Det presset vi skaper, og hater

I sosiale kanaler snakkes det daglig om det presset som ligger på oss mødre. Om alt fra maten barna skal spise, til hvordan hjemmet skal se ut, om hvilke verdier barna skal oppdras med, og alt vi ellers skal prestere. At det hviler et press på kvinneskuldre, er jeg ikke den minste tvil om at eksisterer. Jeg har følt på det mange ganger, og kommer nok til å føle på det igjen og igjen. 

Vi er mange kvinner i Norge som føler på at - selv om vi ligger på verdenstoppen med våre velferdsgoder, har vi ikke blitt helt kvitt det kjønnsstereotypiske presset om hvordan vi skal leve. Vi har fått et tillegg der likestillingens baksider også drar oss i helt andre retninger. Og med «likestillingens baksider» tenker jeg på debattene som raser i Norden, om likestilling av kvinner og menns biologi, fordeling av permisjon, og at det tas for lite hensyn til de fysiske belastningene kvinner gjennomgår i løpet av livet. Både innenfor medisinsk forskning, arbeidslivet, etc. 

Dette presset kommer oftest ovenfra, fra myndigheter, fra gamle kulturelle normer, fra politiske bevegelser. Men jeg stusser mest på det presset som kommer fra oss kvinner selv. For hvor kommer egentlig det presset om disse estetiske matpakkene i fra? Eller at hjemmet skal være strøkent til enhver tid? Eller at når vi først gjør noe, så skal det være hundre prosent gjennomført? Hvis ikke, kunne vi like gjerne bare latt vær. Alt gjøres med et snev av dårlig samvittighet. En følelse av at “Ja.. Men jeg gjorde jo ikke det og det. Jeg burde ha gjort det slik..” 

Et tankegods jeg har hatt den siste tiden, når jeg har observert diskusjoner mellom mødre i grupper og kommentarfelt, er at vi er svært opptatte av å legge skylda over på hvem som skaper presset blant mødre. Kanskje det er en mor som ytrer en mening i et innlegg, som får påpakk for å skape dårlig samvittighet hos andre mødre. Hun skaper nemlig et press, og et ideal som det er vanskelig å strekke seg etter. Kanskje det er en mor som stolt legger frem et bilde av matpakken til barnet sitt, og får stikk fordi hun skaper dårlig samvittighet hos de mødrene som ikke har krefter til å legge like mye energi i matpakkene hun selv lager.  Og jeg klarer ikke la vær å stille spørsmålet: Hvor i alle dager henter man det fra, at du selv må gjøre det samme, bare fordi noen legger ut et bilde?

Kanskje er det en mors allerede dårlige samvittighet som leder henne inn i en tolkning av et innlegg, som overhodet ikke stemmer overens med forfatterens opprinnelige hensikt. Det stopper henne likevel ikke fra å legge skylden over på forfatteren, fordi hun mener at forfatteren bør tenke seg litt om før hun ytrer seh. Fordi forfatterens mening er med på å skape press blant norske mødre. Eller ka det tenke seg at det er nettopp leseren som føler presset, fordi innlegget traff en usikkerhet som allerede eksisterte i henne?  

Jeg sitter med en følelse av at vi pålegger oss mye av det presset på egenhånd. Og at vår egen usikkerhet leder oss inn i en følelse av mindreverd, og utilstrekkelighet som fører til at vi går rundt med denne konstante dårlige samvittigheten. Følelsen av at vi ikke skal strekke til, følelsen av at vi ikke er gode nok mødre, og følelsen av at vi ikke gjør nok for barna våre. Et typisk kvinnelig trekk, i en ellers så patriarkalsk samfunnsstruktur.

Sannheten er at barna våre ikke egentlig krever så mange materielle ting av oss som det vi tror. Det de ønsker og behøver mest, er tiden vår. Vår tilstedeværelse, at vi aktivt lytter, er anerkjennende ovenfor deres nærvær og følelser, og at vi lar dem føle seg elsket. Men vi pålegger oss selv et ideal om hvordan ting burde være, så vi strekker oss etter det umulige. Og lar skam og skyldfølelse være vårt kompass i livet. 

Og klart, det er mange ting som er viktig for et barns utvikling. Slik som god skolegang, inkluderende sosialiseringsprosesser, riktig ernæring og fysisk aktivitet. Men det øyeblikket disse tingene blir et spørsmål om perfekt gjennomførelse fra vår side, har vi satt oss selv i et saksegrep det er vanskelig å komme ut av. Og enda verre: vi overfører dette presset til barna våre. Våre barn skal ikke bruke sin oppvekst på å jakte perfeksjon, eller prestasjon. Slik de ofte tror de må (jeg har sett det i skolen i flere år). Og da er det en selvfølge at vi også må begynne med oss selv. Spør deg selv: dette presset du legger på deg selv? Hva hadde du sagt til barnet ditt, hvis hen ikke følte at noe hen gjorde, var godt nok?

Perfeksjonisme fordrer at alle er feilfrie, og at vi er ferdig utlærte. At vi er mestere. Og som mødre er vi mange ting, men perfekte er vi ikke. Og ikke skal vi være det heller. For livet i sin helhet består av det å lære, prøve og feile. Det er slik vi utvikler oss, og det er slik vi utvikler oss som mennesker. Vi skal ikke være best i alt. Det ikke meningen at du alltid skal prestere som om at du var en toppidrettsutøver innenfor morskap. 

At alle har forbedringspotensiale betyr ikke at vi alltid må bli bedre i alt. Jeg mener bestemt at «godt nok innenfor de rammene, og forutsetningene jeg har», er det absolutt beste stedet å være. I de aller fleste tilfeller. Med mindre ting går på bekostning av liv og helse.   

Det er ikke en annens mor sin feil hvis du får dårlig samvittighet. Du trenger ikke å gi etter for det presset du føler på. At du opplever press er helt menneskelig, men du har også en mulighet til å distansere deg fra det. 

Må du egentlig lage stilige matpakker hver dag, eller kan det være et overskuddsprosjekt? Blir barnet ditt skuffet hvis hen ikke får hjerter i agurken hver dag? Okei. Hva så? Skal de alltid oppleve å få viljen sin? Vi er nødt til å huske på at motgang også ruster oss til å takle livet. Det tvinger oss inn i en problemløsningsprosess, og får oss til å omstille hjernen til å tåle at ikke alt kommer rekende på ei fjøl.

Må huset være strøkent hver gang det kommer gjester? Eller kan det tenkes at det er sunt at vi forholder oss til det faktumet at vi er hverdagslige mennesker som ikke skal strekke til hver bidige minutt av dagen? Eller er ikke vennene og familien din på besøk, først og fremst for å se deg, og dere?  

Du serverte Toro til middag i dag, fordi tiden ikke strakk til. Og du hadde så mye annet å gjøre i tillegg. Javel. Toro ble til for slitne husmødre. Du er unnskyldt. 

Forskning viser at kosthold, så så mye skjermtid, så så mye bevegelse om dagen, fører til… Jada! men forskning må også ta hensyn til avvik, og et gjennomsnitt har alltid et standardavvik.

Jeg tror vi alle har godt av å spørre oss selv om hvorfor vi føler på det presset vi føler, og hvorfor det stikker der det stikker hos oss. Hvis vi lar oss påvirke så sterkt av hva andre gjør; hvorfor blir vi påvirket? Hva kommer det av? Hva er det med måten vi lever livene våre på, som gjør oss selv så usikre at vi sammenligner oss med andre? For deretter å overføre skylden til andre? 

Som mennesker, er vi ikke en homogen gruppe. Folk vil ta andre valg enn oss selv. Folk lever annerledes enn det vi selv gjør. Og det kommer av de ulike miljø- og oppvekstvillkårene vi formes under. Det handler om genetisk arv, religiøs og kulturell tilhørighet, og det handler om sosioøkonomiske villkår. Det ville være urimelig av oss å forvente at vi alle skal «skjerpe oss» til andre sitt nivå, slik at vi unngår press. Ofte er ulikheter en av de største styrkene vi har, fordi det fordrer til annerledestenking og intellektuell stimuli. Noen ganger kan folk oppfordre til skadelig adferd, og da skal vi si i fra. Men det er ikke den type press jeg sikter til i denne posten. 

 Selvfølgelig har folk ansvaret for hvordan ytringer påvirker andre. Og særlig i en influenserbransje, der jobben nettopp er å påvirke andre. Men blant vanlige mødre, i helt hverdagslige jobber, som sosialiserer på sosiale medier, har vi et større ansvar for å reflektere over vårt eget ansvar. Hvis ikke vi kan ta det ansvaret, hvordan kan vi forvente at barna våre skal lære seg det?

 Når begynner ansvaret du har for deg selv? Kjør debatt, eller kjør refleksjon.