Adventstiden ble ikke helt det jeg så for meg. I kjølvannet av førjulskosen ble en av de mest betydningsfulle personene i livet mitt revet brått bort. Det er forferdelig vondt. I skrivende stund er jeg på vei mot Narvik for å delta i begravelse. Men jeg skal gjøre mitt beste for å være både sterk og positiv, fordi det er det rådet jeg ville fått fra henne. Hun var slik. Smilte hele tiden og lo en slik rungende latter som bare bestemødre kan. Jeg er helt sikker på at hun hadde ønsket at vi skulle gjort adventstiden akkurat så fin som vi opprinnelig hadde planlagt. Derfor skal jeg gjøre nettopp det.
Porten foran huset vårt har nemlig fått pynt. i jakten på de perfekte kransene fant vi disse to, og med røde fløyelsbånd ble de så julete og fine. De ble hengt opp etter mørkets frambrudd, og derfor ble det vanskelig å få et fint bilde. Men jeg tenkte å lage et innlegg om julepynten vår når jeg kommer ned igjen. Huset har nå fått på seg juledrakten sin med både girlander og lyslenke, så nå er det så innmari deilig og knitrende godt å komme hjem om ettermiddagen.
Kransene er akkurat slik jeg vil ha dem: grønne, naturlige og enkle. Slik jeg liker julepynten min. Jeg klarer aldri å rive meg vekk fra den røde, varme fargen, men den er ikke sterkt framtredende blant pynten vår. Jeg blir stadig mer frelst i de naturlige elementene i form av kvister, barnåler, svibler og naturlig belysning som stearinlys. Den naturlige julen står sterkt hos meg (jeg innser at jeg nettopp overbrukte ordet "naturlig").
Det er mange ting som gir meg den riktige julestemningen, men den barnslige julegleden blir sjelden så fremtredende som når jeg trekker inn duften av barnåler. Det er den ultimate julelukten for meg.