Jakten på juletreet

I 2015 startet vi en tradisjon ved å kjøre til en selvhogstgård i Mjøndalen. På det tidspunktet bodde vi bare 20 min unna, så det var en ganske mye kortere tur. Nå kjører vi i nesten en time for å komme oss dit, men det er fortsatt verd turen. Vi gjør en dag av det, ved å gå rundt på denne fantastiske gården, lete etter årets gran, ta en tur i gårdsbutikken, spise sveler, drikke toddy, og sitte foran bålpanna. For andre år på rad, har vi fått med oss et vennepar med barn. Og det tar turen til en ny høyde. Mamma har kommet ned for å være her i jula, og dette var andre gangen hun også var sammen med oss på juletrehogst. Dette har blitt en veldig fin tradisjon, som jeg har blitt veldig glad i. Noe jeg og H har skapt sammen.

Nå som Miller har blitt over to år, har han begynt å finne mer glede og tilstedeværelse i de tingene vi introduserer han for. Han har fått et bilde av jul, og hva julen rommer. Og selv om han ikke forstår helt hva jul er, så skjønner han at det er glede og spenning knyttet til det vi gjør.

I år, som i fjor, har vi vært på utkikk etter to juletrær. Vi har en til hver stue. Siden vi bor i et hus med mange små rom, er det fint å kunne ha juletre både i spisestua, og i dagligstua. Og jeg som elsker store, høye juletrær, klarer alltid(!) å overvurdere takhøyden i huset vårt. Aller helst skulle jeg ha bodd i en stor sveitservilla med over tre meters takhøyde, slik at jeg kunne hatt det Downton Abbey-juletreet jeg drømmer om. Men jeg må ta til takke med lillebrorversjonen.

Siden jeg er den som er fotointeressert i familien, er det naturlig nok Håvard som får de fineste bildene av seg selv og Miller. Da er det fint å ha en venninne som på sin side er like fotointeressert, slik at hun faktisk kan få inn noen fine glimt av meg innimellom.

Alle sammen fant sine respektive grantrær, og de små fikk både være med å velge ut, og ta de tunge løftene.

Etterpå betalte vi, tok en tur i gårdsbutikken, og spiste sveler og drakk solbærtoddy foran bålpanna. Alle som kjøper gran, får servering på huset.

De små var slitne etter all gåingen, og alle inntrykkene. Og da var det fint med en liten hvil i fanget.

Vel hjemme var det en liten kar som var ivrig etter å kle på seg nissekostymet sitt, for å deretter leke tunnel mellom juletrærne. Han forstår kanskje ikke meningen bak disse rare tingene, som å ta med seg en gran eller to inn i stua, men spenningen og iveren etter å være med på det som skjer, er stor.

Trærne fikk stå i et døgn før vi satte dem opp. Og i mellomtiden brukte jeg kvelden på å hvile bekkenet mitt, som ikke har tålt bevegelse veldig godt. Denne julen har jeg ikke gjort alt jeg ønsket å gjøre, og selv om det har vært vanskelig å vri hodet til å akseptere at jeg ikke kan rekke over alt, så har det vært fantastisk deilig å få hjelp og avlasning av at mamma er nede med oss.