For tre år siden, omtrent på denne tiden.. Faktisk, for nøyaktig tre år siden denne uka, var jeg hjemme i nord på vinterferie. Hvordan jeg vet at det var tre år siden, lurer du på? I uke åtte var det ferie fra høyskolen. Og nå er vi nok en gang i uke åtte. Og det ble en uke som bestemte utfallet for de neste tre årene av livet mitt. Et sammensurium av en rekke hendelser som skulle flyte inn i hverandre og føre meg frem til der jeg sitter nå. På en stol, på biblioteket i Kongsberg og skriver dette innlegget.
Jeg skulle skrive en oppgave i moderne økonomisk historie. Laissez faire, og alt det der. Bare snaue 2500 ord. Ah, hva jeg hadde gjort for å bare skrive en så liten oppgave i dag. Men det gikk ikke. Noe inni meg - om det var hodet eller kroppen var umulig å si, sa helt stopp. Jeg stirret inn i et blankt dokument og det eneste som ville ut var tårer. Jeg husker at kroppen allerede hadde begynt å bli tung som bly. Skulle jeg og H ut for å trene, kom jeg meg sjelden lengre enn til dørstokken i gangen før jeg begynte å gråte. Kroppen ville ikke. Av en eller annen grunn var jeg utslitt. Som om at jeg en dag hadde satt meg i en stol og ikke kom meg opp igjen.
Resultatet av dette ble et halvt års sykemelding. Du må ikke tro dette var et lett valg. Jeg stod foran mitt siste semester på bachelornivå, og var klar til å uteksamineres med forholdsvis gode karakterer. Og i de påfølgende månedene skulle jeg bare bli mer og mer sliten. Faktisk så sliten at jeg ofte ble sengeliggende. Da sommeren kom trodde jeg at jeg var ME-syk. Men min fastlege sa det var depresjonen som hadde grepet om meg. Jeg forstod ikke hvordan en depresjon kunne gjøre en så utmattet. Jeg sov gjennomsnittlig 12-13 timer i strekk, og resten av døgnet lå jeg på sofaen i en koma som best kan beskrives som hjernetåke. Hva som skjedde klarer jeg fremdeles ikke å svare på. Men jeg begynte på skolen igjen til høsten. Som at jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke gadd å være syk lengre. Det skulle bli en lang strabasiøs ferd.
Jeg gikk ut av skolen neste semester med flere A på vitnemålet. En A i seg selv er ikke så veldig betydningsfullt. For meg ble det likevel et vitnesbyrd om en kamp jeg kunne vinne over det som hadde grep om kroppen min. Jeg var tungt deprimert, manglet livskvalitet i meg selv og var ytterst sensitiv mot alt som var negativt. Jeg fikk ikke til å trene på halvannet år. Den som har vært deprimert i løpet av livet vet hvor livsviktig mosjon er. Jeg ble etterhvert så svak i kroppen at jeg på et tidspunkt endte opp med prolaps nederst i korsryggen. Men jeg er lik min mor og min far, og bygd opp av muskler. Så jeg skulle også ha en sterk kropp, men fant fort ut at trening ikke bare er trening. Jeg måtte ha noe som ga meg mosjon, glede, livskvalitet og vitalitet. Jeg var lei av å leve dag til dag, være tungsindig og ikke like den jeg så i speilbildet.
Våren 2015 satt jeg hos Ann-Torill og Ellen på Rockin Nails and Beauty i Oslo og snakket om akkurat disse tingene mens jeg fikk lagt negler. Jeg sa jeg hadde vurdert å danse, men fant ikke et tilbud i nærheten av Kongsberg eller i Oslo som var prisvennlig for en student. Ann-Torill tipset meg om Jenny, som nylig hadde startet opp nye kurs. Jeg hadde jo søkt master i Oslo, og visste jeg kom til å være i Oslo en del i tiden fremover. Så jeg sendte henne melding på Facebook, og da august kom stilte jeg opp på sesongens første trening. Helt uten danseerfaring eller noen som helst peiling på hva jeg bega meg ut på. Jeg var tung til sinns, engstelig og nervøs. Men faen heller. Jeg forsøkte. Midt under treningen kom Jenny bort og kakket meg i skuldren og sa "Julianne?? Har du danset samba før?!" Jeg ristet på hodet. Jeg hadde knapt danset swing og syntes det var helt forferdelig.
Jeg husker bussturen hjem. Jeg hørte på Madcon som fortalte meg at jeg ikke trengte å bekymre meg for en ting, og følte noe jeg ikke hadde følt på lange tider. Ikke på flere år; jeg var glad. Ikke bare fornøyd, eller i godt humør. Jeg var euforisk lykkelig. Fra tåspiss til hodebunn. Hva skjedde her? Kroppen gikk fra å være kontinuerlig nedstemt til å ha en så inngående lykkefølelse at den ikke taklet det. Jeg knakk sammen i gråt. For meg betydde dette to ting: Ikke bare hadde jeg funnet det jeg lette etter, dette betydde at jeg hadde et håp om å bli frisk. Jeg kunne bli bedre. Kanskje jeg en gang kunne slippe å være så plaget. Det betydde alt.
Det tok ikke mange øvingene før jeg var kommet i kontakt med flere av jentene. Jeg oppdaget rimelig fort at disse jentene ikke bare kom inn og ut av timene for å danse. Disse jentene var kontaktsøkende, åpne og kunne begynne å prate med hverandre som om de hadde kjent hverandre hele livet. En annen tilværelse enn den jeg kjente til i Kongsberg, der jeg hadde kjempet for harde livet for å få venner, men ikke lyktes. Og det var jenter i alle aldre og livssituasjoner. Fra unge erfarne dansere til småbarnsmødre og pensjonister i høye hæler, Og de heiet på hverandre! Turte du å danse solo ble du hyllet. Turte du å skille deg ut begynte hele salen å juble. Var du ny på timene fikk alle beskjed om å ta deg inn i varmen. Etter timene stod alle og skravlet. Om alt. Ikke bare dans. Selv om man var i totalt forskjellige livssituasjoner.
Jeg fortsatte å ha tøffe tak i tiden som kom. Men disse timene gjorde meg mer motstandsdyktige mot sofaen. Det hjalp å ha noe å trene frem mot. Vi øvde mot elevshow, kjøpte paljettkjoler og hadde workshops i helgene. Plutselig danset jeg koreografier. En virkelighet som var helt fjern for meg tidligere.
Litt etter litt har skyene blitt litt mindre grå over hodet mitt. Kanskje det har noe med den brasilianske varmen å gjøre, eller fargene på alle fjærene eller bateria-musikken. Men mest av alt tror jeg det er disse jentene. For meg ble ikke dette en hobby hvor jeg kunne koble ut hodet. For meg ble dette en reise mot bedre helse og livskvalitet. Og jeg skulle lære hva selvtillit er, hva det vil si å være mer komfortabel i egen kropp, ha det gøy og forstå hva livskvalitet egentlig er.
Men det stopper ikke med disse timene. Jentene har ambisjoner og har sterke ønsker om å viderebringe de varme rytmene til andre. Så en forespørsel om å holde show førte til kostymeverksted som igjen har ført til disse bildene og dette innlegget.
I går etter photoshooten, som Anne Sofie skulle bruke til en skoleoppgave, satt fire av oss på en kafé og snakket sammen. Det kom frem at flere hadde opplevd å få skråblikk av venner og kolleger for å danse. Fordi man tør å være annerledes. At man tør å gjøre noe som ikke er A4. Og i en verden hvor man opplever kritiske holdninger fra alle hold er det så godt å kunne møte disse jentene hver eneste uke. De komplimentene hagler og alle er flinke til å stå sammen og bygge hverandre opp.
Når jentene observerer deg, ikke for å kritisere, men for å se hvordan du har det - det er unikt. Og slik jeg ser det; et lite stykke fredsbygging. Når jeg sitter på telefonen i to timer med en jeg knapt har kjent i et år fordi hun tør å ta en plass som folk jeg kjenner godt ikke tør å ta, da fikk jeg klump i halsen. To dager senere delte hun ut slike kort til alle på gruppa.
Og etter denne helga sitter jeg igjen med en dyp takknemlighet og en følelse av hvor mye bedre verden blir når vi, særlig vi kvinner, tør å stå samlet for å bygge hverandre opp. Vi som fra naturens side er omsorgsmennesker. Vi som gir liv og kan nære det med hele kroppen vår. At vi kan forandre verden bare ved å være det beste i oss selv, er det ikke levnet tvil om.
Og med alt det disse jentene, disse kursene, disse aktivitetene gjør for meg, er ikke ordet "takk" tilstrekkelig. Det har gitt en mangeårig indre, kamp sterk motstand, og gitt meg lys og håp for en fremtid der jeg kan fungere slik jeg egentlig er. Og gir meg et ønske om å hjelpe andre i samme situasjon som meg til å forstå at også de kan bli bedre. For meg er dansen medisinen. For deg kan det være hva som helst annet. Men det finnes håp.
Bildegalleri:
