Siden sist

Hei bloggen. Hei verden. Hei mine følgere inne på @historiskmorskap. Hei alle andre som måtte finne veien inn hit. Nå er jeg tilbake i skrivemodus, og jaggu er det lenge siden sist. Jeg trodde ikke at jeg kom til å plukke opp tråden igjen på disse bloggegreiene, men jaggu kan man ikke snu på flisa. For jeg og skriving går liksom hånd i hånd, og her inne kan jeg skrive slik jeg vil. Om hva jeg vil. Akkurat når jeg føler for det.

Året etter jeg ble tobarnsmamma har vært en reise inn i det mørkeste mørke, og det fineste som finnes. Anna-Nelies første år har vært et helt fantastisk år, der jeg har fått muligheten til å heles fra min forrige fødselsopplevelse. Men som jeg sa på en lunsj til en venninne; fødselsdepresjonen jeg opplevde etter M’s fødsel, var på mange måter en forkledt gave. For den inviterte meg til å se innover for å forstå hva jeg behøver å ta tak i. Å si at det å bli mor er en spirituell reise er en vakker måte å forklare de mange dimensjonene av en kvinnes matrescence. Det tvinger deg til å forstå hvem du er, hva som har formet deg, og hva som skal få lov til å bli med videre, og hva som må legges igjen i fortiden.

Å bli mamma for andre gang har latt meg vokse mer enn jeg trodde var mulig. Det har lært meg mye om samfunnet, det har lært meg så mye om andre mødre, og det har fått meg til å forstå prosesser som jeg ikke trodde eksisterte i meg. Jeg har blitt bedre på å blokkere ute det jeg ikke ønsker med meg videre, og det har gjort meg så mye mer robust på så mange områder enn før. Og i tillegg har det gitt meg en større klarhet i hva jeg ønsker å gjøre.

Det er mye jeg vil dele, og jeg tror at jeg må ta det stykkvis og delt. Men jeg gleder meg til å skrive igjen. Jeg gleder meg til å formidle.