Tilstedeværelse

Det er et enormt paradoks å skulle være aktiv på sosiale medier samtidig som man praktiserer tilstedeværelse. For de to henger ikke alltid sammen. For meg er det å være tilstede nettopp å logge av bruken av nettet. Det å ikke være tilgjengelig for andre, ikke følge med andres liv, ikke sammenligne seg med andre, eller kommunisere med verden. Derfor har jeg et oppbrudd mellom de gangene jeg skriver her og de gangene jeg deler på andre arenaer. Ikke bare er kreativiteten varierende, men jeg vil ikke være aktiv hele tiden. Når man får pepret hodet fullt av hvor viktig det er med lesertall og følgere, kan dette være svært frustrerende og et massivt energisluk. Men jeg har sluttet å engasjere meg i statistikk og følgere for lenge siden, for jeg vil dele når jeg ønsker, og jeg vil koble av når jeg trenger det.

Hvor mange lesere man har synes jeg ikke er viktig. Så husk på det, hvis du noen gang lar deg prege av "likes". Det er helt ubetydelig, i det store bildet, hva som skjer på profilen din. Det viktige skjer i det virkelige livet.  

I den fasen av livet som begynner nå, merker jeg at jeg trenger å koble ut oftere enn noen sinne. De som vil følge meg, henger ved. Når jeg skriver gjør jeg det også først og fremst for meg selv, og for de jeg vet som liker det jeg skriver. Det er det viktigste for meg, og jeg er så glad i de som får noe igjen for å være her inne. Så takk.

De to siste ukene har jeg hatt hendene fulle av vårens forberedelser. Både på jobb, med skole og hjemme i hus og hage. Jeg har luket i bed, plantet erter, bønner, beter, løk, sådd sommerblomster, pottet om tomater, agurker, squash og urter (bilder kommer). Jeg har gått rundt uten sko, hatt på meg florlette skjørt, latt sminken ligge i badromskuffa, luktet på heggen, båret jordsekker, rørt i komposten, og sovet under åpen himmel. Vi har vært sosial, prøvd å finne ut av veien videre, fundert, tenkt så det knaket og fortsatt letingen etter et nytt sted å bo. Det er mye forandring rundt oss, men prosessen har også stått urovekkende stille. Det river godt i en rastløs sjel som meg. Men gode ting kommer til de som venter?

Det er likevel så mange ting som gjør denne tiden så full av takknemlighet. Dette halvåret fikk jeg muligheten til å jobbe på en helt fantastisk skole, som styrket den mangeårige trangen til å bli lærer. Jeg har fått bli kjent med mange elever som har satt sine spor i hjertet mitt, og som jeg kunne ønske jeg fikk enda mer tid sammen med. Jeg har fått praktisert min faglige kompetanse, som har vært en fantastisk følelse. De siste månedene har jeg fått møte så mange mennesker som har dyttet meg i den riktige retningen. Av og til virker det som at universet setter mennesker vi trenger å møte på vår vei, slik at vi lærer spesifikke lærdommer eller opplever spesielle hendelser. Hendelser og lærdommer som former oss til å bli de menneskene vi skal være. Det er litt slik det føles for øyeblikket. 

I pinsen skal vi reise til vestlandet: destination unknown. Vi skal bare slå av verden og ta livet litt som det kommer. Teltet et pakket, og bilen står klar. Så nå drar vi og lever i nuet og finner ut av livet. Ha en nydelig pinse, så snakkes vi snart. 

Klem J.