Pust, kjære mor. Du trenger ikke lytte til dem

Sist uke kom det ut en kronikk fra en mann (men det kunne like gjerne vært en kvinne), med den klassiske gaslighting-retorikken som forteller oss at lidelseshistoriene som fortelles i dag, ikke har rot i virkeligheten. Og at det beste vi kan gjøre er å lukke øynene, tenke ekstra hardt på de mødrene som hadde det verre, så blir alt bra. Slutt å sutre, sa folk! Jeg stusser litt på at vi fortsatt lener oss på denne tilnærmingen når vi omtaler mødre, for ellers funker det jo særdeles dårlig.

En anorektiker blir ikke friskere av å tenke på “de sultne barna i Afrika”. En kreftsyk blir ikke friskere av å tenke på de som allerede har dødd av kreft. Og nå tenker du nok “men ærlig talt, å bli mor er ikke en sykdom så dette er en hårreisende sammenligning”. Nei, men å bli mor kan gjøre deg syk. Både fysisk og psykisk. Dessverre er dette vanligere enn vi tror. Vi har verdens beste ordning for mødre og fedre, og til og med vi greier ikke å ivareta nye foreldre på en forsvarlig måte. Og derfor burde det i seg selv være en god indikator på hvor lav status morskap, og foreldreskapet har i samfunnet vårt. Og de siste årene har rettigheter for kvinner blitt strippet ned, og all motstand har blitt møtt med gaslighting fra både medier, enkeltpersoner og politikere.

Vi må begynne å ta innover oss at dette ikke dreier seg om hverken sutring, eller at generasjonen i dag er lite motstandsdyktig. Vår generasjon er et resultat av en livsstil som er særdeles unaturlig for oss. For første gang i historien har vi forflyttet oss fra et tradisjonelt fellesskap, der vi er ute og har interaksjon med mennesker hver dag, hvor vi må gå fra dør til dør for å snakke sammen, til å sosialisere oss via en skjerm. Vi leser dårligere, har dårligere konsentrasjon, har mindre fysisk kontakt, leser ikke ansiktsuttrykk men emojier, beveger oss mindre, spiser dårligere mat, og bor adskilt fra andre mennesker. Vi har gått fra å eksistere i et samfunn hvor overlevelse var et felles mål, til å bruke tiden på vår egen selvrealisering. Industrien og skattepengene våre tar seg av det som en gang var gårdsarbeidet og kampen for tilværelsen. Og for all del, det er bra! Vi er trygge, vi har mat på bordet, og til og med fattigdom er i dag en luksustilstand sammenlignet med kårene folk levde under for 2-300 år siden (jeg sier ikke at det er luksus å være fattig, bare for å understreke det). Vi har det så uendelig godt. Men selv i verdens rikeste land, kan folk lide. Og det må vi erkjenne hvis vi ønsker utvikling.

Midt i alle godene, og all friheten vi har fått, har vi gått glipp av noe veldig sentralt: Vi har lite kultur for fellesskap. Vi har ikke ritualer og tradisjoner som ivaretar kvinner i deres overgang til morskap. Vi feirer de fleste overganger; dåp, navnefest, overgangen fra barnehage til skole, barneskole til ungdomsskole, konfirmasjon, vitnemålsutdelinger, bryllup, til og med begravelser. Men når en kvinne går gjennom den største overgangen i hennes liv, står hun ofte uten emosjonell og praktisk støtte. Dette står i stikk strid med mange av praksisene vi kan spore fra hele verden, langt tilbake i tid.

Det er så mange ting jeg kunne ha argumentert for, for å avlive myten om den svake moderne moren. Men jeg vil oppfordre mødrene selv til å lese færre av disse kronikkene, og snakke mer ut om sine opplevelser. Det skjer et skifte i vår tid. Landsforeningen 1001 dager jobber hardt for å spre kunnskap om mødres psykiske helse, og i sosiale medier jobber mange kunnskapsrike og ressurssterke kvinner med basis sine respektive fagfelt, med å spre kunnskap og opplysning om hva som skjer med kvinner før, under og etter fødsel. Kvinner er mer sammensatt enn det vi tror, og vi er på tur å bevege oss vekk fra tanken om at vi skal modelleres etter menns fysiske og psykiske helse. Vi er annerledes bygd. Og den eneste måten å få bukt på fordommene, er ved å fortsette å spre kunnskap.

Kunnskap er makt. Og argumenter forankret i reell kunnskap er den viktigste kilden til å drepe myter og fordummende kommentarer. Så kjære mor, du behøver ikke å lytte til de som tror at det som skjer i kroppen din er noe du bare kan riste av deg. Si takk for at disse utsagnene dukker opp i en tid hvor det begynner å bli lettere å motbevise dem.