De siste tre månedene har jeg vært veldig revet i stykker, innvendig, om veldig mange ting. Om hvem jeg er, om hva jeg liker og hva jeg vil. Når man mister den som står deg nærmest, trer nye sider frem. Nye følelser du ikke har kjent på tidligere. Og en sorg og en tristhet som er annerledes enn det man har tidligere har følt. Sorgen over å miste en forelder er ikke den samme som kjærlighetssorgen du hadde som attenåring. På samme tid har det hatt en dominoeffekt over veldig mange områder i livet mitt. Sorgen har påvirket mitt livssyn, utfordret mine verdier og mine interesser. Her inne på bloggen ønsker jeg å inspirere, skrive av meg tanker og (forhåpentligvis) spille på følelsesstrenger hos andre. For jeg er et følelsesmenneske. Med alt det innebærer.
En NLP coach jeg gikk til da jeg var nitten, sa til meg at jeg er en kinestetisk person. Det betyr at jeg tenker med følelsene mine. Jeg beskriver opplevelser ut ifra hvordan det har fått meg til å føle. Og jeg lever livet ut i fra hva og hvordan jeg føler. Det er ikke alltid det er så lett, det å skulle føle så mye. Gledene blir veldig intense, og tristheten kan være veldig dyp. Sinnet kan være ganske rivende, og gråten kan komme med alle mulige følelser. Men det er et personlighetstrekk jeg har, og jeg har oppdaget at vi er flere der ute.
Jeg har lest på flere blogger at det har vært en (la oss kalle det) konflikt mellom bloggere og blogglesere. Lesere etterlyser mer følelser, mer nyanser og flere grå dager mellom fredagsbuketter og kanelboller av surdeig. Bloggere nekter. Bloggen skal være en arena for inspirasjon, fritt for negativitet. Men så tenker jeg; "kan ikke det negative også være positivt?". Med det mener jeg ikke at jeg synes alle skal skrive om sitt privatliv for å tilfredsstille lesere. Enhver setter sine personlige og naturlige grenser, og jeg kan bare tale på mine egne vegner. Men jeg finner stor inspirasjon i det å lese om hverdagslige utfordringer som ikke er rosenrødt. Kanskje tenker han, eller hun, på en måte som er interessant for meg? Kanskje har bloggeren noen spennende tankesett, verdier eller holdninger som åpner for en ny måte å tenke på? Kanskje tenker han eller hun som nettopp meg...? Vips, så føler jeg meg ikke så alene lengre. Man kan være personlig, nyansert uten å være privat. Selv er jeg en åpen person av natur med behov for å dele. Men mange, mange tanker og refleksjoner holder jeg tett til brystet.
Akkurat det å lese om de konfliktene har skapt en bloggmessig konflikt hos meg. Hva skal jeg skrive om? Skal jeg ikke skrive om følelsene mine, når det er nettopp de som fører pennen min? Begår jeg en "bloggsynd" ved å dele mindre fine dager her inne? Gjør det meg til en uinspirerende person?
Da pappa døde merket jeg at en del ting skapte uro inni meg. Han døde så ung, bare 62 år gammel. Og det gjør kanskje noe med perspektivene en har på livet. Da pappa var like gammel som meg hadde han reist verden rundt på båt og spillte i band. Bandene han spilte i, hadde faktisk fanklubber flere steder i nordnorge. Han var blitt pappa til to allerede. Jeg vet han ble inspirert i livet av sin far - krigsseiler og sjømann, som han mistet da han selv var 28. Han fylte livet med det han likte og med det som inspirerte han. Det er noe annet enn jeg kan si om meg selv. Jeg har vært alt for flink til å følge strømmen gjennom årenes løp. Og nå har jeg begynt å ta naturlige vendinger inn på retninger som føles viktige for meg, nettopp fordi det føles viktig og riktig for min egen del. Ikke fordi det er noe andre forventer, synes, eller mener jeg burde eller ikke gjøre.
Jeg er i gang med å planlegge hvor jeg skal ende opp etter masteroppgaven min er levert. I 15 år trodde jeg at det var lærer jeg skulle bli. Det er ikke det jeg ønsker lengre, og har ikke ønsket å være det på lang tid. Men det er fremdeles en mulighet, hvis jeg skulle ombestemme meg senere. Jeg har bestemt meg for å legge fokus i større grad på utvikle kreativiteten min. Når en bruker fem år av livet på å lære å tenke vitenskapelig blir den kreative stimulien lagt mer eller mindre på hylla. Den har jeg jobbet mye med å finne tilbake, de siste månedene. Og den kan komme i hvilken som helst form, men jeg vet at den skal med meg inn i yrkeslivet.
Her inne på bloggen skal jeg også gjøre noen endringer. Helt siden jeg opprettet denne bloggen har jeg vært misfornøyd med navnevalg. Noe som var helt tilfeldig uten noe særlig baktanke. Jeg bare trengte et navn. Nå føler jeg at jeg finner mer min retning i denne bloggverdenen. Men før jeg får mulighet til å satse mer på det jeg ønsker, vil jeg endre på både navn og design. Der kommer vel studietendensene frem igjen, for jeg kan ikke utvikle innhold uten å ha tema og navn på stell. Det er mye jobb i kulissene om dagen. Jeg begynner vel å føle at "Tusenogenhatt" har gjort sitt for meg. Over all trenger jeg en ny start, og det vil jeg at bloggen være med på. Jeg vil nemlig fortsette å dele tanker og bilder. Gode og dårlige. Med buketter, interiør, hverdagsmagi og mat. Men kanskje på en annen måte enn før. Mer på min egen måte.
Det er rart hvordan sorg kan forandre et menneske så. Men så trenger man kanskje litt forandring for å utvikle seg som menneske. Vi følelsesmennesker trenger vel også kreativ utvikling og stadig ny input. Jeg vet ikke helt selv hvordan ting blir fremover, men jeg er innstilt på at det skal ta en positiv vending. Både bloggmessig og ellers i livet. Mer kan jeg ikke si.
Hvis du har lest helt frem til nå, håper jeg at du ikke forsvant inn i en abstrakt tankegang uten å få noe igjen for det. Det ble dessverre ingen fredagsbukett denne uka. Men neste uke? Da kommer det en fin bukett. I promise!
God helg!
//foto: Maria Vatne (Bygdefotografen)