Siden sist
Det ligger noen uferdige innlegg i kladden min. I god tro har jeg begynt å skrive, også i håp om at “nå er skriveflyten omsider kommet tilbake”. Men den har ikke det. Og det er ikke fordi jeg ikke ønsker å skrive, for det gjør jeg alltid. Skriving er en enormt stor del av mitt sjeleliv. Behovet for å uttrykke seg, og behovet for å formidle, er en så viktig del av den jeg er. Og da er det så vanskelig å akseptere de tørre periodene. De periodene hvor det bare ikke virker som at kreativiteten noen sinne vil komme tilbake. Og akkurat nå har den vært borte så lenge. Faktisk siden jeg ble gravid.
Men så kommer “tilfeldigheten” inn i bildet. Kreativiteten er jo egentlig ikke svunnet hen. Den står på stedet hvil, fordi jeg har vært så dårlig. Siden i vår, har jeg vært så omtåket og sliten. Og kroppen har ikke hatt en normaltilstand. Eller, den nye normaltilstanden har vært trøtthet, hodepine, uvelhet, rygg- og bekkensmerter, og varierende humør. Og på samme måte som jeg har satt skrivingen på pause, har kjøkkenhagen stått stille uten luking og vanning, blomsterbed i hagen har dødd, hagemøblene står fortsatt ute, klesvasken hoper seg opp raskere enn vi greier å vaske, det sosiale livet er minimalt, og jeg har ikke vært i jobb siden slutten av august.
Ja, man kan si at begrepet “hvile” aldri har hatt så stor del av livet mitt som nå. Vi er i november, og jeg har vært nødt til å akseptere at tilstanden min ikke kommer til å endre seg før barnet blir født. Ikke før i starten av januar. Og terminen nærmer seg med små, stødige skritt. Magen vokser, og aktiviteten i magen blir stadig vanskeligere å overse. Man kan si at kreativitet må skapes, men det er ikke mat for kreativ skriving å ligge på sofaen for å finne ut av hva man kan fylle timene med, fordi man ikke kan gå turer eller gjøre noen særlige løft.
For en liten tid siden, satt jeg og redigerte bilder og oppdaget at jeg omtrent ikke har tatt bilder siden sommerferien. Og det var da det slo meg hvor tåkete jeg har vært. Nå forsøker jeg å motivere meg selv til å tenke at det kanskje ikke er så dumt hvis jeg greier å fange hverdagsøyeblikk, siden denne tiden vil være siste gang i Millers liv hvor han har oss for seg selv. Jeg tenker.
I mellom kan du se noen bilder av tiden fra sommeren og frem til nå, her (trykk på bildene for å gjøre dem større):
