Man tar det man har...

… og legger til litt ekstra.

I helga plukket jeg stikkelsbærbusken tom for bær, og var litt usikker på hvordan jeg skulle bruke den. Jeg kunne saftet og syltet, men sannheten er at jeg ville finne et bruksområde der jeg er sikker på at maten blir spist. Vi drikker ikke voldsomt mye saft her i huset, og syltetøy blir heller ikke spist i store doser. Et viktig selvforsyningsprinsipp for meg er at maten som produseres, faktisk skal spises. Nå er det et bruksområde som er ganske garantert å bli utnyttet - og det er marmelader og chutney til oster. Vi spiser nemlig ganske mye ost. Men det har vært lite av den slags siden jeg ble gravid. Selv synes jeg at ostelandskapet er svært spennende, og skyr hverken muggkulturer eller langtidsmodnede oster. Men siden myndighetene fraråder oss gravide å spise den slags, har jeg blitt redusert til vanlige hvitoster. Noe som har gjort helgekosen litt kjedelig for oss matglade. Men nå nærmer det seg termin, og jeg begynner å glede meg til å kunne ta et glass rødvin sammen med et realt ostefat. Og derfor har jeg lagd en stikkelsbærmarmelade som jeg også lagde (og kvalitetssikret sammen med H), i fjor. Den passer innmari godt til mange modne oster!

Oppskriften er hentet fra “Hagen min” på NRK, men jeg har moderert den og erstattet mesteparten av vindruene med stikkelsbær. I fjor hadde jeg mer krydder i, noe som gjorde seg veldig godt til en skarp muggost. Her må man bare leke seg frem med sansene sine. Ha det gøy, og tørre å feile. Jeg følger ALDRI oppskrifter slavisk, så det nytter ikke å følge min fremgangsmåte. Jeg smaker, og tester, og prøver og feiler. Og derfor linker jeg heller til NRK sin oppskrift. Jeg opplevde at det viktigste var å la marmeladen koke på litt svakere varme over litt lengre tid, slik at væsken ble redusert (real slow food). Og i år var jeg raus med krydrede rødvinen. Det var veldig godt! (slapp av, alkoholen var fordampet og vel så det da jeg smakte!)

Jeg brukte mange små glass, som gjør at det er lettere å oppbevare marmeladen over tid. Ikke minst slipper man stresset med å måtte spise opp et stort glass før det blir dårlig. Små glass er lettere å bli ferdig med, og de glassene man ikke rekker å spise, gjør seg kjempefine som vertinnegaver, og lignende.

Oppskrift her.