Kjip delingskultur blant norske influensere?

Foto: Irene Lunde

De som har fulgt meg over tid, vet at jeg har hatt noen oppbrudd på skriving og deling. Som tidligere nevnt; ikke heldig for algoritmene, men svært godt for den mentale helsa. Men nå vil jeg gjerne bryte stillheten litt, for å lufte noe jeg har båret på lenge. Og aller helst før jeg begynner å benytte meg av mine plattformer igjen. 

Er vi for dårlige til å respektere hverandres åndsverk?

Siden jeg ble gravid, har jeg delt tilnærmet ingenting. Det har i stor grad skyldtes formen min, for jeg har virkelig ikke vært i god form de siste seks månedene. Og det har medført et usedvanlig stort behov for å bare være i en egen boble. Jeg vil tro at det å dele prosessen i et svangerskap kunne ha generert mange klikk, men jeg har ikke vært interessert. Denne gangen har svangerskapet føltes mer intimt, og mer privat. Og på grunn av bearbeidelse av hvordan ting ble sist, føltes det tryggere å bare holde meg for meg selv. Og det er utrolig godt. Men det er ikke bare derfor jeg har vært stille. Jeg har også vært fryktelig forbanna og provosert. Og lysten til å dele tekster, har vært liten.

Jeg er veldig klar over at når noe postes i sosiale medier, så gir jeg egentlig avkall på en stor del av mine rettigheter. I praksis. For sosiale medier er en «lik og delings-kultur». Man låner av hverandre, og ting ligger ute i det åpne. Det betyr ikke at det jeg produserer, ikke er beskyttet av norsk lovverk. 

Siden 2019, har jeg tatt mange dypdykk i forskningsartikler og annen litteratur, i både psykologien, antropologien, historie, sosiologi og sosialantropologien. Jeg har lett etter statistikk, brukt WHO sine nettsider, norsk forskning, og til og med brukt mine egne psykologer (da jeg ble behandlet for fødselsdepresjon), for å få tak i artikler. Det har vært for å få et bredere perspektiv på fødselsdepresjon, på samfunnsstrukturer som påvirker hvordan vi møtes i svangerskap, fødsel og barseltid, og generelt den kulturen som påvirker oss kvinner i et helseperspektiv.

Psykologer og leger har gledelig sendt meg info, fordi jeg er opptatt av at man skal ha et metaperspektiv på egen tilstand. Og i tillegg er jeg opptatt av at mine tekster skal være gjennomsyret av faktisk kunnskap, og ikke bare meningsbasert synsing. Deretter har jeg brukt mange timer på å skrive innlegg til min konto hvor jeg bruker kilder, og jeg er dessuten opptatt av at når jeg inspireres av andre kontoer, så skal det krediteres. Jeg tar ikke fra andre uten å oppgi hvor jeg har fått infoen. Regelrett fordi det er folkeskikk, men også fordi noe annet er stjeling.

Men dette er det mange som ikke er bevisste, eller ikke bryr seg om. Det er heller ikke bare noe jeg kjenner på. Det vet jeg fordi jeg kjenner mange bak små og store kontoer som har opplevd tilsvarende oppførsel i sine kanaler. Andre kontoer som stjeler punchlines, kopierer andres innhold og skrivestil, eller konsekvent tar innhold uten å kreditere. Jeg kommer ikke til å nevne navn, eller henge ut enkeltpersoner. For dette er et problem som rammer mange. I tillegg har dette hendt meg jevnlig over ganske mange år. Skal vi bare ta det som et kompliment, eller er det lov å si i fra?

Kopi av andres innhold

 I 2019 kom jeg over et begrep fra amerikansk antropologi som kalles for «matrescence», utviklet av Dana Raphael i 1970-årene. Et begrep som er ment til å være en forklaringsmodell for den emosjonelle, fysiske og sjelelige overgangen fra kvinne til mor. 

 En av grunnene til at jeg vet at dette begrepet var ukjent i Norge, var fordi det var få utdypende artikler om det i amerikanske medier. Dog noen bøker. Og jeg fant ingen norske bøker, eller andre norske kilder. Jeg lette i ganske mange måneder før jeg begynte å skrive om det, så jeg er ganske trygg på at dette var noe folk ikke var kjent med. Det er få antropologer i Norge, og vi har ikke engang et antropologistudie i Norge foruten sosialantropologi. Og der har jeg fortsatt til gode å finne forskningsbaserte bøker om dette temaet (rop ut hvis du vet om noen). Jeg fant noen utenlandske instagramkontoer som belyste dette temaet, og jeg tenkte «Hey! Her har vi et upløyd marked! Dette begrepet MÅ ut til norske mødre!». 

 Og nå er det mye mer kjent. Og jeg skal på ingen måte sitte her og ta æren for at begrepet har blitt belyst, for jeg er veldig glad for at begrepet kan spres slik at flere kan finne en forklaringsmodell for denne overgangsfasen. Og begrepet kan like gjerne ha blitt oppdaget via andre, slik jeg gjorde. Det som gjør meg ganske sint, er når stoff blir stjålet fra min konto, og jeg ikke blir kreditert. Og dette har ikke bare skjedd en, to eller tre ganger. Dette er faktisk ikke nytt for meg i det hele tatt. Og nå er jeg ganske lei! 

 Jeg har drevet på med blogg og sosiale medier siden 2009. Jeg har aldri «slått gjennom» som noen blogger, eller influenser. Selv ikke da jeg forsøkte, fordi jeg tenkte at det kunne være en fin inntektskilde ved siden av studiet. 

 Min skrivestil har vært nær, og personlig, helt siden begynnelsen. Jeg har skrevet åpent og ærlig om psykisk helse hele veien, og krydret det med hverdagsglimt og tekster jeg ønsker skal være gjenkjennelige for folk. Formidlingsbehovet mitt har vært stort siden barneårene, og derfor har det føltes naturlig. Etterhvert som jeg har tatt høyere utdannelse, med vekt på samfunnsforskning og historie, har også formidlingen endret seg. Likevel har jeg bevart det personlige preget, og ser på det som det mest naturlige i verden å være åpen. 

 Da jeg ble mamma, var dette er fryktelig vanskelig overgang. Jeg så det derfor som viktig og kanaliserende å kunne formidle dette ved å også lene meg på faglitteratur. Da fikk de vanskelige følelsene en funksjon, og jeg kunne kanskje også bidra til opplysning. Jeg fikk oppmerksomhet fra mange av dette. Ikke nødvendigvis i form av følgere, men hundrevis av personlige historier fra mødre i hele Norge. Både fra folk jeg kjenner, og folk jeg ikke har snakket med før. Og jeg har besvart samtlige. 

 Gjennom disse årene har jeg blitt kjent med folk bak større kontoer. Noen heier frem og deler (som jeg setter stor pris på), og andre sier det direkte til meg uten å dele. Jeg har også opplevd å få meldinger med store ord om at jeg inspirerer, og deretter har skrivestilen til vedkommende endret seg noe, og de har delt tilsvarende ting jeg har delt, men uten å formidle hvor de har hentet inspirasjonen fra. Og det er klart – når du har 20.000 følgere og mer, har du større markedsverdi enn meg. Og det er lett å ta stoff fra de mindre kontoene som du kan bruke for å få muligheter. Men når du, som liten konto, bruker ekstremt mye tid på å formulere innlegg, og dette blir liggende fritt vilt for kontoer som dominerer det norske influensermarkedet, da er det ikke særlig kult å være underdog. Jeg ser på dette som ekstremt kynisk, og jævla dårlig gjort!  

 Får du lyst til å dele? Nei. Får du lyst til å bruke tid på noe andre kan ta uten å spørre, eller kreditere? Nei. Hvem vil egentlig det? 

Betyr mine tekster mindre fordi jeg har færre følgere enn deg?

Jeg er lærer, og jeg er utdannet historiker/samfunnsviter. Jeg har et trent øye for å se om en setnings- eller tekststruktur er kopiert, og så vidt skrevet om. Når også andre klarer å se dette, og sender meg innlegg fra andre kontoer og spør «Er ikke dette kopiert fra det du skrev denne gangen?», eller «Har du blitt kreditert for dette? For dette er jo prikk likt din tekst!», da tenker jeg at man gjør en jæskla dårlig jobb ved å stjele. 

 Jeg er HELT FOR at mine tekster kan brukes. Det synes jeg er både smigrende, og sinnsykt kult. SÅ GØY at noen faktisk kan la seg inspirere av noe lille meg har produsert. Det jeg reagerer på, er når jeg ikke blir kreditert. Når jeg brukes som et oppslagsverk folk kan forsyne seg av. Når mine tekster blir brukt i innlegg hos større kontoer, bøker, artikler, podcaster, kronikker, og jeg ikke får et eneste vink. Mens de som låner av de større kontoene, krediterer i vei. For der kan de få noen følgere i retur. 

 Så da lurer jeg: Er jeg ikke verdt å kreditere fordi kontoen min ikke har nok markedsverdi for den som tar innhold? Er jeg lett å stjele fra, fordi kontoen min er så liten at ingen kommer til å merke hvor innholdet kommer fra? Eller er det rett og slett basert på at man er så kjip at man vil ta æren for stoffet selv? 

 Innen akademia ville dette aldri blitt akseptert. Hadde jeg - på universitetet, gjort tilsvarende sjakktrekk, kunne jeg blitt utvist. Ikke bare fra universitetet jeg selv gikk på, men samtlige av dem. Jeg kunne blitt tatt for fusk, og for brudd på åndsverkloven. Hvorfor tror vi at det er andre regler som gjelder på sosiale medier? Jeg har fremdeles produsert det innholdet jeg har skrevet. Det er mitt. Og skal du bruke meg, skal du bruke meg som en kilde skal brukes; Med opphav, navn og dato. Dette lærer jeg elevene mine, som er tenåringer. Både i norsk, historie og samfunnsfag.

 Bruk meg, men bruk meg på riktig måte

Du kan sitere meg, du kan faksimile meg, og så lenge du bruker min tekst så skal du i realiteten alltid oppgi meg som din kilde. Hvis ikke du ønsker det, er du hjertelig velkommen til å benytte deg av kildene som er oppgitt i mine tekster og deretter formulere dine egne tekster. Du står HELT fritt til å produsere eget innhold. Men noe annet er å stjele. Selv på sosiale medier. Du som tar andres innhold: Tror du ikke også jeg vil ha anerkjennelse for den jobben jeg nedlegger?

Ida Jackson har begynt å merke sine innlegg med creative copywrigth lisence, og i tiden fremover vil jeg forsøke å gjøre det samme. Samtidig vil jeg oppfordre alle som bruke sosiale medier (liten som stor konto), å ha den dypeste respekt for andres åndsverk. De tekster som skrives, blir ofte skrevet med hjerte og sjel. Og det å ikke utvise forfatteren respekt nok til at du faktisk viser hvor du får infoen din fra, gjør at jeg (i det minste), aldri kommer til å ville benytte meg at et eventuelt samarbeid eller bidra til å løfte kontoen din videre.