Slå krans om adventstiden

Adventstiden ble ikke helt det jeg så for meg. I kjølvannet av førjulskosen ble en av de mest betydningsfulle personene i livet mitt revet brått bort. Det er forferdelig vondt. I skrivende stund er jeg på vei mot Narvik for å delta i begravelse. Men jeg skal gjøre mitt beste for å være både sterk og positiv, fordi det er det rådet jeg ville fått fra henne. Hun var slik. Smilte hele tiden og lo en slik rungende latter som bare bestemødre kan. Jeg er helt sikker på at hun hadde ønsket at vi skulle gjort adventstiden akkurat så fin som vi opprinnelig hadde planlagt. Derfor skal jeg gjøre nettopp det. 

_DSC1333.jpg

Porten foran huset vårt har nemlig fått pynt. i jakten på de perfekte kransene fant vi disse to, og med røde fløyelsbånd ble de så julete og fine. De ble hengt opp etter mørkets frambrudd, og derfor ble det vanskelig å få et fint bilde. Men jeg tenkte å lage et innlegg om julepynten vår når jeg kommer ned igjen. Huset har nå fått på seg juledrakten sin med både girlander og lyslenke, så nå er det så innmari deilig og knitrende godt å komme hjem om ettermiddagen. 

_DSC1338.jpg

Kransene er akkurat slik jeg vil ha dem: grønne, naturlige og enkle. Slik jeg liker julepynten min. Jeg klarer aldri å rive meg vekk fra den røde, varme fargen, men den er ikke sterkt framtredende blant pynten vår. Jeg blir stadig mer frelst i de naturlige elementene i form av kvister, barnåler, svibler og naturlig belysning som stearinlys. Den naturlige julen står sterkt hos meg (jeg innser at jeg nettopp overbrukte ordet "naturlig"). 

_DSC1344.jpg

Det er mange ting som gir meg den riktige julestemningen, men den barnslige julegleden blir sjelden så fremtredende som når jeg trekker inn duften av barnåler. Det er den ultimate julelukten for meg. 

Søndag

Hei første søndag i advent. Jeg innså straks etter jeg stod opp at vi har gjort en elendig handlejobb denne uka, og derfor har de siste dagene båret preg av "man tager det man haver" i kjøleskapet. I dag skal jeg begynne redigeringsjobb av bilder jeg tok på fredag, skrive takkekort og planlegge siste innspurt av julegaveinnkjøp. Jeg skal også kaste meg tilbake på "slow challenge", som måtte vike for en reise til hjemlige trakter og deretter en annen tur like etterpå. På tirsdag skal jeg omsider få se Fleet Foxes, og derfor hører jeg meg opp på musikken. Sola skinner, så kanskje jeg må ta meg en tur ut i samme slengen? 

Ha en kjempefin første søndag i advent!

Lørdag i bilder

En perfekt lørdag for meg inneholder disse aktivitetene: kaféfrokost, en dobbel latte (uten sukker), byvandring i bruktbutikker og blomsterhandelen, middagsinnkjøp og en rolig kveld med tente lys. Gi meg det, og jeg trenger ikke mer. 

En av de få kaféene jeg synes det er verdt å besøke i Kongsberg, er Kåre Joâo. Og det er fordi det er den plassen i byen som streber ettertrykkelig etter å være et sted med sjel, som kan tilby folk noe annerledes enn de andre stedene vi finner. og det funker.  På hver av de lørdagene vi starter dagen med kaffe og avislesing, ender vi opp her før vi vandrer videre. 

Vestsiden har fått på seg juledrakten sin. Men hvor alle menneskene var i dag, vet jeg ikke! Fordi det var lite folk i gatene ba jeg H om å ta et bilde av meg. Og det ironiske er at selv om jeg spør om noen kan ta bilde av meg, blir jeg grinete fordi jeg egentlig ikke har så lyst. Jeg presser meg til det fordi et av nyttårsforsettene mine er å tørre å bli avbildet mer. Så slik ser det ut når jeg ønsker å ikke bli avbildet: 

Vi lette rundt etter en spesifikk type juledekorasjon i de bruktbutikkene vi kom over, men fant ingenting. Deretter gikk ferden videre ned til østkanten av byen, der jeg snuste rundt etter kranser som vi planlegger å dekorere inngangen med. 

_DSC1110.jpg

Jeg syntes det var vanskelig å velge, og falt spesielt for den enkle kransen lagd av olivengreiner Til min store utålmodige forskrekkelse, overtalte H meg til å vente litt til. 

Hjemme hadde jeg to bunter med misteltein som jeg kjøpte i går, og ikke har visst helt hvor jeg skulle henge opp. Så jeg ga den en foreløpig plass på kjøkkenet til jeg finner ut hvor i taket den skal få lov å henge. 

Selv om jeg har pyntet huset i tre dager, følte jeg ikke at krona på verket var på plass før den ordentlige adventstaken kom på plass. Selv er jeg ikke spesielt glad i de lilla lysene, så jeg bruker alltid hvite. 

_DSC1187.jpg

Til middag bestemte vi oss for å lage smørbrød med roastbeef. Vi kjøpte skivet roastbeef, gherkins, majones fra Røros og olivenbrød. Og noen ekstra oster, bare fordi det er så sabla godt. 

Kveldens snacks ble grønnkålchips med havsalt og parmesan, som er så himla godt! Bare å blande parmesan (etter smak) sammen kålen og olivenolje og salt. Inn i ovnen på 15o grader varmluft i 15 minutter på rist, skru av temperaturen og la døren stå åpen til chipsen har tørket og blitt helt sprø. Jeg liker godt å steke den litt ekstra slik at den blir litt nøtteaktig i smaken. Perfekt!

Resten av kvelden ser slik ut: vi spiser til vi blir alt for mett og ser på film til vi sovner foran tven. En perfekt slutt på en perfekt lørdag. Håper din lørdag har vært like fin. Ta vare på deg selv!

Velkommen advent på en fredag

Velkommen advent. Den varme, kalde tiden av året hvor vi tenker på andre og luner oss inn i hjemmene våre. 

_DSC0278.jpg

Jeg hørte på P2 i morges, om pakkekalenderens plass i samfunnet og hvordan vi bruker 1,2 milliarder i året på pakkekalendere. I år har jeg fått en te-kalender fra Pukka hos mamma. Og jeg føler det er helt innenfor med en ny tesort hver dag fremfor det å få mange ting jeg egentlig ikke har bruk for. 

_DSC0287.jpg

I går skulle vi henge opp stjerner og sette opp adventstaker, men fikk ledningstrøbbel og måtte utsette opphenging. Vi fikk hengt opp litt pynt likevel. Jeg lagde disse to superenkle kransene som jeg hadde lyst til å pynte vitrineskapet med. I år har jeg planer om å pynte litt annerledes og litt mer enn jeg gjorde i fjor. Og jeg planlegger å pynte jevnlig gjennom adventstiden, både ute og inne. 

_DSC0291.jpg

Når jeg stod opp i morges var det første jeg kjente duften av eucalyptus, klementin og svibler. Julefølelsen kom krypende ned trappa. 

_DSC0294.jpg

Og jeg elsker de varme lysene fra stjernene og stakene. 

_DSC0308.jpg

Jeg elsker også dette nye stuebordet vi kjøpte for noen av bryllupspengene våre. Vi har brukt lang tid på å finne et bord vi ser for oss å ha i mange år, og endelig falt valget på dette bordet fra Gubi. Vi lette etter et bord som var enkelt, stilrent og tidløs nok til at det kunne passe inn hvor enn vi bor. 

_DSC0302.jpg

Minuset er at bordet er i logrehøyde, så vi må velge med omhu hva slags gjenstander vi setter på bordet når Balder er i nærheten. 

_DSC0318.jpg

I dag skal jeg fotografere en helt ny person. Jeg gleder meg veldig. Ønsker deg en nydelig fredag!

Et lys i mørketiden: Narvik

I helga var vi hjemme i Narvik en tur. Det er så viktig å ha disse små turene nordover innimellom. Som oftest reiser jeg alene, men noen gang tar jeg med meg H. Denne gangen hadde vi også med oss svigers. Fotolyset var vanskelig og mange bilder ble for mørke og kornete, men noen dugende knips fikk jeg tatt innimellom. Inne på Museum Nord lærte vi om grunnleggelsen av Norges første jernbaneforbindelse til utlandet (Ofotbanen), samisk kultur i regionen og næringsutviklingen som gjorde det mulig for folk å bo og isysselsette seg i fjorden. På Narviksenteret, som jeg brukte i avhandlingen min, lærte vi om krigen i Nord-Norge og hvordan all krig starter med holdninger og spenninger mellom folkegrupper og nasjoner. Også det viktigste av alt: at også vi nordmenn har prikker på vårt historiske rulleblad som trenger å bli påmint om når vi kritiserer og fordømmer.

Vi spiste sushi og lokal mat i toppetasjen av hotellet som hadde panoramautsikt over fjord, fjell og bylys. Jeg fikk endelig se nordlyset igjen, og noen fikk se det for første gang i sitt liv! Vi fikk også oppleve hvor stor forskjell det utgjør å bare ha 2-3 timer mindre lys i døgnet. 

Med de få timene med lys som finnes der oppe på denne tiden, blir andre trøtte og slitne, mens jeg hopper tilbake i mitt nordnorske skinn som en tøyd gummistrikk man slipper tak på. De mange tusen lysene vi tenner og den lokale hyggefaktoren som består av folk som bare stikker innom for å si hei uten å ringe på dørklokka, eller roper "heia" når man møter hverandre på kafeen (nesten som om at vi hilser og heier på hverandre i samme sleng) - den gjør meg ekstra stolt og varm i brystet over å være født og oppvokst i denne delen av landet. Det er et lite håp i meg om at jeg kan bidra til at folk føler seg trygge nok her nede til å bare stikke innom uten å sende sms først, eller alltid ha grunn til å ha noen hjembakte lefser i fryseren som er kjekk å ha "i tilfelle vi får folk i huset". Å bare stikke innom hverandre er så fint og hjertevarmt. Det gjør det overkommelig å eksistere i en tid hvor lys og D-vitaminer er mangelvare. Kombinasjonen og varmen man får av vennskap og stearinlys er som å ladde opp batteriene når man alltid går på sparebluss. For det å leve i mørketiden vi trår inn i nå er som å ta en iPhone med ut i kulda: Du er 100% når du står opp og 10% når du har trødd utenfor dørstokken. Og da trenger du folk som kan fylle deg med varme og energi.

Til å være i et arktisk strøk kan det kalde Nord-Norge være den varmeste plassen å oppholde seg på om vinteren. Det er husrom fordi det finnes hjerterom i ethvert hjørne. Alle burde ta seg en tur dit, for det er det jeg kaller for et "lys i mørketid". 

My slow morning

Jeg begynte dagen med å gå tur med Balder. I natt har snøen virkelig lavet ned, og vi våknet opp til et vinterparadis. 

_DSC0010.jpg

Det er virkelig vanskelig å holde julestemningen tilbake når jeg vet at det er advent neste helg, og ser hvor hvitt det plutselig har blitt utenfor. Balder er særlig fornøyd med snøen og ruller så ofte han kan (og jeg synes det er maks irriterende fordi jeg må surre han både en og to ganger ut av båndet).

Det at snøen ligger så fint på bakken nå gjør forresten at jeg får betraktelig bedre samvittighet for å ha satt utendørsbelysning i trærne i hagen LITT tidligere enn vanlig, i år. 

Inne har jeg også sneket inn litt juleduft. Sviblene er i ferd med å vokse seg store nok til at de slår ut i blomst. Og noe av det første jeg kjente da jeg stod opp og gikk opp i andreetasjen i dag var lukta av svibler. En ubeskrivelig, perfekt juleduft. I år er for øvrig første gangen jeg har en rosa julestjerne i hus. Er den ikke fin? 

I dag pakker vi bagen, for i morgen tidlig reiser jeg, H og mine svigerforeldre til Narvik for å besøke mamma. Jeg gleder meg noe helt forferdelig til å komme hjem til mørketiden. Jeg har bodd på Østlandet i ti år og blir ikke helt vant til desember måned med sol. Julefølelsen kommer ikke før dagslyset har forsvunnet og alle de små, tusen lys har blitt tent. 

_DSC0059.jpg

Jeg har pakket enkelt for anledningen og kjører en helt enkel base med jeans og to hvite trøyer som jeg kan kombinere med ulike kimonoer. Til lørdagens middag har jeg pakket med en maxikjole. Med årene har jeg blitt kjolejente, og det hadde jeg ikke trodd på hvis du fortalte meg det for ti år siden. Det er dessuten helt fantastisk å bare reise med håndbagasje! Jeg reiste med håndbagasje for første gang i høst, noe som var en ny opplevelse for en som tidligere har reist til Nord-Norge med overvekt. På bare en langhelg. Kremt. 

_DSC0062.jpg

Gårsdagens klagefrie dag gikk kjempefint forresten. Helt til vi så mandagens episode av Farmen. Da klarte jeg ikke holde tankene mine for meg selv lengre. Jeg ser ikke underholdning å bryte ned enkeltpersoner til det punktet hvor man sitter med fysiske skader etter kamper, er kraftig mentalt nedbrutt og fremdeles fortsetter utpsyking etter det er ferdig. I tillegg fortsetter den uendelige baksnakkingen etter vedkommende er ute av programmet. Det å rotte seg sammen som gruppe mot én person er en type holdning og væremåte vi formidler videre til barn og unge. Og det her er grunnen til at jeg lar meg overdrevent rive med: Hvis vi vil ha en stopp på mobbing må det starte med oss voksne. Så lenge jeg ser denne opptredenen blant voksne mennesker vet jeg at det vil fortsette blant barn. Hvordan kan vi løse den problematikken når vi selv ikke vet hvordan å te oss mot andre? Kvalmt. Jeg blir provosert hver bidige gang jeg ser slik oppførsel blant de som skal være forbilder for unge. Reality eller ei.

Sånn. Det var dagens klage fra meg.

_DSC0068.jpg

I dag skal jeg pakke, rydde, vaske og levere fra meg Balder på et dyrepensjonat for helga. Det er meldt storm i morgen, og jeg håper ikke det går utover flyturen vår. 

Ha en kjempefin dag!

Slow challenge dag 4: Ikke klag en hel dag

Jeg var litt usikker på om denne var gjennomførbar. I første omgang omhandler det at jeg elsker å klage (haha). Jeg har med årene blitt svært miljøskadet av et studie som går ut på det å problematisere alt og verden rundt meg. Alt skal settes under debatt. Men denne dagen skal jeg ikke klage, og jeg skal heller fokusere på noe som burde få enda større plass i livet hver dag: takknemlighet.  

_DSC9569.jpg

Jeg har så mye å være takknemlig for. Jeg har en fantastisk mann, et trygt hjem og en varm seng å sove i hver kveld (hver kveld tenker jeg på de som ikke er like heldig). Jeg har fantastiske venner som har gjort en solid innsats over flere år for å ta vare på meg, og jeg har en herlig familie. Samtidig påberoper jeg meg retten til å være takknemlig og stolt(!) for det jeg har fått til de siste årene med tanke på utdannelsen. Som legen mi sa til meg i dag: det var slettes ikke gitt, men det gikk likevel. Det jeg sitter igjen med er en følelse av at jeg klarer å ro meg gjennom utfordringene jeg møter, og derfor har jeg også bestemt meg for å begynne på norsk årsstudium etter jul. Så i anledning å ikke klage, skal jeg heller rose meg selv litt. Og jeg utfordrer deg til å gjøre det samme. 

Kan ikke du som leser dette være så snill å dele hva du er stolt av i kommentarfeltet? Det hadde vært utrolig hyggelig å lese. La oss være litt snille med oss selv hverandre i dag. 

Nesten advent

Det murrer i magen. Den velkjente følelsen som bobler frem og utvikler seg utover høsten. Hvert år kommer den. Det begynner om høsten når den første nattefrosten har lagt seg, og rimlaget ligger som en hvit filt over landskapet. Til og med husveggene er hvite. Når du trør ut på gresset hører du små knaselyder og kulda biter seg fast rundt neseborene når du puster. Du trenger ikke å ha vært ute av huset særlig lenge før du blir rød i kinnene. Og da begynner det. Det er den tiden av året igjen. 

For meg er det nesten som en refleks. Det begynner med de første sviblene, etterfulgt av turer på de ulike julemessene og deretter lange helgelunsjer med tente lys. Og jeg lar adventstiden få  plass i hjemmet i små drypp. En liten svibel her, en liten julesang der, og plutselig har tiden for å henge opp julelysene kommet. Det er ikke lenge igjen nå, og jeg tillater meg selv til å kjenne litt ekstra etter. Det genererer ro og ekstra land tid til å nyte. Selv om dagene blir kortere ute, blir tiden til å nyte mye lengre. Jeg elsker å tillate meg selv ekstra tid til å sanse den siste fasen av året. Med alle luktene, lydene og smakene den innebærer. Likevel bryter jeg aldri med tradisjonene mine. Noen ting må vente til tiden er inne for å at jula skal få den riktige substansen. Det innebærer ting som når adventstaken blir satt i vinduskarmen eller når juletreet blir pyntet. Jeg viker aldri fra første søndag i advent og kvelden før kvelden. Men i tiden før bruker vi litt lengre tid enn vanlig til å sitte rundt bordet med tente lys.

Denne helga har snødrysset lagt seg lett på bakken og vi har vært på årets første julemarked. Det er vanskelig å ikke komme i den riktige stemningen. I det siste har jeg oppdaget mye ny, gammel musikk. Det er helt fantastisk at gammel musikk kan være ny for meg. Som en ny hit, eller uoppdaget perle. Det er perfekt for en som sjelden hører på nye hits. Særlig denne sangen fra Leonard Cohen som minner meg om noen jeg kjente for mange år siden. Etter Melissa Horn-konserten sist helg ble jeg også inspirert til å begynne å spille mer igjen selv. Kanskje det er slik jeg skal runde av dette året? Med mer sang og mer musikk?

 

 

Slow challenge dag 3: Declutter mitt digitale liv

_DSC9940.jpg

Lange logger, endeløse vennelister med folk du ikke har pratet med siden ungdomsskolen, folk du følger på Instagram men som du er redd for å slutte å følge, telefonlista som er full av telefonnummer du ikke aner hvem tilhører, mapper med innhold du ikke bruker, bilder og dokumenter som alltid forblir usortert, og alle de tusenvis av bildene på mobilen du føler du vil få bruk for på et tidspunkt. Men det skjer jo aldri. 

Mitt digitale liv blir litt som klesskapet: Jeg samler på så mange linker, bilder og dokumenter som jeg tror jeg vil få bruk for. Det blir lagret i håp om at jeg får bruk for dem på et plutselig tidspunkt. Men når skal jeg få bruk for de fem bildene jeg tok av stua vår i oktober 2015? Jeg har drevet på med decluttering i mange måneder nå, også i min digitale verden. Det har innebåret å sortere bildemapper på min eksterne harddisk, tømme harddisken, rydde i bokmerkene på nettleseren min, sortere appene på mobilen og slette apper jeg ikke bruker. I dag er teknologien en veldig stor del av livet vårt, så det kan lett oppstå kaos her også. Derfor mener jeg det er like viktig at vi finner et system som gjør det enkelt og oversiktlig som på alle andre områder. 

I dag skal jeg:

Tømme loggen i Safari

Rydde i appene på telefonen (som har blitt litt rotete igjen)

Sette inn avtaler i kalenderen

Tømme dataen for serier og nedlastede filer

Tømme bokmerker og leselisten

Overføre bildefiler til mapper på den eksterne harddisken min

Bruker du å rydde i ditt digitale liv?
 

Slow challenge dag 2: Mediter i 15 minutter

En vanlig tanke om meditasjon er at man trenger å sitte med beina i kryss, med øynene lukket og være stille i lange perioder. Dette er bare en av mange teknikker, og egentlig finnes det ingen feil måte å meditere på. Jeg bruker forholdsvis mange metoder og føler meg også ganske heldig som har mange elementer i livet som kan sette meg inn i en meditativ tilstand. Det viktigste for meg er først og fremst pusten. Uten den er det vanskelig å finne den indre roen man trenger for å meditere. Jeg har skrevet mer om pusten her.

_DSC9921.jpg

Jeg lever med angst, og det er mye vanligere å leve med enn det mange tror. Vi prater ikke nok om det til at angst har blitt normalisert, så derfor er jeg veldig for å skrive det. Angst er ikke farlig og det går an å leve et godt liv til tross for at den er der. Fordi jeg har levd med angst siden tenårene har jeg plukket opp mange lærdommer underveis. Pusten min, sansene mine og høysensitiviteten min hjelper meg gjennom de tyngste takene. For de kan komme helt plutselig, uten forvarsel. Som regel er det svært forutsigbart, fordi jeg har lært meg selv å kjenne. Så jeg klarer ofte å forebygge symptomer, eller prøver å utfordre den. Det viktigste er at den ikke skal dominere livet mitt, og det føler jeg at jeg oppnår. For meg er femten minutter meditasjon veldig gjennomførbart, men jeg sitter sjelden slik som på bildet. Jeg mediterer ved å praktisere stillhet. Ingen radio, musikk eller tv. Jeg lar tankene mine være. Prøver å ikke kjempe mot dem eller fremprovosere andre tanker. Jeg puster dypt ned i magen, prøver å kjenne etter hvilke gode følelser jeg har i det gitte øyeblikket eller besøker det gode stedet inni meg hvor alt er fint. Jeg forestiller meg ofte at jeg går inn i det gamle huset til tanta og onkelen min, hvor pappa og mange av mine familiemedlemmer som ikke lengre er med oss, sitter og drikker kaffe sammen. Så setter jeg meg ned i stresslessen og forteller dem siste nytt i livet. Femten minutter går veldig raskt, for tiden flyr i godt lag. 

_DSC9925.jpg

Men det er ikke alltid så enkelt å finne roen til å meditere. Særlig ikke når man er en labradormamma.

_DSC9926.jpg

Men det er det som er så bra: å ha hund er kjent for å senke blodtrykket og trekke deg tilbake til nåtiden. Så det å ha en oppmerksomhetssyk bofs i huset er også svært meditativt.