Kjære 2015. For et år du har vært. For et FINT år du har vært. Du har vært innholdsrik, styrkende og spennende. Vi startet med å ringe året inn sammen med tre av våre gode og nære venner. Vi visste allerede da at vi ikke skulle fortsette å bo i leiligheten vår, for allerede var grunnmuren til huset vi skulle flytte inn i, støpt. Et halvt år virket så lenge, men vi brukte tiden på å planlegge, dagdrømme og visualisere. Hvordan skulle det se ut? Hva skulle vi gjøre med hagen? Hvordan kom nabolaget til å bli?
Da påsken kom reiste vi en uke til Praha, hvor vi levde fra dag til dag uten noen særlige planer. Vi spiste god mat, vandret rundt i gamlebyen og shoppet. Jeg fikk betennelse i foten men lot ikke det stoppe min oppdagelseslyst. Hver dag gjorde vi noe nytt og så for oss hvordan det kunne være å bo i en fremmed, stor by. Jeg begynte å leke med tanken om å studere utenlands. Men tanken slo jeg fra meg etterhvert. Selv om jeg vet at det er en mulighet for at jeg kan komme til å angre på det senere.
Etter vi kom hjem og våren blomstret, solgte vi leiligheten. Før visning og over takst. Et steg nærmere husdrømmen. Vi feiret 17.mai med en heidundrende champagnefrokost i hagen, som lillesøster kom nordfra for å være med på. Sola skinte ikke hver dag, men landsdelen stod i blomst og Kongsberg var vakrere enn aldri før.
I juni fullførte jeg min bachelorgrad i historie med fordypning i sosiologi. Jeg feiret med å binde buketter i hagen , tapasmiddag på Grand Hotell sammen med Håvard og med å pakke ned leiligheten. 30.juni overtok vi huset og en travel sommer begynte. En sommer som skulle vise seg å være krevende med uttallige forsinkelser og hjulkjepper. Men vi kom oss igjennom det. Jeg tilbrakte to uker hjemme i nord sammen med nær familie og barndomsvenner. Under jazzfestivalen i Kongsberg fikk jeg mail om at jeg var tatt opp til masterprogrammet i historie på UiO. For meg var det en mestringsfølelse jeg ikke kunne sette ord på. Tenk at jeg kom meg så langt.
Ut over høsten fikk vi stadig mer å gjøre i huset. Vegger ble malt, tapetsert og steinheller ble lagt i hagen. Vi plantet et epletre, jeg var i gang med masterprogrammet i historie og begynte å danse ordentlig, for første gang i mitt liv. Samba ble min nye lidenskap. Å, så gøy jeg hadde det!
Å gå på masterprogram i historie viste seg å være krevende på veldig mange plan. Men jeg gjorde det jeg kunne for å komme meg igjennom det. Jeg valgte tema; jeg ville se på om historiefaget kunne være med på å skape inkludering og hemme utviklingen av fremmedfrykt, rasisme og gruppefiendtlighet. Jeg har en krevende oppgave fremfor meg, men svært motivert til å undersøke dette. Veilederen min er fantastisk og jeg har mange gode kilder tilgjengelig. Senere utover høsten tapetserte vi veggen, dro på fjelltur til Hallingskarvet og var på Eidsfoss for å få litt historisk input.
Midt imellom høst og vinter pusler jeg mye med hus mellom skole og dans. Redebyggingen begynte å gi avkastning. Plutselig begynte vi å føle at vi bodde her og ikke bare "under innflytning".
Da eksamenstiden nærmet seg begynte jeg å bli kvalm av eksamensstresset. Men jeg fikk godkjent eksamener med gode karakterer, som ble et påskudd til å møte neste semester med hevet hode. For første gang i mitt liv danset jeg fremfor folk på avslutning med sambagruppa. I en lettkledd paljettkjole, som presset meg langt utenfor komfortsonen. For en fin gjeng, og for en morsom opplevelse.
Jeg prøvde å være litt kreativ innimellom også. 
Så kom jula 2015 da. Året ebber ut, og planer for 2016 skal legges. I år som i fjor skal nye mål settes. Med viten om at ikke alt viser seg gjennomførbart er det likevel fint å ha noe å strebe mot. Men for ikke å føre meg selv utenfor et stup av skuffelser legger jeg lista så lavt at jeg kan jobbe jevnt og trutt mot målene mine. Det tror jeg er en tommelfingerregel. For mål skal vi og BØR vi ha. Men mine egne mål, de skal jeg skrive ned i en bok og holde for meg selv. Jeg er klar, spent, ydmyk og nervøs for hva det neste året byr på. Jeg håper det blir like bra og enda bedre enn i fjor.