_DSC6161.jpg

Jeg elsker alt som er ekte og autentisk. Jeg finner inspirasjon i det stille, det sakte, i menneskers tanker og i det som gjør livet helt. Jeg har en forkjærlighet for de enkle gledene i livet. Den varme kaffekoppen om morgenen, blomster i håret og bare fotsåler mot gresset. Det naturlige ligger meg tett om brystet. 

Her inne vil jeg skrive om Slow Living og alt det innebærer. 

Legg gjerne igjen en kommentar. Det hadde vært så fint å vite hvem du er. 

Varme klemmer fra Julianne. 

Et lys i mørketiden: Narvik

I helga var vi hjemme i Narvik en tur. Det er så viktig å ha disse små turene nordover innimellom. Som oftest reiser jeg alene, men noen gang tar jeg med meg H. Denne gangen hadde vi også med oss svigers. Fotolyset var vanskelig og mange bilder ble for mørke og kornete, men noen dugende knips fikk jeg tatt innimellom. Inne på Museum Nord lærte vi om grunnleggelsen av Norges første jernbaneforbindelse til utlandet (Ofotbanen), samisk kultur i regionen og næringsutviklingen som gjorde det mulig for folk å bo og isysselsette seg i fjorden. På Narviksenteret, som jeg brukte i avhandlingen min, lærte vi om krigen i Nord-Norge og hvordan all krig starter med holdninger og spenninger mellom folkegrupper og nasjoner. Også det viktigste av alt: at også vi nordmenn har prikker på vårt historiske rulleblad som trenger å bli påmint om når vi kritiserer og fordømmer.

Vi spiste sushi og lokal mat i toppetasjen av hotellet som hadde panoramautsikt over fjord, fjell og bylys. Jeg fikk endelig se nordlyset igjen, og noen fikk se det for første gang i sitt liv! Vi fikk også oppleve hvor stor forskjell det utgjør å bare ha 2-3 timer mindre lys i døgnet. 

Med de få timene med lys som finnes der oppe på denne tiden, blir andre trøtte og slitne, mens jeg hopper tilbake i mitt nordnorske skinn som en tøyd gummistrikk man slipper tak på. De mange tusen lysene vi tenner og den lokale hyggefaktoren som består av folk som bare stikker innom for å si hei uten å ringe på dørklokka, eller roper "heia" når man møter hverandre på kafeen (nesten som om at vi hilser og heier på hverandre i samme sleng) - den gjør meg ekstra stolt og varm i brystet over å være født og oppvokst i denne delen av landet. Det er et lite håp i meg om at jeg kan bidra til at folk føler seg trygge nok her nede til å bare stikke innom uten å sende sms først, eller alltid ha grunn til å ha noen hjembakte lefser i fryseren som er kjekk å ha "i tilfelle vi får folk i huset". Å bare stikke innom hverandre er så fint og hjertevarmt. Det gjør det overkommelig å eksistere i en tid hvor lys og D-vitaminer er mangelvare. Kombinasjonen og varmen man får av vennskap og stearinlys er som å ladde opp batteriene når man alltid går på sparebluss. For det å leve i mørketiden vi trår inn i nå er som å ta en iPhone med ut i kulda: Du er 100% når du står opp og 10% når du har trødd utenfor dørstokken. Og da trenger du folk som kan fylle deg med varme og energi.

Til å være i et arktisk strøk kan det kalde Nord-Norge være den varmeste plassen å oppholde seg på om vinteren. Det er husrom fordi det finnes hjerterom i ethvert hjørne. Alle burde ta seg en tur dit, for det er det jeg kaller for et "lys i mørketid". 

Velkommen advent på en fredag

My slow morning