På sjølvaste julekvelden, og litt første dag
På julaften har jeg stått så mye på beina, at jeg hadde dobbelt så store føtter mot slutten av dagen. For på dette tidspunktet er jeg så sprekkferdig, at hele kroppen er full av ødemer. Og særlig i beina. Derfor har jeg heller ikke tatt så mange bilder, og i tillegg er jeg fryktelig sliten. Likevel var jeg og H veldig sent i seng, for vi avsluttet dagen med å sitte oppe alene, og se på Tante Pose (en tradisjon jeg har med meg fra barndommen).
Her kommer et lite bildedryss fra dagen.
Som hver jul, startet vi dagen med en real julefrokost. Den ble brått avbrutt av en gutt som ville løpe etter gaver, som var i fullstendig propellmodus, og en ovn som måtte vaskes før ribba skulle inn. Siden vi tilbrakte hele lille julaften på dagskirurgien, rakk vi ikke over alt. Så det ble både handling i siste liten, og noe stress om morgenen. Nuvel, vi kom oss i mål. Og jeg stod på kjøkkenet omtrent hele dagen. Hs foreldre feiret sammen med oss, og hele dagen gikk stille og rolig for seg (tatt aktivitetsnivået til M i betraktning)
Hans gaver ble åpnet først, og før vi spiste dessert. Det viser seg at det å legge en liten gutt på julaften, slettes ikke er en enkel oppgave. Så både dessert og gaveåpning ble en sen affære. Nå har vi lært, og neste jul spiser vi tidligere, slik at vi får tid til å roe ned før leggetid.
Jeg som hadde planlagt borddekkingen i lang tid, og virkelig forsøkte å slå på stortromma med dekor, lys og servise, rakk aldri å ta bilde. Noe jeg erger meg over, for det er fint å huske på til neste år (i tillegg til at jeg var svært fornøyd med kreasjonen, om jeg får lov til å si det selv). Men det ble med rotet som stod igjen, og jeg velger å tenke at det vitner om en vellykket middag, selv om estetikken ikke er helt på plass.
Under gaveåpningen forsøkte alle stearinlysslukketrikset som faren til Lars Berrum demonstrerte på “Kvelden før kvelden”. Det gikk nesten! Men jeg tror vi trenger litt mer øving.
Etter Tante Pose, og før vi gikk og la oss, måtte jeg ut på trappa for å ta bilde av lyset. Balder hadde nemlig røket de forrige lysene vi hadde på treet, da han løp etter katta. Jeg dro ut å kjøpte det jeg trodde var 3,6m med utelys, men som viste seg å være 36 meter. Så dette er 36 meter med lyslenke i et lite juletre. Det ble fint da!
Første juledag stod vi opp tidlig og spiste frokost, før svigerforeldrene mine reiste hjem. Jeg måtte gå å legge meg igjen rimelig kjapt, fordi jeg slet med bekkensmerter og kraftig nedpress. Da jeg stod opp igjen, hadde lillesøsteren min og nevøen min kommet. Og de fikk åpnet gavene som var blitt sendt sørover, og havnet hos meg. Siden lillesøsteren min ble syk på julaften, fikk hun ikke vært med oss som planlagt.
Nå blir ikke jeg fotografert så ofte, men det er stort sett slik jeg går rundt for tiden (minus håndkledet på hodet). Med hovne bein, ansikt, hender, og ja.. alt! Og for stor til å føle meg vel i noe annet enn disse myke klærne jeg nylig investerte i. På grunn av smittesituasjonen er jeg heller ikke så mye ute blant folk. Og med fødsel rett rundt hjørnet, er jeg forsiktig med å omgås folk i tilfelle jeg skulle bli syk av noe annet også.
Resten av første juledag, ble tilbrakt på familiemiddag hos tanta og onkelen min. Det er en tradisjon vi har hatt i nord, siden lenge før jeg ble født. Men ettersom bestemoren min har gått bort, bestefaren min bor på et hjem, huset deres er solgt, tanter og onkler har solgt sine hus, og søskenbarn som etablerer seg på hver sin kant, har vi ikke klart å holde den tradisjonen i hevd. Med unntak av vi som bor her nede. Og det er fint. For det å møtes første juledag, for bare å spise, le og ha samvær, er så viktig for meg. Og det kommer til å fortsette å være det i mange år til.
Alt i alt, synes jeg at denne jula har vært veldig fin så langt. Til tross for at det meste vi hadde av planer for desember, har blitt avlyst grunnet Covid. Ugh.. covid.. Måtte den miste makt over oss snart!
