Nå som klokka er stillt inn til vinterstid og dagene blir mørkere og mørkere, blir behovet for vårlige tendenser innendørs litt større. Mørketiden har aldri vært min venn. Denne nordlendingen trives best der nettene er korte og lyse og blomstene står i full vigør. Men jeg liker samtidig også høsten og vinteren. Jeg liker den lunheten den fører med seg, med lag på lag med ull, teksturer og levende lys i alle kroker og kriker. Vi tar naturen med oss inn i form av kvister, mosebelagte blomsterkreasjoner, lyng og kongler. Og jeg klarer ikke helt å ikke sette pris på det. Men kombinasjonen vår og vinter slipper ikke helt unna hos meg. I dag pottet jeg lyng, eføy og pyntegresskar i en stor utepotte på trappa samtidig som jeg satte begonia i en terracottapotte for å livne opp tv-stua. Kontrastene er overalt. I livet. I interiøret.
Jeg kjenner det som en murring i mellomgulvet, i denne krysningen mellom høst og vinter. Om ikke mange søndager skal staker, stjerner og og utendørs belysning settes frem. Tendensene har allerede kommet ut i butikk. De står der og smiler til oss: marsipan, nisseluer på flasker og kuler og glitter. Jeg holder tilbake. Så langt som jeg klarer. Det er en indre kamp. Jeg får lyst til å hente frem fjorårets spilleliste fra den tiden. Særlig favorittene fra nordnorge. Men i praksis, praktiserer jeg en helt annen årstid. På Plantasjen kjøpte jeg en bukett med norske tulipaner. Jeg lever på kanten til det ironiske.
Men det betyr ikke at årstiden ikke omfavner meg også. Jeg kler på meg ullkåpe og skjerf med glede. Det er av og til litt deilig å gjemme seg bort i mørke, tykke klær. Det er faktisk litt deilig å føle at man forsvinner inn i lagene, og omgir seg med en varme som ikke får en til å renne bort, men heller får en til å heve temperaturen tilbake det normale. Det lune, og det forsiktige. Vi er litt slik, vi nordmenn. Vi liker å trekke oss inn i hulene våre. Etter august blir hjemmene våre forvandlet til et sted hvor vi skal dvale, men samtidig leve, i flere måneder. Kosebarometeret stiger, og vi hygger oss. Ah, som vi hygger oss. Men klart.. Det må en liten blomst til også..
Jeg babler og fabler og drodler om denne motstridende tiden. Men jeg er litt farget av flere årstider på samme tid. Vi har hatt sommertemperaturer for inntil tre uker siden, og for noen dager siden lå det 30-40 cm nysnø på fjellet noen kilometer unna oss. Bare sånn apropo kontraster. Og da jeg var hjemme i nordnorge for noen uker siden så jeg nordlyset. Ja, nordlyset. Kjære, kjære nordlyset mitt. Det var en sjeldent syn for en utflyttet nordboer. Og som bringer meg videre til innleggets tittel:
Da mamma var på besøk gikk vi på byvandring. Og inne på Møbel Design fant jeg denne duftlysserien fra Skandinavisk. Hun kjøpte dette nordlyslyset (morsomt ord) i gave til meg så jeg kunne kjenne lukta av nordlyset her i sør. Veldig rart det der. Jeg har aldri kjent lukta av solstormer før, men likevel kunne jeg se nordlyset for meg da jeg lukket øynene og luktet på lyset. Nå klarer jeg ikke vente med å komme hjem til fjord og fjell til jul.
Nå skulle jo dette innlegget handle om nordlyslyset, men så hadde jeg vel noen andre tanker og funderinger som måtte ut i samme slengen. Vel, vel. Nå har jeg jo vært litt fraværende her inne en stund, så da kom alt i ett innlegg. Men dette lyset er et av de bedre duftlysene jeg har hatt hjemme da det har lang forbrenningstid, og lukten brer seg ut i hele huset imens det brenner, og ikke bare når man blåser ut flammen. (Nei, dette er ikke reklame, bare et godt tips!)
Nå som klokka er stillt inn på vintertid, og det ikke er noe vi kan gjøre med det, kan jeg jo like gjerne omfavne den. Og kontraster til tross; det er jo en sjarm i denne tiden også. Og når jeg ikke kan se nordlyset her nede, er det en liten trøst at jeg kan ta den med meg inn i stua.