplemost med ingefær. <3 Økologisk. Hjertet jubler!

Vi delte så et wienerbrød og drakk dobbel americano. På nabobordet satt det et gammelt ektepar. Mannen utbrøt "Ja, nei, NÅ koser vi oss SKIKKELIG, altså!". "Ja, jeg SA JO at dette var en god idé!" svarte kona. Jeg så på Håvard og sa "Hvorfor sier ikke DU at du koser deg!?" Og han svart "MEN JEG GJØR JO DET!" Så lo vi og drakk kaffen vår før vi gikk en tur langs Akerselva. 

 

_DSC2438.jpg

Vi stoppet opp og kikket på alle hengelåsene på broa. 

Vi lurte blant annet på om Grethe og Fredrik fremdeles er kjærester. 

Og om denne brua kan bære flere enn 100 menn. 

Og jeg beundret stadig de gamle bygårdene og erget meg over at man ikke bygger tilsvarende lengre. 

Så kjørte vi hjem og sov en time på sofaen, før vi gjorde nødvendige ærender og spiste middag. Nå deler vi sofakroken, leser vi hver vår bok og skal snart ta kvelden. Håper du har hatt en fin lørdag!

A thursday breakfast and a song

Happy Thursday! It's the day before the weekend starts, and I really like thursdays. Like I'm full of expectations, or something. 

 I slept in after a long day with studies and dance practice in Oslo, yesterday. Today Im just planning on drinking coffee, meeting up with a friend, doing some reading and workout later on. I'm kind of in a hurry, so I just wanted to say hi! Today's breakfast is a really quick porridge and a green smoothie with some chia seeds (i did not like it, actually. Raw spinach is NOT my cup of tea). 

Anyways, I just wanted to share a song with you before i start the rest of the day. This one. Im hooked! 

Have a beautiful day. Wish you all the best!

What 2016 taught me

This post is only in norwegian.

Nå som vi beveger oss inn i årets andre måned, kommer en oppsummering av fjoråret veldig på etterskudd. 2016 går inn i historiebøkene som et omveltende, tøft, vakkert, sårt og beinhardt år. Det var året da livet ble noe annet. Men også året da jeg fikk flere aha-opplevelser enn før. Det var et år jeg ofte ikke trodde jeg kom til å overleve. Men så står jeg her enda.

Jeg lærte hva kjærlighet faktisk er.

Det første halvåret er så diffust. Akkurat som at ingenting skulle bety noe som helst før jeg fikk telefonen om at smertene pappa hadde var en svulst. Og det var ingenting vi kunne gjøre med det. Tid for handling var over for lenge siden, og kreften var kommet for langt. Nå kunne vi bare komme nordover for å være sammen de siste dagene vi hadde sammen. 

I slike øyeblikk lærer man veldig mye om seg selv. Om livet. Om menneskene rundt seg. Man blir veldig ensporet, får følelser man ikke trodde man hadde, og reaksjoner man ikke rår over. Men man ser også klarere enn noen gang. Man oppdager hva som er viktig og hva som er totalt uvesentlig. Jeg lovte meg selv én ting: jeg skulle aldri la tiden som kom distansere meg fra de lærdommene jeg fikk av denne opplevelsen. Jeg skulle bære den med meg i alt jeg gjorde. Men noe av det man lærer, skjønner man ikke at man har lært før det har gått en stund. 

Sorg er noe merkverdig. Du sørger aldri over menneskene du mister på samme måte. 

På sykehuset i Tromsø var døgnet snudd på hodet. Sola stod på hele døgnet og vi sov ikke. Så dagene fløt inn i hverandre, som en bekk som renner ut i et fossefall. Og jeg oppdaget at for første gang i hele mitt liv hadde jeg fått poser under øynene. Jeg drakk den sure kaffen som stod ute i korridoren mens jeg vandret rundt i sokkelesten med en stein i magen som fikk hvert steg til å føles som å gå i vann. Hvert våkne øyeblikk ble brukt til å studere måten han pustet på. Når kom han til å gi slipp? Kom denne natta til å bli den siste? Jeg var så sliten. Og livet var så surrealistisk. Og jeg sendte bud på sykehuspresten. Klokken halv seks om morgenen satt jeg på et rom og snakket med en prest. Men ikke om Gud. Vi snakket bare om kjærligheten.  

Presten sa to ting jeg husker godt. "Sorga er som et hus som vi kan gå inn og ut av. Vi kan aldri la døra stå på vidt gap. Vi må låse den etter oss. Men vi må også huske på å låse den opp av og til." 
Og at når noen blir borte fra oss blir de ikke bare borte, men de blir nærmere enn noen gang før. 
Og slik har jeg levd de siste seks månedene. 

Hver dag feller jeg tårer. Jeg åpner døra litt hver dag. Noen dager står den på gløtt over tid, mens andre dager må jeg bare lukke den helt. Og noen netter drømmer jeg. Sist uke drømte jeg at en unormalt høy mann løftet meg opp, satte meg på en stol før han selv satte seg på en krakk foran meg. Vi satt i stua hjemme i Narvik. Stua så ut som den brukte å gjøre da jeg var i tenårene. Og jeg satt i en av de gamle skinnstolene som mamma og pappa brukte å høre på radiorocken i, hver eneste fredag. Da jeg så ansiktet hans så jeg at det var pappa. Slik han så ut for syv år siden, året før han fikk slag. Håret var grått, brillene var de samme som alltid, og skjegget var barbert som en grå strek langs haka hans. Den var barbert på den måten jeg uttrykte sterke meninger om, men som han ga en lang faen i. Jeg la merke til dette i drømmen, fordi jeg likte det aldri veldig godt mens han levde. Han så på meg, smilte, og sa "Kjenne du mæ igjen?". Og da jeg så inn i øynene hans, var de isblå. Sånn som de alltid var. Men denne gangen hadde han et gulhvitt lys rundt pupillene. Og jo lengre jeg så inn i øynene, desto sterkere sug fikk jeg i magen. Plutselig våknet jeg.

Jeg har mine tanker. Mitt livssyn og min tro. Men presten hadde rett i en ting: han er nærmere nå enn noen før. For han er i meg hele tiden. Og hans slutt på livet har fått meg til å vurdere mitt eget liv. 

To ganger har vi opplevd å få livene våre snudd på hodet fordi pappas helse ble dårlig. En dag kan det være meg. Det kan være hvem som helst som jeg er glad i. For meg betyr det at enkelte ting bør få sterkere fokus enn andre ting. Jeg har ikke troen på at vi verken bør eller kan leve hver dag som at det er vår siste. Men jeg har troen på at vi bør leve saktere og mer bevisst. 

Giftige mennesker er noe jeg har blitt veldig obs på. Og jeg er stadig mer selektiv på hvem jeg lar komme inn i livet mitt. Jeg føler litt ekstra på hvem jeg mister energi av å være rundt, kontra de som gjør meg oppglødd og glad. For meg innebærer det mest av alt hvordan jeg lar mennesker påvirke meg. Jeg er ekstremt sensitiv for andres meninger. Det var ikke pappa. Han gjorde akkurat som han selv ville. Og akkurat nå, dette året, er det hva som inspirerer meg mest; gjøre det som tenner en gnist i meg. Ikke hva andre synes er dumt eller akseptabelt. Og jeg vier fokuset mitt til de som inspirerer meg. De som tør å skille seg ut. De som drives av en lidenskap. De som løfter meg opp. Og det synes jeg stadig flere burde gjøre også. 

Jeg tenker veldig på disse tingene fordi jeg har merket en negativ forandring i meg selv i løpet av de siste årene. Hvordan jeg gjør meg selv liten rundt andre mennesker fordi jeg er redd for hva de synes og mener om meg. At jeg velger å la vær å være sosial fordi jeg blir sliten, engstelig og usikker på meg selv som person og mine egne evner. Og jeg tenker på hvordan dette former mitt liv i nuet. At jeg er lei av å være irritert, sint og frustrert over ting jeg kan la gå uanfektet hen.

Savnet etter den gode samtalen med pappa - den samtalen det ikke har gått opp for meg at jeg aldri mer skal ha med han - den får meg til å være mer bevisst på at det er de små øyeblikkene i livet som er de største. Jeg vil ikke ha store romantiske gester. Jeg bryr meg ikke om store erklæringer. Jeg bryr meg om de øyeblikkene jeg kan dele. Den trivielle hverdagen som skaper trygghet og varme. Vennene som tør å gå inn døra vår uten å ringe på. Å dele et varmt måltid med mennesker jeg elsker mer enn jeg kan forklare. Å alltid ha et sted å stikke innom når jeg er ensom. Latteren som gjør vondt i hele magen fordi du ikke får puste. Spillkvelder med et glass vin. Grilling i parken om sommeren. Å dyppe tærne i vannet mens du puster inn frisk sommerluft. Å kunne våkne en søndags morgen av at han legger seg inntil meg og kysser meg i nakken. Eller det å vite at jeg kan sette meg på flyet og komme hjem til barndomshjemmet mitt. Det er det jeg kommer til å huske. Det er disse tingene du også kommer til å huske. 

Og det er en stor kontrast mellom å vite at øyeblikk som går, aldri vil komme tilbake - og det å bære den bevisstheten med seg hele tiden for å være mer tilstede; Å være mindful over alt som er godt i livet. Vite at den tryggheten vi har ikke er noe som har kommet gratis. Det er dette jeg skal bære med meg inn i dette året. Og det gjør meg mer takknemlig over det jeg har. Og mer motivert til å forandre de områdene jeg er misfornøyd med. 

Dette gjør at jeg bruker mobilen mindre. Dette gjør at jeg ikke egentlig har noen mål for hvordan jeg vil se ut, men ironisk nok gjør at jeg beveger meg mer enn før. Bare fordi jeg setter pris på det å ha en kropp som allerede er frisk nok til å kunne være i bevegelse. Det gjør at jeg jobber mer med å forbedre mine negative sider, og oppsøker informasjon som utfordrer mine tankesett. Jeg vil leve enklere og ikke knytte materielle goder til livskvalitet. Jeg har allerede blitt flinkere til å fortelle de jeg er glad i hva jeg føler. Jeg er stadig mer sosial, og jeg er i konstant søken etter nye mennesker å omfavne. Jeg prøver å bry meg med det som er verdt å bry seg med. Og jeg vil bruke mer tid på folk jeg er glad i, fordi jeg ikke vet når livet brått forandres. I den ene eller andre retningen. 

Jeg lever mer. Og jeg lever mer fordi jeg er inspirert til å leve.

Og jeg lever fordi jeg sørger.

2016 lærte meg dette. 2016 lærte meg bevissthet. Og 2017 er bevissthetens år - med alt det innebærer.  

 

Things to look forward too

Denne våren bærer med seg mye fint. Og jeg ser frem til et innholdsrikt halvår der det er så utrolig mye godt å se frem til. Jeg merker at jeg blir litt rastløs hvis jeg ikke har planer jeg kan se frem mot, og samtidig vil jeg har åpne uker der jeg har rom for å være spontan. En selvmotsigelse  ut av en annen verden.

Jeg skal danse masse samba. Ja, denne dansinga altså. Den gjør meg så glad og fyller ukene med så mye mening. Å møte disse fantastiske jentene, heve taket, gå ut av komfortsonen og riste løs uten å tenke på noe annet enn at vi har det gøy - det er høydepunktet i hver uke. Nå er vi dessuten innleid til å holde show på en uteplass i Oslo under karnevalet i februar! Så vi er i full gang med å lage kostymer av fjær og paljetter. Det er givende å vite at alle timene med øving gir avkasting. Lurer på om jeg må lage et innlegg om sambaen så dere blir introdusert til denne delen av livet mitt?

I Mars skal vi på Thomas Dybdahl-konsert på Sentrum Scene. Jeg har vært fan av Thomas Dybdahl i mange år, og elsker melankolien hans.

Min fantastiske instruktør, Jenny, og hennes kjære, har utviklet et treningsopplegg som heter Inspired Movement, som går hver lørdag ved Vulkan, Oslo. Det er en blanding av gymnastikk, yoga og bevegelsestrening inspirert av dyrs måte å bevege seg på. Det skal jeg og H teste ut til helga. 

Vi skal ha kostymeverksted med de fine sambajentene. En dag som kommer til å bestå av tre ting: klipping, (veldig mye) liming og latter. 

Vi skal male stua vår. Nå er fargen i boks. Og jeg er helt sikker på at jeg endelig har funnet en farge jeg kan slå meg til ro med. 

Snart begynner tiden for forkultivering, og vinduskarmene skal nok en gang fylles med frø. Jeg skal plante tomater, agurker, squash, gulrøtter, aubergine, chilli, paprika, poteter, og så mye mer. Jeg har funnet et lite drivhus på knappe tre kvadratmeter som jeg tenker å bestille til hagen, som er laget som et plasttelt og kan tas ned igjen når sesongen er over. I fjor ble det for tørt til at squash og agurk fikk vokse frem. Men i år blir det andre boller.

I høst satte Håvard opp gjerde rundt hagen, men ble aldri ferdig før snø og is kom. Men til våren blir hagen helt inngjerdet, og vi kan la Balder løpe fritt. 

I påskeferien kommer mamma sørover. Og vi skal feire påske sammen her i sør, for første gang. Etter vi feiret påske i Praha for to år siden, fant jeg så mye inspirasjon i påskedekorasjonene som fylte alle torg. Jeg ble så inspirert at jeg lagde en mappe på Pinterest på flyet tilbake til Norge. Nå ser jeg frem til å knyte silkebånd på bjørkeris, fylle påskeegg, sette gåsunger i vinduskarmen og finne noen fine skispor på fjellet. Bypåske er noe annerledes enn påske på fjellet. Men det er ganske så fint likevel. 

Jeg og H har lovt hverandre at vi skal bruke kulturtilbudene i området mye mer enn vi har gjort tidligere. Vi skal være flinkere til å dra på konserter både her i byen og i Oslo. Og dette skal vi gjøre i ukedagene såvel som i helgene. 

By:Larm. Det blir. Ferdig snakka. 

Musikkens dag første helga i juni. Karnevalsparader og gratis konserter, festivalstemning og parkliv HELE dagen. 

Jeg gleder meg til å reise til Trondheim i april for å gjøre feltarbeid til masteroppgaven min. Jeg er glad for at jeg liker det jeg studerer, selv om jeg begynner å merke at jeg er en smule skolelei. 

Har du noe du gleder deg til i tiden som kommer? 

English: There are SO many things I'm looking forward to, the next six months. Concerts, dance practice, samba show in Oslo during the carnival (which our dance group are hired to do), gardening, the easter holiday and my mom coming to visit. We're also making costumes to the show we're going to dance at, and we are planning on painting our living room very soon. Many small and big things that makes me happy! 

What are you looking forward to? 

 

 

 

 

Sunday Mode: Pictures from this week

Denne uka har gått rasende fort. Jeg har skrevet på masteravhandlingen hver dag, men likevel ikke fått produsert så mye stoff som jeg ønsket. Og det er merkelig hvor interessant alt annet blir når man egentlig bør jobbe med skole. På torsdag skulle jeg skrive hele dagen, men endte med å legge alle bryllupsinvitasjoner i konvolutter, vasket hele huset, vasket klær, omorganiserte det lille gjesterommet, gikk en lang tur med Balder og gjorde yoga. 

This week has gone by so fast. I did almost everything but write on my thesis. 

I forhold til bryllupet vårt har vi valgt denne løsningen på invtiasjonene (for å gjøre det enkelt for oss selv å sortere): en type invitasjon til gjestene som kommer til middag, og en annen type invitasjon til gjestene som er invitert til fest. De sorte er til middag, og de hvite er til festen.

I've tried to finish up our wedding invitations. We decided on sorting out the invitations that are meant for our dinner guests, and the guests to our party. The black ones are for the dinner, and the white ones are ment for the party guests. 

_DSC2377.jpg

Det vanskeligste med bryllupsplanleggingen er faktisk invitasjoner og hvem som kommer til hvilken del av feiringen. Det er nytt for meg at roller og bordplassering i bryllupet blir en slags målestokk for hva gjestene betyr for meg. Noe som ikke har rot i virkeligheten. Hvem som blir satt til hvilken del av dagen vil jeg heller si er heller en målestokk for budsjettet vårt. Da jeg var hos skredderen og tok mål for kjolen min, sa hun at dette var et dilemma enhver brud snakket om i salongen hennes. Selv de rikeste med enorme budsjett og gjestelister(!). Hun hadde gjort seg selv veldig streng på at hvis noen av gjestene klager på at de blir invitert til "bare" fest, blir de tatt av gjestelista. Jeg forstod henne så godt, men det har jeg ikke hjerte til å gjøre selv. Men det kan være noe å tenke på til både vordende brudepar og inviterte. Det er brudeparets dag, og det et privilegium å bli invitert. Punktum.

Mens jeg satt og skrev på konvoluttene ble lyset helt fantastisk. 

My tailor told me that every bride she has in her salon, talks about guests complaining on being invited "just to the party" and not to the dinner. Almost as they feel that being a party guest means that you mean less to the bride and groom. And being invited to dinner means that you're like this "VIP" person. She told me that I should take the complaining guests out of the guest list, as she feels they are being rude to us as a couple. But I dont have the heart to do that. But this should be something to think about to all coming grooms- and brides, and GUESTS. It's a privilege to be invited. Period. 

As I was working on the invitations, the january light became SO wonderful. 

Jeg får vårfølelsen så tidlig på året her nede. Og det trenger jeg sårt. Den siste tiden har jeg og H tatt solarium 1-2 gang i uka for å kickstarte d-vitaminproduksjonen. Jeg er utrolig forsiktig med solarium, men nå var jeg litt der at "fader heller, nå trenger jeg litt energi!" Det skulle jeg gjort for lenge siden, for det gjorde underverker for både kropp og sinn. 

En liten brun hund hadde funnet veien til sofaen og sov så fint så fint i den varme sola.

I get this wonderful spring feeling so early when the sun comes out like this. Our dog found his way to the sofa, and enjoyed the sun while sleeping.

I disse dagene har også alle knoppene på Magnoliagreinen rukket å blomstre. Syns den blomstrer så kort.

The Magnolia has blossomed. It's a shame that it doesn't last so long. It's so beautiful.

Fredagsbuketten kom også tidsnok i hus. For tiden er det knitrende tulipaner som gir lys, varme og farger til en kald årstid. Det er så godt at små gleder som disse kan være så store. 

My friday bouquet these days are a simple, tulip bouquet. The colours brings warmth to the cold winter period we're in. 

I går (lørdag) hadde jeg avtalt å reise til Mjøndalen med en venninne for å trene CrossFit. Noe vi hadde avtalt i lang, lang tid, men som aldri hadde passet for meg. Og i løpet av natta klarte jeg å bli skikkelig syk, så jeg måtte avlyse halv seks om morgenen etter å ikke ha fått sove et lite minutt en gang. Jeg har fremdeles ikke rukket å bli ordentlig frisk, så jeg håper jeg blir bedre veldig raskt. En student har ikke tid til å være syk. 

Men i dag bestemte jeg meg for å dekke til frokostbord. Dette var første helgefrokosten vi har inntatt sammen ved kjøkkenbordet. Kanskje på tide å ta seg tid til dette igjen? 

I got sick last night, so I couldn't work out with my friend as I planned. I still haven't recovered as much as I hoped to do, but today I needed to eat a real breakfast with Håvard. Our first, real breakfast at the kitchen table this year. Maybe we need to this every weekend from now on?
 

I dag snør det her. Kanskje vi omsider (snart) får litt skiføre? Jeg har nemlig bestilt meg ski, og skulle så gjerne hatt muligheten til å teste løypene snart. Hvis det i det hele tatt finnes løyper å teste i nærheten. Men for nå er det kaffe og radio som teller. Jeg ønsker deg en deilig søndag videre. Nyt dagen. 

It's snowing here today. Im hoping to get enough snow to go skiing soon. But for now it's coffee and radio that's taking up the day. I wish you a lovely sunday! 

<a href="https://www.bloglovin.com/blog/18451019/?claim=6u424mmq95n">Follow my blog with Bloglovin</a>

A quiet tuesday afternoon

Jeg sov alt for dårlig i natt til å stå opp tidlig. Så dagen startet sent, men godt. Selv om jeg savnet de tidlige morgenstundene som jeg er så glad i. Men jeg tviholdt på morgenritualet mitt selv om det ble senere enn forventet. Og jeg dusjet, spiste min daglige tykiske yoghurt med nøtter og kvernet kaffebønnene mine og kokte en kanne med kaffe. Masteroppgaven ventet. Får jeg ikke jobbet med den - om ikke mye så iallefall litt, blir jeg tullerusk. 

English: I slept really bad last night. So I overslept. But even though my day started really late, I still had to keep my morning routine in check. So I showered, ate my turkish yoghurt with some nuts, and brewed some coffee. 

Jeg kjøpte meg nylig nytt kamera hos Maria. En bunnløst vakker sjel som lever slik jeg bare kan drømme om. Hun som har hjulpet meg å sette opp bloggen, og som lever i et gammelt tømmerhus, midt på et enormt tun, sammen med sine nydelige barn som fyller hjemmet med liv og uendelig kjærlighet. Så nå prøver jeg meg frem og leker med innstillinger for å sette meg inn hva jeg kan gjøre for å forstå dette apparatet. 

English:  I recently bought myself a new camera from Maria. She's a beautiful soul who has a way of life that is beyond my wildest dreams. She lives in an old farmhouse, in the middle of nature, with her beautiful children who fills her house with such warmth and unconditional love. She helped me set up this blog too. And now Im trying to figure out how the camera works, so I can take beautiful pictures too. 

 

Jeg ble hjemme i dag for å jobbe. Det betyr alltid at jeg må multitaske siden han her karen maser og aldri får nok kos. Eller mat, for den saks skyld. Men så er det jo alltid noe å gjøre her hjemme, så jeg klarer ikke konsentrere meg så godt om masteroppgaven min som jeg burde. Det er en grunn til at jeg alltid drar på biblioteket. 

English: I stayed home today. Working at home always means having to multitask all day since this little fellow here keeps nagging all day. He never gets enough cuddling (or food, for that matter). But I never manage to concentrate about my work when Im at home. There's always something else to do. So that's the reason I need to work at the library if I want to get things done. 

Og her ser dere hverdagen. Den uperfekte, "ustylede" studenttilværelsen som setter sin preg på hjemmet. Jeg synes det er fint. 

English: And here it is. The boring, imperfect everyday life. The student life that makes it mark on our home. I find it to be quite charming. 

 

Og midt i hverdagskaoset har vi fått opp tre ulike grønnfarger på veggen. Denne gangen skal jeg være 100% sikker på hvilken farge jeg vil ha her. Så nå får fargeprøvene henge her til jeg er helt sikker. Men jeg tror jeg har bestemt meg. Hvilken farge tror du det blir? 

English: In the middle of our everyday chaos I've painted the wall with three different shades of green. This time I want to be 100% sure of which colour I want. But I think I've decided. Which colour do you think I've chosen? 

 

Etter noen timer bestemte jeg meg for å bevege meg ut av døra for å få litt sollys i fjeset og roser i kinnene. Jeg tok med meg kameraet for å leke meg litt med lyset. Jeg elsker at et nytt kamera åpner for nye muligheter. 

English: After a few hours with work, I decided to go outside to get some sun in my face. I brought my camera with me. 

 

Jeg trenger lyset. Jeg trenger sola. Dagslyset og den skarpe, tørre lufta som biter litt i nese og kinn. Jeg suger det til meg og bygger opp energilageret til mørket kommer om kvelden. Og jeg fryder meg over at vi allerede har nesten en time mer med lys nå enn vi hadde før jul. 

English: I need the daylight. I need the sun and the crisp, cold air. I need to fill up energy during the day to survive the dark hours during the afternoon and evening. But I do feel happy that the hours are growing longer each day now.