Keiserfødsel

Dette innlegget er jeg ikke sikker på om kommer til å bli liggende ute, eller ikke. I hele 2021 har jeg vært mindre aktiv på sosiale medier enn jeg har vært på mange år, og det har gjort meg mye mer privat i forhold til hva jeg velger å legge ut. Men også mer nøye på hva barna mine skal oppleve av eksponering. Men fødselsopplevelsen er min eksponering. Hva jeg opplevde, og hva jeg følte, er min subjektive opplevelse. Min historie. Den deler jeg fordi jeg vet at det sitter flere gravide der ute, og lurer på om de i det hele tatt bør kreve å få keisersnitt etter å tidligere har opplevd en traumatisk fødsel.

Jeg kan ikke oppfordre noen til å kreve keisersnitt, siden det er en medisinsk overveiing som kun kompetent, medisinsk personell kan gjøre. Men det jeg vil understreke, er at et keisersnitt fritar en ikke for smerter, eller for rekonvalesens. Det er et stort inngrep. Man får arrvev på livmor, arr på magen, man må bruke nesten dobbelt så lang tid for å kunne belaste kroppen, som ved en normal fødsel. Det er begrenset hvor mange barn du kan få etter slike inngrep. Det er større risiko for infeksjon (som jeg fikk sist, og det var en kamp å få behandling for det), og det vil prege hverdagslivet i mange uker etterpå. Det medfører altså større last for partneren, i form av at han/hun må ta størsteparten av husarbeidet, og løft. Uten at det skal være en faktor som tas med i vurderingen. Men det er verdt å nevne for å male et bilde av tiden etter inngrepet.

For min del var dette en tung avgjørelse som jeg ikke var sikker på, før hun var ute og lagt på brystet mitt. For jeg visste at hvis jeg valgte inngrep denne gangen, så ville jeg aldri kunne få oppleve en vanlig fødsel i dette livet. Og det å legge seg frivilig på operasjonsbordet, er ikke noe jeg tar lett på. Men frykten for å gjennomgå en ny fødsel, og frykten for å bli fratatt all selvbestemmelsesrett (som sist), og ikke bli trodd når jeg sa at nok var nok - var så inngripende at det slukte meg for krefter. Og i tredje trimester begynte varsellampene for en ny fødselsdepresjon å lyse igjen. Det var da vi måtte sette hardt mot hardt, og fortelle sykehuset (ved støtte fra andre instanser), at de enten måtte innvilge eller så ville vi bytte fødested. Kort oppsummert: jeg fikk keisersnittet. Og jeg følte meg noe lettet, men samtidig var jeg tynget av en følelse av å ikke gjøre min rettmessige plikt som kvinne.

En dag koblet bare historikerhjernen seg på. Og jeg erindret: Hvor mange kvinner døde ikke under fødsel frem til, for litt under hundre år siden? Ikke bare fordi vi ikke kunne nok om hygiene, men også fordi vi ikke kunne nok om selve fødselsforløpet. Og hvor mange kvinner dør fremdeles i utviklingsland, fordi de ikke har tilgang til inngrep som keisersnitt? Og hvor mange kvinner - for ikke å snakke om dyr, er ikke i fysisk stand til å føde barna sine? Selv om de er i stand til å bære frem barnet til termin!

Jeg vet at mange prøver å normalisere keisersnitt ved å kalle det for en ‘naturlig fødsel’. Men jeg er ikke enig. Det er ingenting som har føltes naturlig for meg, ved å få veneflon i armen, ligge skrått på et operasjonsbord, få en sprøyte med bedøvelse i ryggmargen, bli snittet gjennom syv lag i buken for å komme til barnet, og deretter stripses igjen. Men hva skulle alternativet ha vært, hvis min kropp ikke er i stand til å få ut barnet på egenhånd?

Mange har skrevet til meg: “Ha troen på deg selv. Kroppen vet hva den gjør!”. Ja, dette stemmer for mange. Men for mange stemmer det ikke i det hele tatt. Noen ganger, vet ikke kroppen hva den gjør. Noen ganger stopper den opp. Og da trenger vi medisinsk kompetanse. Og vi trenger evidensbasert forskning som har gitt oss kunnskap nok til å kunne gjennomføre en medisinsk fødsel, der både mor og barn overlever.

Da jeg ble lagt inn om morgenen, var jeg redd. Jeg hadde vært redd hele natta, og hadde ikke klart å sove mer enn tre usammenhengende timer. Jeg var redd helt frem til jeg ble snittet i. Jeg gråt, og skalv ustanselig. Og det var ikke før spinalbedøvelsen fungerte og jeg ble lam fra livet og ned, at skjelvingen stanset. I beina, i det minste. Armene mine skalv fortsatt. Helt frem til jeg hørte gråtingen. Da stoppet tiden.

Og plutselig lå hun på brystet mitt. Anna-Nelie var født (og jeg krevde å ha henne på brystet fra start tll vi var på barsel). Og da sluttet både hun og jeg å gråte. Og vi fikk den stille stunden, selv om legene fortsatt sydde meg sammen, og jeg kunne føle at det rykket og dro i både innsiden og utsiden min. Og for første gang i løpet av mine to fødsler, følte jeg mestring. Fordi jeg hadde kommet i mål. Og kampene jeg hadde kjempet i løpet av svangerskapet hadde ført frem. Og det føltes som en seier, både for meg, og for de kvinnene som trenger å høre at vi kan vinne frem hvis vi står på kravene våre.

Det føles ikke lengre som et nederlag å ikke ha gjennomgått en vaginal fødsel. Det føles som en seier at jeg har taklet to store inngrep. Der den ene var akutt, og fikk store konsekvenser i etterkant. Og den andre som bidro til at jeg fikk en fantastisk start, og muligheten til å hele den vonde opplevelsen jeg hadde sist.

Fra en kvinne, som har overlevd alvorlig fødselsdepresjon, til andre mødre i lignende situasjoner:

Det er mulig å reparere traumene. Jeg lover.