Hvorfor jeg blogger.

Dette er skrevet en sen natt hvor jeg har kvernet på ting jeg egentlig burde la gå. På ting jeg egentlig ikke bryr meg om, men samtidig kjenner jeg stikker litt. Men det stikker ikke så dypt at jeg lar vær å gjøre det jeg liker: nemlig å skrive. Jeg har nemlig sett meg smålei på å få stikkende kommentarer om det å skrive en blogg. Det er to ting jeg vegrer meg for å si høyt: 1) Jeg blogger. 2) Jeg har ikke lappen. Du leste riktig: jeg er 27 år og har ikke lappen.  Men tilbake til bloggingen. Dette er kommentarer jeg får: "Jeg synes blogging er lame", "Herregud, har du blogg?", "Hva faen handler den om, liksom?" og "Det er bare folk med et ekstremt eksponeringsbehov som blogger". Så har man de kommentarene som kommer i form av kroppspråk: himlende øyne, sukking, rynkende nese, og du vet.. De resterende 90% av kommunikasjonen som ikke foregår oralt. For ikke å glemme den hånlige latteren jeg ble møtt med sist uke. Det er jo forsåvidt alltid hyggelig å bli gjort narr av fordi man har en hobby som ikke oppfyller andres A4-krav. Og jeg lurer på hva i alle dager som er galt med å ha en blogg? Hvis du tenker dette: hva prøver du egentlig på ved å si slikt til meg? Prøver du å få meg til å slutte å skrive? Prøver du å få meg til å skamme meg over det jeg liker å gjøre?

"Jeg synes blogging er lame" Det er helt greit! Da kan du jo la være å lese blogger og holde deg til ting du liker å lese. Det være seg magasiner, aviser, nyhetsartikler, bøker, kronikker, dikt, eller hva enn hjertet ditt begjærer. Men hvis du hadde lett er jeg helt sikker på at du hadde funnet en blogg med et innhold du liker. Og da er ikke blogging så lame lengre. Og blogging er forsåvidt ikke så veldig annerledes enn å dele bilder/skrive statuser på sosiale medier (som regnes å være offentlig ytring når den når ut til flere enn 35 personer). Det er et hav av blogger der ute. I alle kategorier. Og det som i dag regnes som "rosa" er bare en brøkdel av disse.

"Herregud, har du blogg?" Tydeligvis, gitt. Godt observert.

"Hva faen handler den om?" Litt hummer og kanari! Men jeg prøver å holde meg til de tingene som opptar meg på hobbybasis i hverdagen. Det jeg liker best når jeg ikke studerer er å syssle med hjemmet vi bor i, leke med kameraet mitt, øve meg på å uttrykke meg verbalt og visuelt, lage god hverdagsmat, binde buketter som jeg synes er fine og lære meg mer om farger og komposisjoner. Jeg har et håp om at jeg en dag kan utvikle meg og jobbe mer kreativt i team med andre. Jeg har en utdannelse som krever mye kunnskap om kildekritikk, skriving og lesing. Og det hadde vært fint å kunne bruke det til noe som er morsomt og kreativt i fremtiden.

"Det er bare folk med et ekstremt eksponeringsbehov som blogger!" Det kan så være. Og ikke kan jeg fraskrive meg det å ha et eksponeringsbehov. Spørsmålet er heller hva du eksponerer og hva du ønsker å formidle. Og selv ønsker jeg å være en del av et fellesskap hvor kvinner og menn gledelig deler ut tips, råd, og inspirerer hverandre og løfter hverandre opp. Jeg har aldri møtt flere oppløftende og oppmuntrende mennesker som jeg har gjennom blogging. Og jeg kommer til å fortsette å oppsøke slike kreative ildsjeler. Så kan vi eksponere oss på et kreativt vis i fellesskap. De jeg derimot føler jeg brytes ned av er de som kommer med slike utsagn som over her. Og da må jeg bare si: du er ikke et veldig interessant menneske hvis det er hva du bruker energien din på. Sorry, ass. Hold deg unna meg da.

Hvorfor blogger jeg? Her tenkte jeg at jeg kunne skrevet hundre grunner til hva som gjør meg glad med å skrible det, som kanskje virker tilsynelatende meningsløst for noen. Jeg orker ikke. Rett og slett. Dette er faktisk sabla gøy. Det er noen fantastiske mennesker der ute som jeg aldri ville møtt hvis jeg ikke skrev. For eksempel hun som tok meg inn i varmen i Tønsberg da jeg begynte å studere der for fire år siden. Som faktisk åpnet dører for meg slik at jeg fikk stiftet nettverk. Eller hun kreative frøkna her som jeg har søkt til for kreative tips og råd. Eller hva med hun der som var min moteguru da jeg bodde i Oslo? I tilegg har jeg opplevd det som å alltid være et lavterskeltilbud å kunne for eksempel sende en mail med spørsmål om hva enn det skal være til den bloggeren du inspireres av. Man får alltid svar. Enten i form av hjelp og gode råd, eller bare hyggelig utveksling. Og jeg vet om flere som har møttes på grunn av felles interesser og blitt omgangsvenner fordi bloggene har ført dem sammen. I tillegg er det faktisk en god del mer arbeid bak dette enn det mange er klar over. Og folk blogger på ulike nivå med ulikt innhold. Men til og med min bittelille blogg krever ganske mye arbeid per innlegg. Og derfor respekterer jeg de som har dette som fulltidsarbeid (som jeg selv, faktisk, kunne ønske jeg fikk gjort en dag). Jeg er også samtidig svært takknemlig for enhver kommentar som blir lagt igjen i mine innlegg. For hvert pip som dukker opp på telefonen så kribler det litt ekstra i magen. Så glad blir jeg faktisk fordi noen der ute setter pris på det jeg gjør. Det synes jeg er ekstra fint. For dette er min hobby. Sånn er det. Og jeg ser kanskje litt klarere nå at jeg bør slutte å være "redd" for å være ærlig og rett frem på hva jeg liker å bruke tiden min på.

Det er fryktelig mange som ser at livet best egner seg innenfor en A4-boks. Alt som faller utenfor er skikkelig teit og noe vi bør kritisere. Og det er helt greit. Men jeg føler meg ufri som A4 og lykkelig som litt rar. Så jeg tror jeg holder meg utenfor A4-boksen, oppsøker kreative folk som er positive, oppløftende og setter pris på rariteter. For dæsken altså.. De fineste folka jeg kjenner er noen raringer! Og jeg håper de fortsetter å være der de er. For det er de folkene jeg vil skrive om!

Fordi jeg er en blogger, jeg. For tenk.

11111128_442780065894850_4178187633715522978_n