Bittebittebittelille julaften

Joda, jeg er glad i den urnoske juletradisjonen ved å ta inn trærne til lille julaften. Det er det jeg er vokst opp med. Og jeg verner fortsatt om den tradisjonelle jula, der andre omfavner den mer amerikaniserte versjonen, med tidlig start og slutt. Men med årene har jeg begynt å strekke meg til å pynte trærne litt før. Helst maks fem dager før lille julaften, alt ettersom om vi reiser nordover eller blir her nede. Og det handler om stressnivå, og julero, foran å slavisk skal presse alt inn i den formen den alltid har vært. For la oss være ærlige med oss selv: å ivareta tradisjoner handler ikke om å kun gjøre en ting på det samme viset, om og om igjen. Det handler også om å gi det en form som passer inn i livet vi lever her og nå. Så derfor pyntet vi treet 20.desember i år. For den 21.desember har jeg bursdag, 22.desember dobbelsikrer vi at alt er på plass til jul, og 23.desember har onkelen min bursdag. Dog, dette året blir lillejulaften tilbrakt på sykehuset. Så dagen skulle gå til sykehusinnleggelse (uproblematisk og enkelt inngrep, uten å gå noe videre inn på hva og hvem).

Det er godt å ha en hjelpende hånd når grana skal opp (slapp av, saga er helt trygt sikret).

Men før vi i det hele tatt rakk å bli ferdig med pynting, måtte vi avbryte for kveldens nissegrøt. Uten noen nisse vel og merke. Men å stemple risengrynsgrøten som nissegrøt, gjorde i det minste at en litt spent og småspist kar, forsynte seg grådig til middag.

Jeg har ikke vært kjempegod på å dokumentere resten, som følge av at det er tungt og slitsomt å stå og gå. Men det ble så lunt og fint i huset nå, at jeg blir helt varm om brystet. Det er så fint å kunne skape sin egen jul, på sitt eget vis, i eget hjem!