Vilt & uhemmet

Velkommen august. Jeg begynner å se konturene av de mulighetene plassen vår gir oss. At det biologiske mangfoldet gjør jorda rik, at biene og humlene trives og pollinerer gjennom hele sommeren. Vi ser at plantene gikk fra å vokse tregt til å eksplodere i farger og former. Epletrærne har snart flere epler enn greinene klarer å bære, og reddikene er større enn jeg noen sinne har sett dem. Og selv om enkelte planter ikke har vokst like godt som jeg har ønsket, har jeg plukket opp en ting eller to om hva jeg skal gjøre til neste år for å sikre at det får vokse enda bedre. Deriblant sikre jordflekkene for sultne fugler, noe som førte til at vi hadde netting over grønnsakshagen. Ertene ville ikke vokse veldig godt i år, og da jeg undersøkte jorda fant jeg bare tre frø. Så jeg sådde nye rader og hadde over netting. Men da det førte til at en fugleunge satte fast vingen sin, og brakk alle beinene tvert av, slik at svigerfar og Håvard måtte ta seg av den, fikk jeg så vondt at jeg måtte fjerne nettingen fra ertene. Når man lever nært naturen og tett på dyrelivet, er det enkelte ting jeg må lære meg å takle. Men etter å ha mistet en katt denne sommeren, og går rundt med kroppen full av gravidhormoner, føler jeg meg ikke særlig godt utrustet til å takle dyrs lidelser på en rasjonell måte.

Tidligere denne sommeren fikk jeg en kommentar om at grønnsakshagen så “rotete” ut. Og da kan jeg også meddele at det var intensjonen. Det ville uttrykket, med grønnsaker og blomster i skjønn forening, er akkurat det jeg ønsket. Jeg vil at det skal være en levende hage som det er tydelig at vi bruker.