Fra jul med bismak, til O'jul med din glede - En tekst om det å ta jula tilbake

Media har, i løpet av det siste tiåret, hatt et ganske godt fokus på at jula ikke bare er fryd og gammen for alle. Å rette søkelyset på at jula er preget av sorg, savn, vold, ensomhet og fattigdom, er viktig for å forebygge, samt bryte ned tabuer rundt disse temaene. 

Jula kan være ganske tøff fordi den minner oss om alt som skulle ha vært. 

I årets episode av «Kvelden før kvelden» på NRK, ble temaet «sorg og jul» tatt opp. Karen Marie Berg var gjest, der hun snakket om den første jula etter at mannen – AP-politikeren Hans Kristian Amundsen, døde brått og plutselig i 2018. Hun forklarte den første jula som en høytid hvor hun og familien holdt aktivitetsnivået oppe hele tiden, slik at jula både ble hyggelig og uten rom for ettertanke. Men hun sa likevel at sorgen lå som et bakteppe over hele feiringen, og at den kom til syne gjennom kort lunte og sinne. 

Senere hadde hun og familien jobbet med å ta jula tilbake, ved å skape nye måter å feire den på. For de måtte bare innse en hard og brutal detalj: Hans Kristian kommer ikke tilbake. Han er borte. Og med han, fôr også ritualene som var knyttet til hans person. Sånn som matlagingen, som var hans ess. Karen pyntet huset, og stod for det estetiske. Hans Kristian la sjelen sin i matlagingen, og maten stod alltid klar til 17:00, «sharp». Matens skulle spises til Sølvguttene. 

En ting jeg bet meg i merke, var hvor sterkt hun anbefalte å feire julen med venner. Og ikke bare familie. Og den tok jeg til meg, for hvorfor tror vi at vi må presse feiringer inn i en spesifikk form? Der er vi nok svært tradisjonsbundet som folk; Maten, drikken og ritualene skal gjøres som de alltid har gjort. Ribba skal være som den alltid har vært, vi skal drikke rikelig, og vi skal se de samme programmene som vi alltid har gjort. Ritualer og tradisjoner gir oss en trygghet. Og hvordan passer det overens med livet, når alt brått endrer seg og tar helomvending? Hvordan kan du tvinge en feiring inn i en form den ikke lengre passer inn i? Når personer mangler, og deres personlige preg på julen er forsvunnet. Eller når stemningen ikke blir slik den var, fordi deres ånd er vekk. Tradisjoner og ritualer kan fort vende seg til å være en påminnelse om det som ikke lengre er. Et traume også. 

Hva nå? Julefeiring etter plutselig dødfall i nær familie

Jeg lyttet møysommelig til fortellingen hennes, fordi den brakte tilbake minner fra jula 2016; den første jula uten pappa. Hvilket var en jul preget av tilsvarende aktivitetsnivå som Karen Marie Berg og familien holdt den første julen etter at Hans Kristian døde. Det var gjester, gjøremål og hygge. Det skulle være minst mulig rom for følelser, og mest mulig kos. Og akkurat som Karen Marie Berg, følte jeg at det var riktig. Det tror jeg vi alle gjorde. For min del var det ikke før jula 2017, at den virkelige sorgfølelsen slo inn. For det var første jula der alt virkelig var annerledes. Realiteten hadde begynt å gå opp for meg. Pappa kom ikke tilbake. Han var død. Vi kom aldri til å se på Tante Pose eller lage juleribba sammen igjen. 

For i en familie, og i en svigerfamilie, er det alltid mange som har sitt personlige og emosjonelle forhold til jula. Og det å finne en balanse som passer for alle, er ikke alltid så enkelt.

Vi flyttet julefeiringen til en annen del av landet, og nå gikk det opp for meg at vi måtte finne en ny form på alt. Realiteten hadde rukket å slå inn, og på toppen av alt hadde mormoren min falt om og dødd bare et par uker før. Realiteten var ganske hard å ta innover meg. Jeg begynte gradvis å forstå at det kommer til å kreve noe av oss, både i form av tid og ressurser, å ta julen tilbake. Og det var ikke bare bare. For i en familie, og i en svigerfamilie, er det alltid mange som har sitt personlige og emosjonelle forhold til jula. Og det å finne en balanse som passer for alle, er ikke alltid så enkelt.

 Julen 2020, begynte jeg å stille krav til mannen min om hvordan julefeiringen skulle foregå. Det var nødvendig, fordi jeg begynte å føle på at jeg alltid gruet meg, og var redd for de vanskelige følelsene som jula skulle vekke.

Noe jeg har syntes har vært mest utfordrende med julefeiringen, er når flere familier møtes og alle kommer inn med sine tradisjoner og ønsker, og mengden kompromisser blir så store at vi ikke egentlig føler at noen blir ordentlig møtt. Eller når noen ikke vil kompromisse i det hele tatt, fordi «vi har alltid gjort ting på denne måten, så vi kan ikke endre på det». Eller når noen avlyser tradisjoner på vegne av alle, uten at det blir tatt opp i plenum. Eller hvis det er enkelte familiemedlemmer som ikke går godt nok overens til at man greier å slappe ordentlig av. Eller når man ofte ender opp med å bli skuffet fordi ens egne forventninger aldri blir møtt. Og kanskje gnisninger bygger seg opp gjennom hele året, og kulminerer i at høytiden forsterker de såre følelsene.

Alkohol og rus kan prege julefeiringen i alt for stor grad, og jula kan bli traumatisk fordi den rommet for mye press. Jeg selv har ikke opplevd alt dette, men noe av det har jeg opplevd. Og det tror jeg ikke at jeg er alene om. Jula er ikke bare fin og trygg. Jula kan være ganske tøff fordi den minner oss om alt som skulle ha vært. 

Å gjenreise jula

 I 2021 var det 10 år siden jeg opplevde at jula virkelig endret seg for første gang, fordi pappa fikk et stort hjerneslag, og ble invalid. Det kom helt på tampen av juleferien året før. Og det satte store begrensninger på hvordan vi videreførte jula, og påvirket feiringene i årene som kom. Når en person får et så stort hjerneslag, endrer de ofte personlighet og reaksjonsmønstre. Du må bli kjent med personen på nytt. Og du merker at den personen du er glad i er der fortsatt, men samtidig ikke. Og det krevde sitt å venne seg til. Og da han plutselig ble borte, måtte vi helt på scratch igjen. Og det var utfordrende, fordi jeg ikke visste hva slags ritualer og tradisjoner som passet inn i vårt nye liv. Eller hva vårt nye liv rommet i det hele tatt. Jeg savnet det som har vært, men jobbet også hardt for å prøve å fokusere på hvordan jula kunne formes i årene som kommer. Og hvem skulle feire med oss? Og hvordan kan vi tilpasse oss livet? Og kom jeg til å føle på glede over jula igjen?

Det tar flere år å bygge opp nye tradisjoner.

Vi har snakket mye sammen om hva vi vil ta med oss inn i fremtidens julefeiringer. Hva skal våre barn få ha av tradisjoner? Hva er våre verdier? Hva slags mat vil vi spise? Jeg har snakket mye om hva jeg synes er vanskelig med julen, om hva som ødelegger for min juleglede, og hvordan vi kan unngå det. Hvor høyt pristak skal vi sette på julegavene?

Vi har kartlagt det praktiske og emosjonelle ved julen. Og jeg måtte omtrent nullstille meg, og si «nå må vi lage julefeiring slik vi ønsker at jula skal være». Jeg var så lei av at julen skulle komme med en bismak, og frykt for alle vonde følelser som skulle forsterkes. Og jeg ville ha en jul som gjorde meg, og alle oss godt. Uten å måtte tilpasse oss alle andre. Uten å fornærme noen heller, men å si at «vi gjør ting på denne måten, og den som vil være med er hjertlig velkommen.»

 For meg, og oss, innebar det at vi fokuserer julefeiringene hjemme hos oss selv. Der vi lager reglene. Å vite at vi har friheten til å gjøre jula slik vi ønsker. Og for min del var det også en del av det å bearbeide sorgen av å ha mistet en av de viktigste personene i mitt liv. Han er fortsatt med oss i ritualene, men de har fått en ny form. Jula er ikke lengre bare mørketid og nordlys. Den er ikke Tante Pose klokka 16, og ribbe klokka 17. Den er ikke lengre første juledagsmiddag med hele slekta hos besteforeldrene mine, og andre juledagsmiddag hos pappa sin side av familien. Store deler av familien min er borte. Mange andre har også bevegd seg i ulike retninger med egne tradisjoner. Og visst er det sårt. Men jeg må også akseptere at det er slik livet utfolder seg. 

Tradisjoner kan skapes, og endres

Det tar flere år å bygge opp nye tradisjoner. Men jeg tror at et av de største utfordringene vi støter på, er at vi forplikter oss for hardt til ordet ‘tradisjon’. Som fordrer til at ting må gjøres på akkurat samme måte, år etter år. Når livet er i endring, må vi huske på at vi ikke trenger å være slaver av tradisjoner og ritualer. Vi kan tilpasse oss livets rytme. For livet kommer ikke til å se likt ut hele livet. Og dette er vanskelig å tilpasse seg, men det kan gi oss friskt mot å tenke nytt. Å bryte ut av et mønster er noen ganger viktige for livskvaliteten vår. Noen ganger er endringer nødvendig. Og noen ganger innebærer det at man feirer med noen andre, eller endrer feiringen fullstendig.

Vi har begynt å ramme inn julen rundt ting vi har gjort sammen, som par.

Hvis familieforhold er dysfunksjonelle, hvorfor må man feire jul sammen? Hvorfor ikke feire sammen med venner, som i praksis er familien man velger selv? Hvis ritualene du utfører hvert år trigger minner av en vond barndom -- gjør jula helt annerledes. Det fikser ikke traumer, men det kan virke mindre forsterkende. Spis noe annet enn julemat, eller lag din egen vri. Hvem sier at julaften må bestå av ribbe og pinnekjøtt? Lag din egen julemat. Hent inspirasjon fra utlandet. Selv har vi innslag av britiske kaker, tysk ghlüwein, og mat som ikke er typisk for Nord-Norge. Vi har begynt å ramme inn julen rundt ting vi har gjort sammen, som par.

Sørg for at lukta er annerledes enn den du vokste opp med. Ha hvit jul, hvis minner av rus har preget oppveksten. Ta julefeiringen et annet sted. Du kan finne din helt egen form på feiringen, og må slettes ikke være tradisjonsbundet og basert på den gjennomsnittlige feiringen. Vi må huske på at vi egentlig ikke må noe som helst. Du må ikke skape en perfekt jul. Kanskje det virkelige opprøret handler om å gjøre jula enkel, og ikke estetisk perfekt. Og det høres så enkelt og banalt ut når jeg skriver det, hvilket du må tro meg på, at jeg veldig godt vet at ikke er enkelt i det hele tatt. 

Grensesetting er noe av det vanskeligste jeg vet om. Å bryte ut av et mønster krever fryktelig mye av oss. Og særlig hvis vi er vokst opp med en tanke om at våre grenser og følelser ikke er viktig. Men vi har lov til å skape stunder som er fine, og som gjør oss godt. Vi har retten til å forme livene våre slik vi selv ønsker. Og jula, eller hvilken som helst høytid, er en del av dette.

Den jula vi en gang hadde, kommer ikke tilbake. Den julestemningen man fikk som barn er ikke den vi får som voksne. Å redefinere høytiden, er noe vi blir nødt til å ta stilling til på et tidspunkt. Og hvordan vi gjør det, er opp til oss selv. Men vi trenger ikke være fanget av omstendighetene vi ikke trives i.  

Nå begynner vi å finne en form på jula som er vår egen, og det føles gradvis tryggere å møte jula. Jula vår er tilnærmet hvit, for barnas skyld. Den begynner med en adventstid full av hygge. De fleste forberedelsene ryddes unna allerede i november, slik at vi bare kan være sammen i desember. Og når selveste julekvelden kommer (med det stresset det innebærer), er vi godt forberedte og klare til å nyte. Vi begynner å bli gode på det. Og jeg føler omsider at jeg begynner å ta jula tilbake igjen.