Saturday

Kjære dere fine mennesker som er innom og titter hos meg: jeg vil bare ønske dere en kjempefin lørdag. Vi har nettopp sittet godt over halvannen time ved bordet, spist en lang frokost og drukket kaffe mens vi har hørt på Kings Of Convenience. Været og temperaturen utendørs er helt nydelig, og nå skal vi gjøre hagearbeid. Ser du forresten den fine skjærfjøla på bildet? Den har min dyktige tante lagd. Det er fint med håndverkere i familien. Nyt lørdagen. Varme klemmer fra meg. 

- J. 

Fredag i bilder

Ai, for en fredag. For et race. 

Den startet så rolig, med en lang morgen i slåbroken. En lang dusj, radioen på, frokosten på ovnen. 

Som jeg tok med meg i senga sammen med macen og den nyeste episoden av Fargo. 

Et par knekkebrød med egg, noen skiver ost og tomater sammen med grapefruitjuice og nykokt kaffe. Så enkelt, men så digg. 

Etter en stressende dag, løpende rundt i Oslo for å koordinere kollokviearbeid med to medstudenter og innspilling av podcast, løpte jeg ned på Mathallen som var rett ned i gata. Der møtte jeg Sahra, som er forloveren min og min beste venninne. Vi snakket om forhold, bryllup og hvordan vi skal feire 30års laget vårt. Jeg måtte så løpe ned til bussen og reise hjemover. 

Der ventet nystekte surdeigsbrød fra Øyvinds Microbakeri og deilige kanelsnurrer. 

Og en god, gammeldags norsk taco. Takk til min kjære! 

Nå venter quiz med venner og kanskje noen kalde øl. Ha en fin fredag!

Øyeblikkene innimellom

Jeg prøver å leve saktere. Jeg begynte å ta grep tidlig i fjor. Dagene skulle fylles med mindre gjøremål og mer magepust. Øyeblikkene skulle tilbringes ved å være mer i nuet, og ikke i går eller i morgen eller på telefonen. Men det er en reise. Det er en prosess, og slettes ikke en kunst man mestrer på noen uker. Mindfulness er kraftfullt men utfordrende. Og kanskje fordi vi har gamle, innbakte mønstre som forteller oss at "more is more". Men jeg liker det ikke. Hverdagsmaset er nok det nærmeste jeg kommer til å hate noe, for jeg skjønner ikke hvorfor dagene skal gå til å bare få endene til å møtes. Og jo mer jeg har å gjøre, desto verre føler jeg meg. Og det er kanskje fordi jeg har begynt å bli mer obs på hva stress gjør og hvordan den virker i kroppen. De siste ukene har vært sånn. Akkurat sånn. Og jeg har hatt vondt i hodet og vært mye trøtt. I går måtte jeg brått inn til Oslo for å gjøre kollokoviearbeid - noe jeg må gjøre i morgen også. Jeg ville si nei, men jeg kunne ikke. Så jeg satte meg ned for å tenke på hvordan jeg kunne gjøre dagen så fin som mulig. 

Etter å ha vært i mange timer på universitetet og plottet hodet fullt av skole, tok jeg trikken ned til sentrum og gikk gjennom Torggata. Jeg stoppet innom Mustang Sally for å se hvilket utvalg de hadde på blomster.

For å gjøre meg selv en liten pepp, kjøpte jeg en bitteliten bukett som jeg satt sammen selv siden man kunne kjøpe en og en blomst. Jeg gikk og så ned på posen innimellom og smilte, mens jeg hørte på Scarborough Fair og så på alle menneskene i Torggata. Jeg gikk så opp til Funky Fresh, hvor jeg skrev på oppgaven min, møtte Jenny og drakk kaffe. Den gode samtalen fikk meg til å tenke, reflektere og undre over mye. Men mest av alt gjorde meg takknemlig for de fine menneskene jeg møter på min vei.   

Vi gikk så ned til Åpen Scene for å ha sambatime. Jeg måtte gi opp da det var 15 minutter igjen av timen, for kroppen hang ikke helt med som den skulle og Jenny kjørte oss hardt. Men å, så godt det var å møte jentene igjen etter ferien. Og så godt det er å bli omfavnet typ to minutter etter man kommer inn i lokalet. Spesielt når jeg får vite at jentene allerede har bestilt seg hotellrom til bryllupet vårt. 

Dagen i dag har blitt brukt til multitasking. Mellom sånt som jeg gjør fordi jeg vil, og det jeg gjør fordi jeg må. I mellom det obligatoriske skolearbeidet er huset for tiden offer for en større og gradvis ryddesjau. Jeg kaster ut og gir bort litt hver eneste dag. Et nettkurs via No Sidebar har lært meg mye om "de cluttering" og ført meg tilbake på veien mot en enklere, saktere og ryddigere hverdag. Noe som fortjener et eget innlegg etterhvert som jeg vet hvordan å formulere det.

Jeg kvernet kaffebønner og stekte to egg til frokost. Men jeg gjorde det i det stille. Til en vag lyd av P2 på radioen og tassende hundepoter. Knekkebrødene ble litt ekstra staselig med timian på toppen. Og det fikk meg til å smile. 

Jeg drakk fra koppene jeg fant på brukten og fikk en liten følelse av hverdagsluksus mens jeg satt og tenkte på hvor takknemlig jeg er for det jeg har. For mannen i mitt liv, for den lykkelige hunden jeg har, for hjemmet vårt, for at jeg har en utdannelse, for maten på bordet. For de grunnleggende behovene som blir oppfylt hver dag, og at jeg egentlig ikke trenger mer enn det for å være lykkelig. Alt annet er en bonus, eller en potensiell kilde til unødvendig stress. 

_DSC4107.jpg

Jeg ser på plantene som vokser i vinduskarmen og tenker på at de skal bli maten vår om noen måneder. Jeg tenker på hvor fantastisk det er å kunne dyrke sin egen mat og hvor fantastisk det hadde vært å kunne være selvforsynt hele året. Jeg tror det var Hs oppgitthet over min klaging som fikk meg til å undre. Frustrasjonen med å kjøre i en gammel bil med et ikke-fungerende klimaanlegg gjennom vinteren gjorde meg lei og grinete. Og setningen "Vi skal være takknemlig for det vi har" brente seg fast i hjernebarken og har siden mint meg på viktigheten med å være ydmyk. 

Om morgenen våkner vi til frost, men innendørs har årets første Hegg begynt å få knopper. Hvis jeg bøyer meg nærme nok kan jeg kjenne lukta av vår og minnes hvordan det var å gå barfot i gresset. Som jeg gleder meg til å kunne gå utendørs uten sko. 
Og dette er alt jeg egentlig trenger. Klart det er fint med fine ting. Med et vakkert hjem. Med en fin fasade. Men det som egentlig gjør meg glad - ekte glad - er de små gledene. Blottet for stress og mas. De fine folkene som viser meg at jeg er av betydning, og som blir glad når jeg viser dem at de betyr noe for meg. Ingenting kan måle seg med følelsen av at man duger. Det er der den ekte gleden og kjærligheten til livet ligger. Og vi trenger alle å vite at vi betyr noe. Husk at du gjør nettopp det: du er ganske så fin. 

Kanskje det er derfor det blir færre gjenstander her. Kanskje det er en kausalitet mellom mellom det å trenge mindre når man opplever mer kjærlighet? Jeg tror det. 

Påskefunn

Når mamma er på besøk, har vi en tendens til å shoppe litt mer enn vi vanligvis gjør. Og kanskje litt mer nå enn vi gjorde tidligere da jeg bodde i nord - siden vi sjelden ser hverandre. Så i løpet av tiden hun har vært her har det naturlig nok blitt noen innkjøp. I morgen reiser hun hjem igjen, og jeg gruer meg litt. Påskeferien har vært fin, og det har gjort så godt å ha kvalitetstid med familie igjen. 

Vi har kjøpt flere frø, som har blitt til flere squashplanter som forøvrig vokser i rekordfart!

Jeg fant disse glassene og denne skjeen til 45,- kroner på brukten.. 

Og dette engelske porselenet. 

Og jeg elsker gammelt blått porselen, med klassisk fine motiver på. Eller blomstermotiver. Og jeg har nylig ryddet ut mye skrot fra skapene og ønsker kun å kjøpe nytt hvis jeg virkelig føler at jeg blir glad i tingene jeg kjøper. Ikke bare kjøper noe fordi det er fint. Erfaring tilsier at jeg ender opp med å bytte det ut igjen litt for raskt, og det synes jeg er veldig uøkonomisk. 

Til og med baksiden at asjettene er fine! 

På et tilfeldig besøk hos Stil-i.no på Revetal, påskeaften, ble en liten vinballong og en gammel melkeflaske med meg hjem. Jeg har lett etter en liten vinballong i flere år, så hjertet hoppet litt da det første jeg så i butikken var den. Og for ikke å miste sjansen, gikk jeg rundt med den under armen i 20 minutter før jeg kjøpte den. På veien hjem var vi innom Mester Grønn, der disse urtene ble kjøpt inn. Nå står de og fyller kjøkkenet med deilige dufter. 

Før ferien startet, og vi reiste til Vestfold til familiene våre, kjøpte jeg denne buketten. Siden liljene ikke var sprunget ut enda, visste jeg ikke hvilken farge de hadde. Da vi kom hjem igjen så de slik ut. I perfekt påskegult. 

Og i dag fant jeg en jakke jeg har lett etter siden i høst. Og jeg handler innmari sjelden klær til full pris, så jeg ble så glad da jeg fant denne til rød pris av rød pris. Nå må bare varmegradene komme tilbake så jeg kan bruke den til slengbuksene mine og hvite sneakers.  

CABIN LIFE

Vi startet påskeferien med en hyttetur i Porsgrunn. Vi er flinke til å ta oss tiden til å møtes når det har gått for lang tid siden sist. Og vi har ledd. Å, som vi har ledd sammen. Helt ubetinget. Helt ustriglet. Jeg kommer aldri helt over hvor energiberikende det er å være sammen med folk man er glad i. Og når været er dårlig ute, har vi krøpet oppi sofaen med pledd og litervis med presskannekaffe. Timene fløy avgårde når vi spilte Alias, og frokostsamtalene likeså. Da jeg og Hanne bodde sammen i Tønsberg var dagene akkurat sånn. Nå gjør vi det beste ut av de få dagene vi får sammen når vi først møtes. Men jeg verdsetter dem så veldig. 

Når nordnorske mødre kommer på besøk

Når mamma kommer på besøk er det enkelte ting jeg kan forutse at kommer til å prege oppholdet. Sånn som at huset kommer til å bli støvsugd mer, oppvasken er plutselig tatt, og plantene får mer kjærlig tilsyn. Tydeligvis er det ikke alt jeg gjør som er etter riktig standard. Men jeg har vel fremdeles mye å lære, sant? Nå skulle dessuten plantene mine få litt ekstra omsorg, og denne gangen setter jeg litt ekstra pris på det enn tidligere. På onsdag reiste jeg inn til Oslo for å ta i mot mamma. Siden jeg hadde sambaøving samme dag slo jeg to fluer i en smekk og dro mamma med. Jeg tror ikke hun har vært vitne til en trening jeg har vært på noen gang. Ikke engang da jeg turnet, gikk på fotballtrening eller hadde korøvelser. 

Vi startet oppholdet med en tur innom Peloton. Der spiste vi en hvit pizza og drakk Cola Zero, før Jenny kom innom og vi satt og snakket sammen helt frem til sambaøvinga startet. Det var mitt første møte med Peloton, og det blir nok ikke det siste. Ikke bare elsker jeg hipsterkafeer, men jeg elsker hipstere. Og jeg suger til meg inspirasjon i ethvert hjørne der det sitter folk med sære, sammensatte klesplagg. ELSK! 

Sykkelverksted, tusen typer øl, pizza og kaffe? Jeg er solgt! Men dama i kassa kunne vært litt hyggeligere. Eller i det minste spandert på seg et smil. 

På torsdag dro mamma meg med opp på Plantasjen her i Kongsberg. Jeg hadde vannet grønnsaksplantene mine EN gang for mye. En gang for mye er visstnok nok til at de dør. Så min nordnorske mamma kom til unnsetning med sine grønne(re) fingre. 

Hele kjøkkenøya ble oppdragsyter for 30 liter økologisk matjord og halvdøde stiklinger. 

Og som en nogenlunde stille tilskuer stod jeg og ventet på dommen. Kunne de reddes? Måtte jeg starte på nytt? I perioder føltes hele torsdagen som en episode av Greys Anatomy (den botaniske utgaven). 

Flere stiklinger måtte separeres, noe som betydde flere potter og et økende logistikkproblem. Spisestua vår er ikke veldig stor. Så jeg tok inn et ekstra bord som plantebord. Her står tomatstiklingene til overvåking på intensiv avdeling. Jeg har allerede begynt å forberede meg på å ta farvel med flere squashplanter. 

Siden dette bildet ble tatt har flere stiklinger reist seg, mens andre har avgått med drukningsdøden. Det var rett og slett ikke mer vi kunne gjøre. 

I  mellomtiden har jeg sådd frø jeg bestilte fra Solhatt. Jeg har prøvd å kjøpe de fleste frøene mine økologiske, men ikke alle har vært det, dessverre. 

Ettersom jeg klarte å ta livet av halvparten av stiklingene mine i fjor (jeg innser nå at jeg antagelig overvannet dem også), har jeg i år vært litt føre var og plantet dobbelt opp av alt. Om ikke mer. 

Nå begynner spisestua å se ut som en liten jungel. Men vi må ha is i magen i ca en måned til slik at vi får satt opp minidrivhus i hagen. I år skal vi ha et sammenleggbart drivhus av telt på ca 3m2 som forhåpentligvis hjelper oss å få mer avling. 

Da sola kom frem og spisestua var stappfull av stiklinger og frø, måtte vi ta middagen ut. Noe som forsåvidt var helt fantastisk. Men når nordnorske foreldre kommer på besøk er det en ting som alltid står på menyen: fisk. Og denne gangen var det søskenbarnet til torsken; Brosmen, som stod på menyen. 

Vet dere.. Jeg er så vanvittig skeptisk til alle disse matkassene, og har allerede avvist x-antall selgere på telefon på døra, for jeg ser ikke nødvendigheten ved å gjøre hvert eneste måltid til et gourmetmåltid. Noen ganger trenger man ikke mer enn litt lettsaltet fisk og bacon til middag. Vi undervurderer ofte hvor mye smak det kan være i enkle ingredienser. Samtidig som jeg tror at jo mer vi skaper et bilde av at matlaging er komplisert, desto mer penger bruker vi på tjenester vi ikke trenger. Og hva er vel bedre for kroppen enn villfanget fisk fra Atlanterhavet? Dagens lille refleksjon. 

Jeg begynner nok å komme mer i kontakt med det enkle i livet. Og jeg hadde glemt hvor deilig det egentlig er å ikke stille så høye krav til middagen. Å måtte være kreativ på kjøkkenet i hverdagen gir iallefall meg unødvendig mye hodebry. Kreativiteten sparer jeg til helga. Og det skulle bare en nordnorsk mamma på påskeferie til for å minne meg på om det. Og selvfølgelig litt bistand til et hageprosjekt som kunne gått i vasken. Mødre, ass. 

Coco-Coffee Body Scrub

Jeg begynte å bevisstgjøre meg selv på ingrediensene i produktene mine, i mye større grad, da jeg jobbet hos The Body Shop for flere år siden. Siden da har jeg prøvd å unngå kosmetikk jeg vet tester på dyr eller bidrar negativt til miljøet. Men nå har jeg også begynt å bytte ut deodoranter med aluminium til de uten, og bytter ut andre produkter til fordel for de som ikke inneholder like sterke og giftige kjemikalier. Jeg har vokst opp med atopisk eksem, men er heldigvis ikke like plaget lengre, som jeg en gang var. Likevel setter jeg pris på det å være snill med huden min. Det er tross alt det største organet vi har. 

Hudpleie er dyrt. Og særlig for en student. Og i det siste har jeg begynt å eksperimentere med hudpleie jeg kan lage selv. Det har både mye næring, er billig og skånsomt for huden. Har du salt, sukker og olje kan du lage ganske mye. Her har kaffegruten fått en resirkulering og blitt til en kroppsskrubb. Og som alltid: her er alt laget på gefyllen (jeg har ikke tålmodighet til å måle). 

1 filter med kaffegrut
1 halv boks kokosfett
1-2 dl sukker(eller salt)
Noen dråper eterisk olje for duft (kan sløyfes)


Varm kokosfettet i et vannbad til alt har blitt flytende. Ikke la det koke. Sett bollen til avkjøling og la den stå til alt har stivnet. Ta den deretter ut av kjøleskapet, la den stå på benken til den er romtemperert og pisk den til en glatt og fin krem. Vend inn sukker/salt og grut. Pisk til alt er blandet godt inn. Hell massen over i et glass med lokk. Ta-da! Det er alt du trenger å gjøre. 

Oppbevares helst i kjøleskapet mellom bruk. Da holder den seg lengre og beholder den faste konsistensen som er best egnet til skrubbing. Og husk å alltid bruke en god frotté-vott. Da får du best utbytte av skrubben. 

Disse dagene som kom og gikk

Da våren kom, ble dagene brått så innmari fulle. Så mye som plutselig måtte gjøres, og så mange steder vi brått måtte dra til. Dagene løper fra oss, men hva gjør det når vi likevel får så mye ut av tiden? 

Grünerløkka er mitt favorittsted her på Østlandet. Særlig når våren kommer. Og alle kunstverkene man ellers trår forbi i kulda, blir brått mer synlig enn noen sinne når sola dukker opp. Man løfter hodet, går etter lyset og brått legger merke til alt det fine rundt seg. 

Her om dagen var vi samlet på Mathallen i Oslo, der vi planla og lagde program for bryllupsdagen vår. Vi to, forlovere og toastmaster. Det er så rart å planlegge den dagen og vite at den skal stå om fire måneder. Det er så fjernt og fint på samme tid. Og min evne til å koble meg selv ut fra sosiale medier bidrar til dårlig dokumentasjon. Nok en gang. 

Og det er så fint å tilbringe tid med disse to. Utenfor vår vante sfære. Koble oss vekk fra hverdagen og hente oss inn i et pulserende byliv. Selv om jeg forguder roen, trenger jeg også maset sånn innimellom. Herlig ironi. 

Bordet får sjelden stå tom for blomster. Hele huset føles tomt uten knitrende tulipaner. Når våren finnes utenfor huset er det viktig å dra den innomhus også. 

Vi har vært på årets første loppemarked, der jeg fant dette skapet, men ikke kunne kjøpe. 

Innimellom alt vokser det i vinduskarmen. Det er bare en måned siden jeg først sådde agurk, tomat, squash, paprika og chili. I år håper jeg at jeg får mer avling enn i fjor. 

Så jeg sår litt hele tiden, i håp om at det blir nok. 

Akkurat nå er det mye planlegging som tar opp tiden vår. Hagen skal utarbeides ytterligere, gjerdet skal på plass, og vi skal sette opp et mindre drivhus. Midt i alt prøver jeg å finne tid til å endelig fullføre sertifikatet. Det går noe trått på grunn av tidsmangel. Men vi suger til oss så mye sol som overhodet mulig, og det gjør den hektiske hverdagen fin. Og særlig musikken som passer perfekt til våren og setter stemningen for årstiden vi går inn i nå, gjør meg så varm i brystet.

Happy dog on a happy day

Den siste tiden har været vært helt fantastisk. Og bare siden jeg tok disse bildene har nesten all snøen blitt borte. Vi tok frokosten utendørs og inspiserte gjerdespilene slik at vi kan planlegge å få opp stakitten så fort som mulig. I mellomtiden gikk Balder løs. Uten halsbånd, uten alt. Bare fri som fuglen. Mye skulle snuses på og bæres, og det gjør meg så glad å hunder kunne gå fritt. Slik vi alle levende vesener egentlig burde få. Vi har ikke store hageflekken her vi bor, men vi skal få mest mulig ut av den. Og målet er å ha en hage der vi bare kan slippe han ut uten å tenke på at han løper etter nærmeste katt, eller boffende mot alle som kommer på veien. 

Refleksjoner på en onsdag

Av og til kommer det dager der trangen til å reflektere er større enn andre dager. I dag er en slik dag. Her med et lite bildedryss fra dagen i dag: 

Midtveis i uka sitter jeg her og leser til både teoritentamen og historieformidlingsfaget. Dagen startet ute på trappa, med en powerbullet coffee og macen på fanget. Balder gikk løst fordi han alltid holder seg like i nærheten. Det er fordelen med å ha en hund som er fryktelig hjemmekjær: han vil aldri løpe fra flokken. Innimellom lesing og skriving ser jeg på YouTube-kanalen Boho Beautiful, som jeg har fulgt siden nyttår. I disse tider er det mye forandring i lufta hos meg, og jeg finner derfor stor inspirasjon hos folk som tør. De som lever drømmen. De som formidler et budskap om lys og kjærlighet til alle. 

Kirsebærblomsten blomstret så kort. Nesten metaforisk kort.. 

Kirsebærblomsten blomstret så kort. Nesten metaforisk kort.. 

For noen uker siden våknet jeg til en tekstmelding der det stod at en svært betydningsfull person i mitt liv hadde gått bort. Det er ikke alle som får et like nært forhold til barnehagetantene sine som det jeg gjorde. Og ja, jeg sier barnehagetante selv om det ikke lengre er greit, fordi hun var en tante for meg. Ikke av blod, men av nære bånd. Jeg kalte henne tante fra jeg kunne snakke og frem til hun ble borte. Og hver gang jeg minnes henne skal jeg fortsette å kalle henne tante. Hun som fulgte meg hver dag fra fem måneder til skolealder. Hun som var både hyttenabo, familievenn og barnevakten min. Familien min. Og etter siste års hendelser er jeg mer bevisst enn noen gang på hvor kort livet er. Hvor viktig det er at vi tør å være den vi er, og hvor viktig det er at vi flytter verdiene våre fra utsiden til innsiden. Hvor lite viktig det egentlig er å ha ting, når det vi trenger mest er kjærlighet. Til oss selv, til de som står oss nærmest og til de vi ikke kjenner. For hva er vel ting hvis vi ikke har kjærlighet?

Det er en klisjé det der, men en sannhet likevel; at livet er så kort. Og jeg husker hva pappa sa etter han ble rullestolbruker - hvor GLAD han var for at han ikke visste hva som ventet. Og når jeg ser tilbake på tiden som var, er jeg så glad for det vi hadde. Jeg tenker mye slik for tiden. Kanskje fordi jeg snart skal gifte meg. Kanskje fordi jeg snart skal være ferdig med seks års studier. Kanskje fordi jeg opplever de krefter jeg ikke rår over. Eller kanskje fordi jeg er i et skifte: det livet jeg en gang hadde, er forbi. Og nå venter noe nytt og ukjent.

Midt i alt, forstår jeg hvor mye jeg lever i fortid eller fremtid, men ikke i nuet. Selv om jeg prøver. Og gamle vaner gjør at jeg alltid streber etter mer. Et bedre utseende, finere klær, et finere hjem.. Slik som de fleste gjør. Samtidig er så jeg lei av akkurat det. Lei av presset, lei av det vi presset VI skaper for oss selv. For du skjønner.. Jeg tror ikke på det å gi skylden på alle andre for presset vi lever under. Vi skaper det for oss selv. Og jeg begynner stadig å ta mer ansvar for mitt eget liv og slik jeg ønsker å leve. Og jeg prøver å strebe etter en større definisjon på hva som er viktig for meg. Her og nå. Og jeg tenker nok mer slik nå, enn jeg en gang gjorde. For nå vet jeg hvor viktig det er å være tilstede her og nå. Takknemligheten for det jeg har og det jeg får. Og samtidig gi en god f*** i det andre skulle komme til å mene om det jeg foretar meg. Og jeg må samtidig innrømme at sistnevnte er vanskeligere enn antatt.. 

Jeg leste et sted "Your vibes attracts your tribe", og jeg tror noe inni der stemmer på en prikk. Etter jeg begynte å snu mine egne tanker og samtidig gå litt i dybden på hva som betyr noe for meg, begynte helt vidunderlige mennesker å dukke opp i livet mitt. Helt ut av det blå. Folk som levde etter samme prinsipper som meg. Som hadde samme interesser, samme humor, samme verdier. Og det var helt nytt for meg. Plutselig følte jeg meg ikke så alene lengre. Og nå begynner jeg virkelig å tro mer på hva tankens kraft kan utrette. Tankens kraft, universet, urkraften, eller hva enn slags krefter som rår der ute.. 

Jeg henter mesteparten av inspirasjonen fra min fine pappa. Jeg føler han er der, hver eneste dag. Som når jeg kjenner lite stikk i ryggen, eller når jeg hører et dunk i veggen etter å ha tenkt på han. Og jeg tror virkelig at han er der. Kanskje han veileder meg? Jeg velger å tro det. 

Ten things

1. Denne kjolen fra Asos, som jeg har SÅ lyst på til sommerens bryllupsesong.
2. Fiona Indian Duster Coat fra Odd Lovin
3. Når Amal Clooney går til FN for å adressere de grusomme angrepene på Yazidifolket i Irak, er tabloidene langt mer opptatt av hva hun har på seg og den voksende "baby bumpen". Og jeg blir nok en gang oppgitt over hvordan kvinnelig intelligens ignoreres i media og politikk. 
4. Kokosyoghurten som jeg tenker å lage denne uka. Forberedelsesvideoen finner du her
5. Jeg er på utkikk etter bryllupsko, og er helt lost på hva jeg vil ha. Egentlig vil jeg bare ha sandaler, men skredderen min mener jeg burde ha et par pumps til kirka også. 
6. Pop på nordnorsk er i vinden, og jeg ELSKER det. Kristian Kristiansen har en fantastisk sang som jeg har falt pladask for! 
7. Jeg drømmer om bryllupsreise og nye bikinier fra Zaful
8. Balders halsbånd begynner å bli utslitt, så jeg ser litt rundt etter alternativer
9. Denne kaffekjelen i copper. 
10. Etter at Balder spiste opp mine hvite Birkenstock (som var en stor sorg, ettersom de var helt perfekte for min plattfot), har jeg vært nødt til å se etter et nytt par. Og selv synes jeg disse med gullspenn var ganske så snasne. 

Bits+Pieces of a friday

Fredagen kommer som bestillt. Hver eneste uke, syv dager siden sist, dukker den lojalt opp igjen og igjen. Og det er den dagen i uka jeg koser meg mest. Forventningsfullt over de to dagene som oftest er dedikert til totalt ro eller aktiviteter som fyller meg med energi. Jeg pusler rundt i huset, vasker litt, støvsuger, flytter på småting og forbereder meg selv og huset til helg. Innimellom tar jeg meg tiden til å kose med Balder. Ingenting er så fint som en lykkelig hund når jeg tar meg pauser. Mens jeg sysler rundt i min egen verden, prater litt på telefonen med en nær venninne som kom med den fineste beskjeden på lenge, er sangen til Fleetwood Mac soundtrack for dagen. Teksten minner meg om den beste venninnen jeg har og hva hun betyr livet mitt.  
Alt må være nogenlunde på stell før helga starter. Ikke slavisk. Bare akkurat passe til at skuldrene kan senke seg. Fredagsblomsten har fått hedersplass i stua og på nattbordet. Noen blomster fra sist uke har overlevd, noen har visnet hen og noen har blomstret mer. Huset føles alltid så nakent uten blomster, og det er den ene ekstravagansen som alt annet gjerne kan vike for. I dag har jeg min siste kveld alene for en stund, og jeg tror den skal brukes på egenpleie. I morgen kommer han hjem, og huset fylles med litt mer liv. Nå kjenner jeg litt på at det blir godt med en ekstra person i hjemmet. Det er liksom ukomplett foruten han.  

Green livingroom

Om ikke lenge har vi bodd i huset vårt i to år. Men det er ikke før nå at jeg føler vi har fått en stue der jeg kan gå inn i rommet uten å finne feil og mangler. Og ja, jeg vet det bare sitter i mitt eget sinn. Men jeg følte hele tiden at jeg ville finne et uttrykk som sa noe om oss, som fortalte hva vi liker og hvem vi er som samboere. Endelig har vi funnet en farge som begge er like tilfreds med, som knytter fargene i rommet sammen på en mye bedre måte, og som passer til tapeten vi har på spisestueveggen vår. Sistnevnte var en veldig vanskelig oppgave, og jeg måtte gjennom ganske mange grønnfarger før jeg fant den riktige. Håvard var nok ikke superbegeistret over å måtte male stua igjen, men til mitt forsvar malte jeg stua selv de to siste gangene ;) 

Nå må jeg tilbake til masterskriving. En oppgave som tydeligvis ikke vil skrive seg selv. Og noen ganger tror jeg ikke at jeg selv ønsker å skrive den. Så nå må alle luker spikres fast så jeg kan isolere meg med den i noen timer. Jeg har sittet fast i samme kapittel i flere måneder uten å komme meg noen vei, men nå tror jeg endelig det begynner å løsne. Kryss fingrene for meg!
 

Inspirasjon: Flower Power

Jeg ble tidlig introdusert til rock&roll, og jeg fikk tidlig mine egne konsert VHSer av pappa. Stort sett all musikk han hørte på, hørte jeg på. Om omvendt. Men det skal sies at The Beatles fikk en større rolle i mitt senere liv, enn musikk-kasetten til Kaptein Sabeltann fikk. Jeg følte også veldig tidlig at jeg var født i feil tid, og jeg kunne ofte sitte å bla i fotoalbumene til foreldrene mine og gråte fordi jeg følte jeg hadde gått glipp av de mest fantastiske tiårene i historien. Jeg var, og er, et veldig følsomt barn og hadde alltid følelsene mine på utsiden av kroppen. Men det var tanken på at jeg hadde gått glipp av 1960-tallets kraftfulle politiske bevegelser som manifesterte seg i popkultur og motebildet, som plaget meg.

Jeg kunne se på den flere timer lange dokumentaren om Woodstock om og om igjen, og hadde bedre kontroll på Led Zeppelin enn Pytagoras på skolen. Og jeg var så forelsket i hippiebevegelsen. Det lange håret, de lange skjørtene, slengbuksene, gå barfot i gresset, friheten, tanken om fri kjærlighet. Alt. Og jeg vil definitivt si at den interessen har vært med på å forme hvem jeg er som person i dag. Og det blir stadig tydeligere, og tydeligere for meg. Og jeg elsket musikken som kom ut av rockerevolusjonen. At det brøt med alle tidligere normer og tøyde grenser. Men i oppveksten hadde jeg på samme tid et veldig distansert forhold til dette så snart jeg var ute av huset. For jeg syntes det var viktigere å skli inn i mengden (noe jeg slet veldig med). Jeg hørte på musikk jeg egentlig ikke likte og kledde meg slik jeg egentlig ikke ville, fordi jeg ville være som alle andre. Jeg fikk gjerne høre at musikksmaken min sugde, noe som førte til at jeg gjemte meg bort. Jeg var ikke sterk nok til å stå i mot det presset man er under som barn, fordi det blir sett ned på å skille seg ut når man er i den alderen. Og det er ikke før i dag jeg forstår hvor sinnsykt kule "særingene" på skolen egentlig var. De der som kledde seg svart, eller farget håret blått, eller kledde seg i hemp og var politisk aktive. Og åh, som jeg kunne ønske at jeg var en av dem i dag.

Kanskje hadde jeg vært stemplet som rar, men jeg ville hvertfall vært tro mot den jeg var på innsiden. Det er et dilemma jeg tror veldig mange slet med. For mange blomstret i alle mulige retninger etter vi ble gamle nok til å studere. Jeg var nok ikke alene i den søken etter hvem jeg var og er. Veldig mange kom ut av skapet, noen klipte håret superkort, enkelte begynte å bry seg om politikk, og andre som hadde vært idrettsfolk reiste verden rundt og ble rene omstreifere. Noen jenter som alltid hadde vært ganske anonyme ble offiserer i forsvaret, der en annen gutt farget håret lilla og ble brått en superdyktig danser, mens andre som tidligere hadde vært rebelske, fant roen og utdannet seg som sykepleiere og lærere. Også hadde vi metalfolkene som gikk med kattelinser og hvit sminke i skoletiden, som begynte på musikkonservatoriet og ble jazzmusikere. Fantastisk å tenke på! Og for meg er det vel kanskje det "flower power" innebærer; at du skal være tro mot deg selv, den du er, akseptere andre mennesker for hvem de er, elske ubegrenset, ha kontakt med naturen, være snill med din egen kropp og fordype deg i det som mater sjela di og gjør deg lykkelig. At du skal få elske den du elsker og at det ikke er noe som heter "å komme ut av skapet", sånn egentlig Og ikke minst fortsette å utvike deg som person ved å oppsøke nye mennesker og ny kunnskap. Og ved å gjøre dette får vi det overordnede målet som hippiebevegelsen jobbet for: Fred og kjærlighet. Som regel føler jeg bare dette fullt og helt når jeg er på konsert. Så derfor vil jeg dele denne videoen med dere for litt inspriasjon. Kanskje den inspirerer oss til å skape en litt enklere tid å leve i, midt opp i alle urolighetene. 

 

Sunday breakfast

En myk start på en myk søndag. Denne frokosten er veldig i vinden om dagene: gresk yoghurt og ymse frukt og bær. Og bittelitt økologisk akasiehonning og rå kokosflak. Jeg er veldig glad i kombinasjonen bringebær, blåbær og kiwi. Ved siden av har jeg lagd en kopp powerbullet coffee, som regelrett er fettkaffe. Her har jeg kjørt kaffe, kokosfett og en liten skje med smør sammen i blenderen. Det er en liten frokost i seg selv og hjelper deg i aller høyeste grad å holde blodsukkeret stabilt utover dagen. Den er perfekt som en kjapp frokost når man har dårlig tid. Det er noe jeg lærte for lenge siden hos min gode venninne Linn, som nå jobber hos Vita Univers
Jeg har visstnok også fått luftveisinfeksjon i løpet av foregående uke, så jeg er veldig lite fungerende og kan ikke gjøre noe annet enn å holde meg i ro den kommende uka. Så det er et bevis i seg selv om at du burde vente til du er helt frisk fra en forkjølelse før du trener. Og samtidig huske på å kle deg godt selv om det blir varmt når sola skinner. Vi blir virkelig lurt av varmen fra sola, og nå forstår jeg omsider hva mamma mente med at "varmen lyver" da jeg var liten. Som trøst hører jeg på den nyeste singelen til Fleet Foxes, som jeg føler jeg har ventet på i hundre år. Hør den her. 

Friday

Hipp hurra for fredag! Og FOR en fredag det har vært! Sol hele dagen. Åpne jakkekrager, bar asfalt, kaffe i sola og ferske blomster på bordet. Denne uka har vært et jag uten like, og når fredagsfølelsen endelig melder seg er det som å lukte på frihet og ro. Denne uka og neste uke er jeg gressenke, så etter en lang husvask (med denne sangen på høyttaleren) og mat, ser jeg frem til å synke ned i sofaen under pleddet. Forkjølelsen jeg fikk sist uke har nok en gang blusset opp, og jeg har ikke lyst til å gjøre noe annet enn å ligge i sofaen for å kose meg med å synes synd på meg selv. Det er lov av og til. Og selv om gullrekka er en storfavoritt hos de fleste, skal jeg ha det stille og lese gjennom Bleubird-bloggen, for å sanke inspirasjon.

Ha en nydelig helgestart!

KVINNEDAGEN

Dette innlegget er skrevet til alle som mener at kvinner - i 2017, ikke lengre har noe å heve stemmen for. Det er for den som mener at vi bør være stille og mener at norske kvinners ubehagelige opplevelser er bagateller. Det er skrevet for den som mener dette, selv om jenter i Norge, daglig, opplever sjikanering bare på bakgrunn av kjønn. Jeg skriver dette innlegget til den som måtte synes at seksuell antasting på en uteplass er akseptabelt. Og jeg skriver dette til den som mener at lettkledde jenter er horer. Jeg skriver dette til deg som valgte å stå i ryggen til han, eller hun, som voldtok - og ikke offeret. Jeg skriver til deg som klager på at feminister drar alle menn over en kam, men aldri eller hever stemmen for å vise din solidaritet til kvinner som må kjempe alene. Jeg skriver til deg som synes det er guttestreker å stikke hånden din nedi trusa på jenter som ikke har gitt sitt samtykke, eller blir sint når hun ombestemmer seg og ikke vil ha sex. Jeg skriver til deg som kaller deg antifeminist, er medlem av "Mannegruppa Ottar" fordi de har så god humor, og synes Donald Trump er en fin fyr. Jeg skriver til deg som bruker ordet "bitch" mot en kvinne som velger å sette grenser. Jeg skriver til deg som bruker ordet "homo" som et skjellsord, eller som synes Gay Pride er unødvendig. Jeg skriver til deg som skriver nedsettende om kvinner i offentlige forum.  Jeg skriver til deg som ukritisk onanerer til gratis porno som er stappfulle av narkotikaavhengige jenter og hevnporno. Jeg skriver til deg som mener at feminisme gjør menn om til kvinner, men ikke forstår at enkelte menn trenger friheten til å vise følelser, selv om DU ikke gjør det. Jeg skriver til deg som har gjort det utrygt for kvinner å gå hjem fra byen, eller ta del på et naschpiel: det er du som gjør alle menn til en potensiell voldtektsmann i våre øyne. Det er ikke vi. 

Men jeg skriver også til mine medkvinner. Dere som er med på å skape konkurranse, uoppnåelige skjønnhetsidealer, som oppfordrer til plastisk kirurgi fordi det er trendy. Jeg skriver til dere som føler en trang til å eksponere dine veltrente glutes på instagram, men ikke tør å stå naken i fellesdusjen. Jeg skriver til deg som ber mødre om å amme spedbarn på et offentlig toalett fordi det er ekkelt, men ellers ikke har noe problem med nakenhet i sosiale medier. Jeg skriver til deg som kaller deg antifeminist, men som aldri i livet kunne gått tilbake til 1950-tallets kjønnsroller. Jeg skriver til deg som sier du hater feminister, men samtidig klager på hvordan kvinner i toppsjiktet ikke blir respektert på linje med menn. Jeg skriver til deg fordi vi tar store tilbakesteg ved å vende fokuset bort fra det våre forgjengere har jobbet for å gi oss. Og ved å fortsette å heve stemmen, ved å kjempe for at våre rettigheter skal vedlikeholdes, sender vi ut et budskap til de landene og de lederne som mener at vi er mindre verdt fordi vi er født som kvinner. At vi er svakere, selv om vi er skapt til å sette liv til verden, til å være mødre, til å være omsorgspersoner, til å være et av naturens største mysterier. 

Gå ut og vær en sterk kvinne! Vær deg selv. Vær god nok! 

Gratulerer med dagen! 

Ten things

1. Disse bildene av amerikanske hippiesamfunn på slutten av 1960 årene. Som ser helt fantastisk, fredfulle ut. 
2. Denne blusen fra Indiska
3. Bleubirds oppskrift på kyllingsalat
4. MONQ aromaterapi sigaretter, som er blottet for skadelige stoffer og kun inneholder urter, eteriske oljer røkelse. 
5. Thomas Dybdahls nye album. Og konserten vi skal på 25.mars på Sentrum Scene. 
6. Intervju med Earth Mama Kelci Potter i Mother Mag.  
7. Intervju med Jemima Klarke: om å gi slipp på Girls og om livet.
8. Alt jeg vil kjøpe fra Bohemian Diesel
9. Lookbook fra Electric Love Company
10. Denne kropsskrubben jeg lagde i går, av kaffegrut. Som forresten var helt fantastisk!

Siden sist

Siden sist har jeg feiret Fastelavn med min niese som er på vinterferie fra den nordlige delen av landet.. 

Vi har besøkt Kongsbergmarken som åpner i forbindelse med den årlige vinterfestivalen. 

Har jeg tatt med meg lillesøster og niese til Oslo for litt etterlengtet kvalitetstid. Noe som ikke kommer for ofte når vi bor på ulike steder av landet.

Vi har spist lunsj på Nighthawk Diner. Burgere, Cæsarsalat og Chili Cheese Fries. 

Jeg og H har også prøvesmakt kaker til bryllupet. Jeg fallt for ostekaka og krysningen mellom pasjonsmousse og sjokolademousse. Jeg gleder meg skrekkelig til å smake på dette igjen. Og flaks for oss kan vi spise de samme kakene i kakedisken, siden cateringen har egen kafé. Condelica i Drammen.

Og i dag startet vi dagen med nykvernet kaffe og ovsstekt potetomelett med serranoskinke. 

Vinterferie, altså.

Vinterferie, altså.

Jeg kjemper mot en dårlig blogglyst og innser stadig at dette er et overskuddsprosjekt. Instakontoen min har mistet ganske mange følgere, og jeg føler ikke for å legge så stor innsats i sosiale medier akkurat nå. Noen ganger må det virkelige livet bare leves. Og det er så deilig. Så plutselig kommer inspirasjonen tilbake og bloggingen blir litt hyppigere. Men akkurat nå må den bare komme i rykk og napp. Og jeg håper du ikke straffer meg for hardt for det. I stedet kan du høre på Thomas Dybdahls nye album.