Lussekatter og månedsbrødre

For meg har blogging og fotografering alltid vært en fin måte å trene øyet og hjernen til å være tilstede i nuet. Til å se det fine i livet, og fange øyeblikkene som gir meg noe godt, og helt å se tilbake på. På grunn av hvordan form og høsten har vært, så har det ikke vært så mye rom for kreativ utfoldelse. Og det merker jeg virkelig nå som jeg prøver å komme tilbake i flyten. Jeg må aktivt jobbe for å omstille hodet på å fange øyeblikkene igjen. Jeg må lære meg å se motivene, og følelsene og stundene som skal foreviggjøres. Og siden det å fange Millers siste tid som enebarn er ganske viktig for meg, og det at adventstid- og jul er min favorittid på året — så tvinger jeg meg selv til å ta frem kameraet igjen.

Dette har ikke vært det mest sosiale halvåret, og det har naturlig nok vært på grunn av ringvirkningene av pandemien. Barna som ble født rett før, og under pandemien, har vært mindre utsatt for sykdommer enn eldre barn. De har fått mange runder denne høsten, og både RS-virus, forkjølelser, omgangssyke har gått på rundgang hos mange barn. Vi har heller ikke blitt skjermet. Så planer etter planer har blitt avlyste. Og nå blusser jaggu Covid opp igjen. Men denne helga fikk vi endelig tilbrakt tid sammen med venner som vi ser alt for sjelden.

Planer for å ha adventsirkel, lanternefest, halloween, pepperkakebaking og julegrantenning har gått ad undas. Men nå fikk vi faktisk til å møtes for å bake lussekatter. Vilfred er Millers “månedsbror” (som vi kaller dem for). Hvilket innebærer at de er født med halvannen ukes mellomrom, og er fryktelig like som personer. Og de har hatt en utrolig fin kontakt siden de begynte å legge merke til hverandre som babyer. Det er fantastisk fint å se dem finne glede i hverandre, til tross for at de sees for sjelden. Det var ikke helt uten tårer at vi dro hjem om kvelden. Og det ble både høyt og lavt med supermannkapper, togbanebygging, baking, dansing til Star Wars-musikk, pizza og tv-titting, og kosing med Iver (hunden).

For min del er det så fint å ha venner som jeg føler meg så hjemme med. Der det å komme inn døra, er som å komme inn til et sted hvor jeg også hører litt til. Hvor jeg føler at jeg lander, og vet at vi møter hverandre på like verdigrunnlag. Vennskap som føles familiære. Jeg har noen få av dem i livet, og de holder jeg tett inntil brystet.

Her er noen blikk fra den fine lørdagen vår.

Å bake lussekatter med to toåringer går så som så. Men det viktigste var at de var med. De var i det minste i en kreativ prosess, og vi voksne forsøkte så godt vi kunne å få inn noen seriøse innslag av lussekatter og safranmuffins.

Boller ble spist, til alles fornøyelse. Og særlig safranmuffins med mandelmasse var en suksess. Maria har svenske aner, og har derfor med seg mange svenske mattradisjoner. Svenskene er veldig gode på fika, og jeg ser at vi nordmenn har mye å lære når det kommer til gjærbakst. Jeg kommer definitivt til å ta med meg safranbakst inn i hele advents- og juletiden!

Stemningen ute var så lun og fin. Og samtidig kald. Jeg elsker hvordan vi mykner opp adventsmørket med varme lys.

I mens pizzaen stod i ovnen, ble det Star Wars-musikk og hopping i sofaen…

… deretter ble pizzaen servert i kafeen. Foran tv-en. Noe som var fint, for da fikk vi også spist litt mellom slagene.

Etter middag, måtte vi kose litt med den rautende staffen; Iver. Som lager de merkeligste lydene. To små gutter sovnet relativt raskt, fordi de knapt hadde tid til å sove på dagen. Og resten av kvelden ble tilbrakt i sofaen med finalen i Maskorama på skjermen. En perfekt lørdag, proppfull av adventshygge. Vi trenger de også i disse dager.