På torsdagen tok jeg bussen inn til Oslo. Min kjære Angeline var kommet på høstferie, og jeg trippet av glede. Etter noen feilslåtte trikketurer (tenk, vi som var så drevne da vi bodde her), kom vi oss opp til Nighthawk Diner på Grünerløkka. Vi spiste verdens største løkringer og snakket om kultur og dyrs rettigheter i sikkert to timer.
Ettersom vi begge var sugne på kaffe spaserte vi til Fru Hagen hvor vi fikk vindusplass og ble sittende i ytterligere fem timer. De siste fire årene har vi sett hverandre en håndfull ganger, og vi hadde så mye å snakke om. Og som vi lo. Sånn som bestevenninner kan best.
Fremtidvisjoner ble delt og minner ble dratt frem igjen. Vi ble enige om at slekt ikke nødvendigvis er synonymt med familie, og at venner kan være like mye familie som alle andre man er i slekt med. Vi fikk delt frustrasjon og gleder. Håp og sorger, og vi lo av våre egne særheter. Alt på knappe timer.
Angeline fikk cravings. Mens jeg holdt meg til iskaffe.
Slike stunder lever jeg på lenge. Med alle vennene mine. Og jeg sitter igjen med en varm, kriblende følelse av at jeg er så utrolig heldig som har så mange å være glad i. Når de du er vant til å være rundt hver dag plutselig er en annen plass hele tiden, omfavner man slike få stunder med hele hjertet.